Skipperens sønn
«Se, vi har forlatt alt og fulgt deg» (Matteus 19:27).
Basert på noe som hendte forfatterens bestefar
Feike hoppet fra kanalkanten over til dekket på båten der familien hans bodde. Treskoene hans klapret høyt da han fór mot den hvite kahytten bak i båten.
«I dag er dagen,» tenkte 12-åringen forventningsfullt. «I dag vil far gi misjonærene sitt svar.»
Siste-dagers-hellige misjonærer hadde begynt å forkynne i Nederland noen år tidligere, på 1860-tallet. Feike hadde sett dem og tatt dem med seg hjem. Han håpet de ville lære ham engelsk. Men han oppdaget snart at eldstene hadde viktigere ting å lære ham og hans familie.
Utenfor døren inn til den lille kahytten tok Feike av seg treskoene og snudde dem opp ned for at det ikke skulle komme vann i dem. Klasserommet på skolen var større enn den lille kahytten som var hans hjem, men Feike var glad i det lille kjøkkenet med vedovnen. Foreldrene og hans yngre søsken sov i køyesenger som kunne slås sammen bak skapdørene i kjøkkenet. Feike, som var den eldste, sov i lasterommet foran i båten.
Han smatt inn i oppholdsrommet og satte seg stille ned. Eldste Swensen snakket og gjennomgikk grundig det han og eldste Lofgren hadde undervist om så mange vinterkvelder nettopp i dette rommet. Feike hadde følt Ånden hver gang og ønsket å bli døpt med det samme. Han trodde også at moren ønsket det, for hun snakket ofte om å reise til templet. Men hans far ville ikke forplikte seg til noe med mindre han visste han kunne gjøre det, derfor ville han ikke bli døpt før han var sikker på at han kunne holde sine dåpsløfter. I dag skulle far fortelle misjonærene hva han hadde bestemt seg for. Feike hadde bedt så innstendig i mange uker at han var sikker på at farens svar ville være ja.
«Bror Wolthuis,» sa eldste Lofgren til far, «jeg føler at du vet at evangeliet er sant.»
Far så ned i gulvet og nikket.
«Er du villig til å bli døpt?» spurte eldste Lofgren. «Kan du ofre det som er nødvendig?»
Det var stille i rommet. Ikke engang Feikes yngre brødre og søstre gjorde noen sprell. Alle stirret på far. Langsomt løftet han sitt værbitte ansikt.
«Ja, jeg vet at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er sann. Jeg vil bli døpt.»
Feike strålte. Hans himmelske Fader hadde hørt hans bønner. Mor smilte med tårer rennende nedover kinnene.
«Vi vil være klar til å reise til Amerika før måneden er omme,» lovet far.
«Reise til Amerika?» brast det ut av Feike.
«Ja, Feike» sa far. «Kirkens ledere har bedt alle siste-dagers-hellige komme til Salt Lake City.» Han tidde litt. «Onkel Geert har lovet å kjøpe båten vår.»
«Men båten skulle bli min en dag! Jeg skulle bli skipper!» minnet Feike fortvilet sin far på.
«Jeg vet det. Jeg har ikke glemt mitt løfte,» sa far. «Onkel Geert har lovet å beholde deg som mannskap ombord hvis du velger ikke å reise til Amerika. Når du så blir gammel nok, vil han selge båten til deg.»
Feike ble så sint at all den gleden han hadde følt over farens dåp, forsvant.
«Jeg trodde denne kirken var sann,» eksploderte Feike, «men å velge mellom Kirken og landet ditt, slektningene dine og båten din – det er for mye å be om!»
Feike stormet ut og til det lille rommet sitt i baugen av båten. Som vanlig slo han i båtsiden med en liten hammer for å signalisere at han hadde klart det uten å falle overbord. I kveld slo han om og om igjen.
Lenge lå Feike der på madrassen sin. Han tenkte på muldyrene som pleide dra båten gjennom kanalene i den hollandske provinsen. Han tenkte på de små båtene med matvarer som pleide å legge inntil deres båt så mor kunne handle. Men mest tenkte Feike på vinden som fylte de store seilene på båten når de krysset åpent hav. En dag skulle han seile på åpent hav som skipper … hvis han sa farvel til sin familie når de dro til Amerika.
Akkurat da banket det på døren.
«Kom inn,» mumlet Feike.
Faren satte seg på enden av sengen. «Unnskyld, Feike. Jeg trodde du forsto at hvis vi ble døpt, ville vi reise til Amerika.»
«Jeg visste at andre skulle reise, men jeg trodde ikke du noen gang ville reise fra båten. Jeg trodde du elsket å være skipper.»
Fars øyne sto fulle av tårer. «Det gjør jeg – mer enn du noen gang vil forstå.»
«Hva vil du gjøre i Amerika?»
«Jeg vet ikke. Å seile har vært livet for meg. Men Herren har kalt sitt folk til Salt Lake City, og mor og jeg har bestemt oss for å dra.»
«Men skal jeg gi opp min drøm om å bli skipper – skal jeg reise fra båten?»
«Det er en vanskelig avgjørelse som bare du kan ta,» svarte faren forståelsesfullt. «Da jeg for et par kvelder siden kjempet med det samme spørsmålet, fant jeg et skriftsted som hjalp meg. Da Jesus kalte Jakob og Johannes, var de fiskere. Men Bibelen sier at “de forlot straks båten og … fulgte ham” (Matteus 4:22).»
Skipperen og hans sønn satt tause en lang stund. Feike så inn i farens klare blå øyne. Han følte farens tro og mot, og han visste hva han måtte gjøre. Til slutt sa han:
«Kan vi legge ut med båten en gang til før vi reiser til Amerika sammen?»
Skipperen trakk sønnen inntil seg.
«Ja, det vil jeg svært gjerne.»
Lisa Fernelius er medlem av Chambersburg 1. menighet, York Pennsylvania stav.
«Vår plikttroskap overfor riket skulle ikke være mindre enn den våre trofaste forfedre følte, selv om våre ofre er forskjellige fra deres.»
Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum, «Offerloven», Liahona , mars 2002, s. 18.