En tilstrekkelig faste
Jeg faster kanskje ikke som alle andre, men offeret gir likevel velsignelser.
Da jeg var barn, var fastesøndag litt av en byrde. Den lille magen min rumlet hele dagen, og jeg kunne knapt vente til middag da jeg kunne avbryte fasten. Sommeren før jeg skulle begynne i sjette klasse, hadde jeg begynt å få større forståelse av prinsippet faste, og nettopp da hendte noe – jeg ble syk.
Dette var ikke en vanlig forkjølelse eller influensa. Kroppen min oppførte seg svært merkelig, og ingen syntes å forstå hvorfor. Etter fire måneder og besøk til utallige spesialister, fikk jeg endelig et svar. Diagnosen lød på en sjelden sykdom som gjør meg tørst hele tiden og svært utsatt for dehydrering. Fordi sykdommen er sjelden, kunne ikke legene si meg mye om hvordan hverdagen ville fortone seg. Jeg fikk ganske enkelt medisin i håp om at den ville hjelpe.
Så da neste fastesøndag kom, prøvde jeg å faste og ikke innta mat og vann, slik jeg alltid hadde gjort. Det var helt galt. På grunn av sykdommen blir jeg veldig syk når jeg ikke drikker vann – om så bare noen få timer, noe jeg fort oppdaget.
Jeg ble svært bekymret over dette. «Hvis jeg drikker når jeg faster,» tenkte jeg, «er det ingen fullstendig faste! Jeg gjør ikke nok!» Denne tanken plaget meg i måneder. Jeg studerte skriftsteder om faste og ba mye angående dette problemet. Jeg snakket også med mine foreldre og ledere i Unge kvinner om det, men fremdeles var jeg urolig.
Svaret kom til meg om morgenen en fastesøndag da jeg leste historien om enkens skjerv i Det nye testamente (se Markus 12:41-44). Enkens offer var lite i verdens øyne, men Frelseren aksepterte det kjærlig fordi han visste at det var alt hun hadde. Jeg forsto da at min faste var tilstrekkelig fordi jeg gjorde mitt aller beste. Herren målte ikke mitt offer mot det andre ga, men mot det jeg var i stand til å gi.
Etter den dagen har jeg utviklet et sterkt vitnesbyrd om faste. Jeg har lært at jeg også må studere og be mens jeg faster, så Ånden kan være med meg. Men det viktigste er at jeg har lært å alltid gjøre mitt beste, og det er nok. Herren ber oss ikke gjøre mer enn vi har styrke til (se Mosiah 4:27).