Hvordan kunne vi reise til templet?
Jeg ble døpt 5. desember 1993 i byen Minsk. På den tiden var det den eneste byen i Hviterussland hvor det fantes en gren av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg gikk på møtene der, men bodde i Borisov, 70 km unna. Jeg var 17 år gammel og møtte stor motstand i min familie. Men på grunn av prøvelsene jeg hadde på den tiden, ble min tro og mitt vitnesbyrd om sannheten styrket. Jeg var til og med heldig nok til å kunne reise til templet i Freiberg i Tyskland to ganger for å utføre dåp for de døde. Jeg ventet utålmodig på å kunne motta min begavelse.
I 1996 begynte jeg å gå ut med min fremtidige ektemann. Igor tok med glede imot nyheten om gjenopprettelsen og ble døpt 23. februar 1997. 1. mars giftet vi oss. Jeg hadde et sterkt vitnesbyrd om tempelarbeid og ønsket fremfor alt annet å reise til templet så fort som mulig.
I september 1997 flyttet vi til St. Petersburg i Russland, der Igor studerte ved universitetet. Vår datter Nelly ble født der. Selv etter at Igor hadde vært medlem et år og det var gått et år siden vi giftet oss, kunne vi fremdeles ikke reise til templet fordi vi ikke hadde visa og ikke kunne få utreisetillatelse.
Da Nelly var seks måneder gammel, ble jeg gravid. Det syntes som vi var i en håpløs situasjon. Igor kunne ikke få fast arbeid fordi han ikke hadde visum. Han holdt fast på tre jobber, men det var ikke nok til at vi kunne klare oss. Igors foreldre hjalp oss ved å sende penger og mat fra tid til annen, men jeg var praktisk talt fortvilet på grunn av den økonomiske situasjonen. Det føltes enda verre fordi vi ikke kunne reise til templet. I august 1998, etter at valutakursen steg sterkt, bestemte vi oss for å vende tilbake til Hviterussland.
Vår annen datter, Jeljena, ble født i Minsk 6. januar 1999. Igor hadde fast arbeid nå, men vi hadde fremdeles ikke nok penger til å reise til templet. Imidlertid sparte vi litt etter litt, og i slutten av august 2000 tok vi med oss barna til Tyskland. Igor har slektninger i Kaiserslautern, så vi bodde hos dem.
Tidlig om morgenen 2. september tok vi fatt på reisen til templet i Frankfurt. Selv om reisen var svært slitsom og vi måtte bytte transportmiddel to ganger, var vi begeistret og glade. Vi er takknemlige for alle tempelarbeiderne, tempelpresidenten og også søstrene som passet på døtrene våre mens vi deltok i begavelsessesjonen. Det var en uforglemmelig dag! Det er vanskelig å sette ord på det vi følte der, men det var svært godt.
Etter begavelsessesjonen gikk vi til beseglingsrommet, hvor Jeljena allerede gråt (det var sovetiden hennes). Jeg hørte knapt noe av beseglingsseremonien på grunn av gråten, men vi var svært lykkelige likevel. Det var den mest fantastiske tur i vårt liv fordi vi var i Herrens hus.
Vi klarte til og med å reise tilbake til templet. I februar 2001 reiste en gruppe medlemmer fra Minsk til Freiberg. Jeg ønsket å delta i ordinansen beseglinger for de døde, siden jeg hadde hørt så lite under vår egen besegling. Jeg var takknemlig da Igor og jeg ble invitert til å delta.
Nå har vi en sønn, Robert, og som familie går vi i Minsk 2. gren (eller, som det heter i Hviterussland, den andre religiøse gruppe av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Minsk). Selv om vi har overvunnet flere vanskeligheter, har vi nå noen nye. Jeg er svært takknemlig for alle disse prøvelsene. Uansett hva som hender oss på livets reise, ønsker vår himmelske Fader oss bare godt. Ingen annen kan hjelpe oss i vår vanskeligste time. Hvis vi forkaster ham på grunn av noen vanskeligheter, ville det være som å kvitte oss med en livbøye fordi den ikke hindret oss i å falle i elven.
Byrden er lett og åket gagnlig når vi er med Herren. Han vil ikke gi oss prøvelser som vi ikke kan tåle.
Marina Timofeeva er medlem av Minsk 2. gren, Russland Moskva syd misjon.