Vi hadde ikke noe mat
Som misjonærer i Canada Winnipeg misjon arbeidet min ledsager og jeg i den vakre byen Prince Albert i Saskatchewan. Jeg hadde vokst opp i Laie på Hawaii, i skyggen av Laie Hawaii tempel. Min ledsager, eldste Larmour, kom fra Belfast i Nord-Irland. Våre familier og menigheter hjemme støttet oss økonomisk, men av og til var den månedlige utbetalingen forsinket. Slik var situasjonen som førte til følgende hendelse.
I begynnelsen av en måned, etter at jeg hadde fått sjekken min, ventet vi på at eldste Larmours sjekk skulle komme fra misjonskontoret. Som vanlig skulle husleien betales, og kjøkkenskapene våre begynte å bli tomme. Vi måtte velge om vi skulle betale husleien med sjekken min eller kjøpe mat. Vi betalte husleien.
Det gikk noen dager, og fremdeles hadde vi ikke mottatt eldste Larmours penger. Vi hadde spist opp all maten vår, unntatt en halv pose frosne grønnsaker og et gammelt fastfrossent kraftben som vi måtte bruke kraft på for å få løsnet fra fryseren. Med disse ingrediensene kokte jeg en grønnsaksuppe. Det var ikke mye, men vi var takknemlige for det vi hadde.
Neste dag bestemte vi oss for å arbeide i nærheten av der vi bodde. Gaten virket uendelig, og ingen var interessert i budskapet vårt. Vi var plaget av sult, og begge begynte å bli svake av mangel på mat. Da vi kom til enden av gaten, bestemte vi oss for å ta en pause. Vi fant en benk i en park ved enden av denne gaten og prøvde å samle krefter. Min ledsager ba så inderlig: «Jeg er så sulten.» Jeg syntes oppriktig synd på ham der vi satt. Jeg var dobbelt så stor som ham. Jeg visste at jeg kunne klare meg en god stund, men jeg trodde ikke han kunne fortsette lenge hvis han ikke fikk noe å spise.
Jeg var seniorledsager, så i mitt indre tryglet jeg min himmelske Fader om å gi oss det vi trengte for å holde det gående. Jeg så tvers over parken og la merke til en kort gate med omkring fem boliger. Den var en fortsettelse av den lange gaten vi nettopp hadde vært i. Jeg vendte meg til min ledsager og sa: «Kom, la oss gjøre oss ferdige med denne gaten.» Han så på meg og sa: «La oss bare gå hjem.» Vi ble enige om at vi skulle gjøre oss ferdige med gaten, og hvis ingen var interessert, skulle vi gå hjem.
Da vi gikk forbi det første huset, så vi et par som var opptatt med noe arbeid på bilen sin i oppkjørselen. Ropet «Ikke i dag, gutter» fikk oss til å gå til neste hus. Da vi nærmet oss døren, kjente vi den herlige duften av hjemmelaget mat. Plutselig ble døren slått opp på vid vegg, og en smilende, middelaldrende kvinne hilste oss med: «Kom inn, gutter. Jeg håper dere er sultne!»
Nølende gikk vi inn, for vi visste ikke hva vi kunne vente. Hun førte oss inn i spisestuen, hvor det allerede var dekket til to. Vi satte oss, og hun skyndte seg med å servere oss. Jeg begynte å få en klump i halsen ved tanken på et herremåltid. Eller kanskje vi ville bli kastet ut når hun til slutt kom til seg selv og forsto hvem vi var.
Etter at hun hadde fylt bordet med svinekoteletter, potetmos, saus og mye tilbehør, sa hun: «Jeg vet ikke hvorfor jeg har laget all denne maten, men noe sa meg at jeg skulle gjøre det. Jeg ventet ikke noen, og jeg bor alene her. Jeg er sannelig glad for at dere gutter gikk forbi. Dere har vel ikke spist?»
Jeg svarte: «Nei, men vet du hvem vi er?»
«Er dere ikke siste-dagers-hellige misjonærer?» svarte hun. «Pleier dere ikke velsigne maten før dere spiser?»
Vi velsignet virkelig maten og takket for alle velsignelsene Herren hadde gitt oss. Og helt til denne dag kan jeg ikke tenke meg et bedre måltid enn det Herren sørget for da vi trengte det.
For Herren har sagt: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn… Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matteus 28:19-20).
Adam N. Ah Quin er medlem av Villa Bonita menighet, Las Vegas Nevada Paradise stav.