Milevis med smil
«La alt hos dere skje i kjærlighet» (1. Korinterbrev 16:14).
Basert på en sann historie
Marcus iakttok det knitrende leirbålet mens han lyttet til farens leksjon. «Vi skulle alle følge Jesu Kristi eksempel så vi kan være lykkelige,» sa far til familien. Det satt på tømmerstokker rundt bålet. «Det er svært viktig at vi alle viser nestekjærlighet,» sa han.
«Hva er nestekjærlighet, pappa?» spurte Marcus.
Far la mer ved på bålet. «Nestekjærlighet er Kristi rene kjærlighet,» forklarte han. «Vi kan ikke bli frelst i Guds rike uten den.»
Marcus så forvirret ut. Far så rundt på familien og spurte: «Kan hver av dere tenke på et eksempel på nestekjærlighet for å hjelpe Marcus å forstå det bedre?»
Mor holdt en marshmallow over bålet på en pinne. «Da fru Clanton falt og skadet hoften, hjalp jeg til med husarbeid hos henne,» sa hun.
Tanner fortalte hvordan han i forrige uke hjalp diakonenes quorum å samle inn mat og klær til noen av byens fattige og hjemløse.
Ashley hadde blitt venner med en pike i nabolaget som andre piker ikke ville være sammen med.
«Far hjalp til med å reparere Johnsons tak fordi Johnson sitter i rullestol,» sa mor.
«Gjelder det å ta seg av Jo-Jo?» spurte Marcus. Jo-Jo var hamsteren hans. «Jeg gir ham mat og rent vann og gir ham en ny sokk som seng.» Marcus satte tennene i en deilig marshmallow.
«Enhver god gjerning eller tjeneste vi gjør for noen – også Jo-Jo – er nestekjærlighet,» sa far.
«Jeg har lyst til å gjøre noe for noen som er større enn Jo-Jo, slik du og mor og Tanner og Ashley gjør,» sa Marcus. «Men jeg er vel for liten.»
«Må du være stor for å hjelpe noen, Marcus?» spurte far. «Eller for å få svar på bønnene dine?»
Marcus smilte. «Nei.»
«Du kan jo be din himmelske Fader hjelpe deg å finne noen du kan hjelpe, og når tiden er inne, vil du vite det.»
«Hvordan kan jeg vite det?» spurte Marcus.
Ashley strakte seg over og tørket vekk noe marshmallowkliss fra den ene siden av Marcus’ munn. «Du vil føle det omtrent så langt inni deg som den marshmallowen du nettopp spiste,» sa hun.
Senere den kvelden lå Marcus sammenkrøllet i soveposen sin. Han lyttet til grenene som gned seg mot teltduken. «Himmelske Fader, vær så snill å hjelpe meg å finne noen jeg kan hjelpe,» ba han. «Jeg er bare et barn, men pappa sa at vi ikke trenger være store for å være snille eller hjelpsomme mot andre. Jeg hjelper Jo-Jo og min familie ved å være snill og gjøre oppgavene mine, men jeg har lyst til å gjøre noe for noen andre. Jesus hjalp så mange, og jeg ønsker å være som ham.»
En lørdag ettermiddag to uker senere arbeidet Marcus sammen med moren i blomsterbedet. Han la merke til naboen ved siden av som satt alene i hagehusken på trappen foran huset. Hun så så bedrøvet ut. «Mor, hva er i veien med fru Walton?» spurte Marcus.
Mor rettet seg opp etter å ha stått bøyd over blomstene og så bort på naboen. «Walton døde for snart et år siden, og hun savner ham veldig. Enkelte dager er vanskelige for henne, og det ser ut til at dette er en av de dagene.»
Marcus reiste seg og så på fru Walton over den lave hekken som skilte de to hagene. Han følte noe inni seg. Det ble sterkere og varmere akkurat slik leirbålet ble da far la mer ved på det. «Kan jeg plukke en av de store gule blomstene og gi den til fru Walton?» spurte Marcus.
Mor smilte og nikket.
Et øyeblikk senere sto Marcus foran fru Walton. Hun så overrasket ut. Marcus rakte blomsten til henne. «Denne er til deg,» sa han.
Hun tok imot blomsten og så deretter på Marcus. Han klatret opp i husken og satte seg ved siden av henne. Han sa ingenting. Han bare smilte. Fru Walton klappet Marcus’ hånd, og de to satt der sammen og lyttet til to små fugler som sang i lønnetreet hennes. Fru Walton så på Marcus igjen. Han smilte fremdeles.
«Du har milevis med smil,» sa hun. «Visste du det?» Marcus fortsatte å smile. «Dine smil kom på et tidspunkt da jeg trengte dem aller mest. Takk skal du ha.»
Om kvelden la Marcus ren bark i hamsterens bur før han la seg. «Jo-Jo, i dag arbeidet jeg sammen med mamma i blomsterbedet, og jeg gjorde fru Walton glad. Da ble jeg glad også. Jeg trenger ikke være stor for å hjelpe andre. Jeg kan ligne Jesus akkurat nå.»
«Vi kan dele Kristi kjærlighet med andre ved enkle handlinger.»
Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum, «Fellesskapets hånd», Lys over Norge, jan. 1989, 25.