Prestedømmets krefter
Å foredle det hellige prestedømmet dere bærer, er avgjørende for Herrens arbeid i deres familie og i deres kall i Kirken.
Mine kjære brødre, vi har hørt president Russell M. Nelson bekjentgjøre en åpenbaring. Vi har hørt viktige utdypninger av eldste Christofferson, eldste Rasband og president Eyring. Det som videre vil bli sagt, blant annet mer fra president Nelson, vil utdype hva dere, Herrens ledere og prestedømsbærere, nå skal gjøre i deres ansvar. For å hjelpe til med dette vil jeg gå gjennom noen grunnleggende prinsipper som styrer prestedømmet dere bærer.
I. Prestedømmet
Det melkisedekske prestedømme er den guddommelig myndighet som Gud har delegert for å utføre sitt arbeid med å “tilveiebringe mennesket… evig liv” (Moses 1:39). I 1829 ble det overdratt til Joseph Smith og Oliver Cowdery av Frelserens apostler Peter, Jakob og Johannes (se L&p 27:12). Det er mer hellig og kraftfullt enn vi er i stand til å beskrive.
Prestedømmets nøkler er myndigheten til å lede utøvelsen av prestedømsmyndighet. Da apostlene overdro Det melkisedekske prestedømme til Joseph og Oliver, ga de dem derfor også nøklene til å lede dets utøvelse (se L&p 27:12-13). Men ikke alle prestedømmets nøkler ble overdratt den gangen. Alle nøkler og all kunnskap som er nødvendig for denne “evangelieutdelingen i tidenes fylde” (L&p 128:18), blir gitt “linje på linje” (vers 21). Flere nøkler ble gitt i Kirtland tempel syv år senere (se L&p 110:11-16). Disse nøklene ble gitt for å kunne lede prestedømmets myndighet i de andre oppgavene som ble gitt på den tiden, for eksempel dåp for de døde.
Det melkisedekske prestedømme er ikke en status eller en merkelapp. Det er en guddommelig kraft som betros bærerne for å bruke det til fordel for Guds arbeid for hans barn. Vi skulle alltid huske at menn som bærer prestedømmet, ikke er “prestedømmet”. Det er ikke riktig å snakke om “prestedømmet og kvinnene”. Vi skulle snakke om “bærerne av prestedømmet og kvinnene”.
II. En tjenestegjerning
La oss se på hva Herren Jesus Kristus forventer av dem som bærer hans prestedømme – hvordan vi skal bringe sjeler til ham.
President Joseph F. Smith sa: “Det er blitt sagt, og det er sant, at Kirken er fullkomment organisert. Det eneste problemet er at disse organisasjonene ikke fullt ut er oppmerksomme på de forpliktelser som påhviler dem. Når de blir seg fullt ut bevisst kravene som stilles til dem, vil de utføre sine plikter mer trofast, og Herrens verk vil bli desto sterkere og mektigere og få desto større innflytelse i verden.”
President Smith advarte også og sa:
“De gudgitte titler som innebærer heder… som er forbundet med embedene og ordenene i Det hellige prestedømme, skal hverken brukes eller betraktes på samme måte som titlene som mennesker gir. De er ikke til pynt og heller ikke uttrykk for overlegen dyktighet, men snarere for at man er utpekt til ydmyk tjeneste i det verk som tilhører den ene Mester som vi hevder å tjene…
Vi arbeider for å frelse sjeler, og vi skulle føle at dette er den største plikt som er gitt oss. Derfor skulle vi være villige til å ofre alt, om nødvendig, for kjærligheten til Gud, for menneskenes frelse og for Guds rikes seier på jorden.”
III. Prestedømmets embeder
I Herrens kirke har embedene i Det melkisedekske prestedømme forskjellige funksjoner. Lære og pakter omtaler høyprester som “fastboende presidenter eller tjenere over forskjellige staver som er spredt rundt omkring” (L&p 124:134). Den omtaler eldster som “fastboende tjenere i [Herrens] kirke” (L&p 124:137). Her er andre læresetninger om disse separate funksjonene.
En høyprest forretter og forvalter åndelige ting (se L&p 107:10, 12). Og, slik president Joseph F. Smith sa: “All den stund han er blitt ordinert til høyprest, skulle [han] føle at han er forpliktet… til å sette et eksempel for gamle og unge som det er verdt å følge. Videre skulle han sette seg i den stilling at han lærer folket rettferdighet, ikke bare ved formaninger, men mer spesielt ved eksempel – idet han lar den erfaring som kommer med alderen, komme de unge til gode, og således blir en individuell kraft midt i det samfunn han lever i.”
Om en eldstes plikter sa eldste Bruce R. McConkie i De tolvs quorum: “En eldste er en tjener for den Herre Jesus Kristus… Han er utpekt til å tre i sin Mesters sted… for å tjene sine medmennesker. Han er Herrens redskap.”
Eldste McConkie kritiserte den tanke at man “bare [er] en eldste”. “Enhver eldste i Kirken har like meget prestedømme som Kirkens president…” sa han. “Hva er en eldste? Han er en hyrde, en hyrde som tjener i Den gode hyrdes hjord.”
I denne viktige funksjonen, å tjene i Den gode hyrdes sauekve, er det intet skille mellom embedene høyprest og eldste i Det melkisedekske prestedømme. I det storartede kapittel 107 i Lære og pakter erklærer Herren: “Høyprester etter Det melkisedekske prestedømmes orden har rett til å virke i sitt eget embede under presidentskapets ledelse, når de forvalter i åndelige ting, og også i en eldstes [eller embeder i Det aronske prestedømme]” (L&p 107:10; se også vers 12).
Det viktigste prinsippet for alle prestedømsbærere er prinsippet som undervises av profeten Jakob i Mormons bok. Etter at han og hans bror Josef ble innviet til prester og lærere for folket, erklærte han: “Og vi foredlet vårt embede for Herren og påtok oss ansvaret, idet vi lot folkets synder komme over våre egne hoder hvis vi ikke med all flid lærte dem Guds ord” (Jakobs bok 1:19).
Brødre, våre ansvarsoppgaver som prestedømsbærere er alvorlige saker. Andre organisasjoner kan være tilfreds med verdslige prestasjonsnormer med hensyn til å formidle sitt budskap og utføre sine andre funksjoner. Men vi som bærer Guds prestedømme, har den guddommelige kraft som til og med styrer inngangen til Det celestiale rike. Vi har den oppgave og det ansvar som Herren definerte i det åpenbarte forordet til Lære og pakter. Vi skal forkynne for verden:
“For at hvert menneske kunne tale i Gud Herrens, ja, i verdens Frelsers navn,
for at tro også kunne tilta på jorden,
for at min evige pakt kunne bli opprettet,
for at fylden av mitt evangelium kunne bli forkynt av de svake og enfoldige til jordens ender og for konger og regenter” (L&p 1:20-23).
For å oppfylle denne guddommelige befalingen, må vi være trofaste med hensyn til å “foredle” våre prestedømskall og -oppgaver (se L&p 84:33). President Harold B. Lee forklarte hva det vil si å foredle prestedømmet: “Når en mann blir prestedømsbærer, blir han Herrens ombudsmann. Han skulle tenke på sitt kall som om han går Herrens ærend. Det er det som ligger i å foredle prestedømmet.”
Derfor, brødre, hvis Herren selv skulle be dere om å hjelpe en av sine sønner eller døtre – slik han har gjort gjennom sine tjenere – ville dere gjøre det? Og hvis dere gjorde det, ville dere handle som hans representanter, “i Herrens ærend”, og stole på hans lovede hjelp?
President Lee hadde en annen læresetning om å foredle prestedømmet: “Når du holder et forstørrelsesglass over noe, ser det større ut enn du kunne se det med det blotte øye. Det er et forstørrelsesglass. Hvis noen foredler sitt prestedømme – med andre ord at de gjør det større enn de først trodde det var og viktigere enn noen andre trodde det var – er det slik man foredler sitt prestedømme.”
Her er et eksempel på en prestedømsbærer som foredler sitt prestedømsansvar. Jeg hørte dette fra eldste Jeffrey D. Erekson, min ledsager ved en stavskonferanse i Idaho. Som ung gift eldste var Jeffrey svært fattig og følte seg ute av stand til å fullføre sitt siste år på universitetet. Han bestemte seg for å slutte og ta imot et attraktivt jobbtilbud. Noen dager senere kom hans eldstenes quorumspresident hjem til ham. “Forstår du betydningen av prestedømsnøklene jeg innehar?” spurte eldstenes quorumspresident. Da Jeffrey sa at det gjorde han, fortalte presidenten at helt siden han fikk høre at han ville slutte på universitetet, hadde Herren plaget ham gjennom søvnløse netter for å få ham til å gi Jeffrey dette budskapet: “Som din eldstenes quorumspresident råder jeg deg til ikke å slutte på universitetet. Det er et budskap til deg fra Herren.” Jeffrey fortsatte studiene. Mange år senere møtte jeg ham da han var en vellykket forretningsmann, og hørte ham fortelle en forsamling av prestedømsbærere: “Det [rådet] har utgjort hele forskjellen i mitt liv.”
En prestedømsbærer foredlet sitt prestedømme og kall, og det utgjorde “hele forskjellen” i livet til et annet Guds barn.
IV. Prestedømmet i familien
Så langt har jeg talt om prestedømmets funksjoner i Kirken. Nå vil jeg tale om prestedømmet i familien. Jeg begynner med nøkler. Prinsippet om at prestedømmets myndighet bare kan utøves under ledelse av en som har nøklene til den funksjonen, er grunnleggende i Kirken, men dette gjelder ikke utøvelsen av prestedømsmyndighet i familien. En far som har prestedømmet, presiderer i familien i kraft av det prestedømme han bærer. Han har ikke noe behov for å få rettledning eller godkjennelse av prestedømsnøkler for å gi råd til medlemmer av familien, holde familiemøter, gi prestedømsvelsignelser til sin hustru og barn eller gi helbredende velsignelser til familiemedlemmer eller andre.
Hvis fedre ville foredle sitt prestedømme i sin egen familie, ville det fremme Kirkens misjon like mye som noe annet de kan gjøre. Fedre som bærer Det melkisedekske prestedømme, skulle holde budene slik at de kan ha prestedømmets kraft til å gi velsignelser til sine familiemedlemmer. Fedre skulle også utvikle kjærlige familieforhold, slik at familiens medlemmer vil ønske å be sin far om velsignelser. Og foreldre skulle oppmuntre til flere prestedømsvelsignelser i familien.
Fedre, vær “likeverdige partnere” med deres hustru, slik familieerklæringen lærer oss. Og, fedre, når dere får anledning til å utøve prestedømmets kraft og myndighet, må dere gjøre det “ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet” (L&p 121:41). Denne høye normen for utøvelsen av prestedømsmyndighet er av største betydning i familien. President Harold B. Lee ga dette løftet like etter at han ble Kirkens president: “Aldri er kraften i det prestedømmet dere bærer, mer fantastisk enn når det er en krisesituasjon i deres hjem, en alvorlig sykdom eller en stor avgjørelse som må tas… Tilknyttet prestedømmets kraft, som er Den allmektige Guds kraft, er kraften til å utføre mirakler hvis det er Herrens vilje, men for at vi skal bruke prestedømmet, må vi være verdige til å utøve det. Hvis vi ikke forstår dette prinsippet, mottar vi ikke velsignelsene ved å ha dette storartede prestedømme.”
Mine kjære brødre, å foredle det hellige prestedømmet dere bærer, er avgjørende for Herrens arbeid i deres familier og i deres kall i Kirken.
Jeg vitner om ham hvis prestedømme det er. Ved hans forsonende lidelse og offer og oppstandelse har alle menn og kvinner forsikringen om udødelighet og muligheten til evig liv. Vi skulle alle være trofaste og flittige i å gjøre vår del i dette store arbeidet som tilhører Gud, vår evige Fader, i Jesu Kristi navn. Amen.