Evangeliets klassikere
Vanlige mennesker, uvanlige kall
«Er generalautoritetene vanlige mennesker?» Jeg antar dette er et spørsmål som mange stiller seg og som har blitt stilt helt fra tidenes morgen. Det ligger i sakens natur på grunn av den store respekt vi har for de embeder som disse brødrene er kalt til å fylle.
Jeg husker en hendelse fra Kirkens tidligste historie, den tiden da det var forfølgelser og vanskeligheter. Heber C. Kimball, som da var medlem av De tolv apostlers quorum, befant seg i en situasjon hvor han benyttet seg av den gjestfrihet et av Kirkens medlemmer viste ham, en enke. Hun ga ham det hun hadde – brød og melk – og lot ham få et værelse med en seng. Han skulle nettopp til å gå til ro. Hun tenkte: «Nå har jeg sjansen. Jeg vil gjerne finne ut [og dette er i virkeligheten det samme gamle spørsmålet: Er generalautoritetene vanlige mennesker?], jeg vil gjerne finne ut hva en apostel sier når han ber til Herren.» Så etter at døren var lukket, listet hun seg stille bort til den for å lytte. Hun hørte bror Kimball sette seg på sengen. Hun hørte at skoene falt på gulvet. Hun hørte at han la seg tilbake på sengen og så ytret disse ordene: «O Herre, velsign Heber. Han er så trett.»
… Dette er et emne som folk ofte har en feilaktig oppfatning av. Mange mennesker stilte seg det samme spørsmålet på Joseph Smiths tid. Han sa: «I morges ble jeg presentert for en mann østfra. Etter å ha hørt mitt navn sa han at jeg bare var et menneske, og han antydet derved at han hadde ventet at en person som Herren kunne åpenbare sin vilje til, måtte være noe mer enn et vanlig menneske. Tilsynelatende hadde han glemt hva Jakob sa, nemlig at [Elias] var et menneske som var underkastet de samme lidenskaper som vi er, og likevel hadde han så stor kraft fra Gud at Han som svar på hans bønner lukket himlene slik at det ikke regnet på jorden i et tidsrom av tre år og seks måneder, og at himlene atter – som svar på hans bønn – ga regn, og jorden bar sin grøde. [Se Jakobs brev 5:17-18.] Ja, denne generasjon lever i et så stort mørke og er så uvitende at de anser det for utrolig at et menneske skulle kunne [tale] med sin Skaper.»1
Den vanlige oppfatning i verden er denne: «Hvis det finnes noe slikt som en profet, da er han så edel og opphøyet at han er annerledes enn folk flest.» De tenker kanskje på døperen Johannes som var ute i ørkenen og spiste gresshopper og vill honning, eller på en som Enok, om hvem folk sa: «En villmann er kommet blant oss» [se Moses 6:38].
Oppfatningen er stort sett den samme i Kirken i dag. Vi tenker på embedets verdighet, herlighet og storhet. Og så overføres denne følelsen og anvendes på personen som har embedet.
Det finnes kanskje en bedre måte å sette dette emnet i et bedre perspektiv. Istedenfor å spørre: «Er generalautoritetene vanlige mennesker?» så la meg spørre: «Er din biskop et vanlig menneske?» Hva ville svaret være? Eller hvis jeg sier til deg: «Er misjonærene vanlige mennesker?» ville svaret bli ja eller nei? Det beror fullstendig på hva vi snakker om. Ganske bestemt er de vanlige mennesker i den forstand at de alle – i likhet med oss – rammes av hver eneste svakhet, skrøpelighet og vanskelighet som menneskene vanligvis utsettes for. Men på den annen side burde ikke generalautoritetene, biskopene og misjonærene – og dette kan utvides til å omfatte hvert eneste medlem av Kirken – være vanlige mennesker når det gjelder verdslighet eller kjødets lyster. Ingen av oss skulle være «vanlige mennesker» hvis man med det mener at vi lever slik verdsligsinnede mennesker gjør.
Når vi kommer inn i Kirken, sier vi at vi forsaker verden. Det forventes av oss at vi skal overvinne verden. I Mormons bok er det formulert slik at vi skal avlegge det naturlige menneske og bli en hellig ved den Herre Kristi forsoning (se Mosiah 3:19). Hvis vi alle levde opp til våre muligheter og hevet oss opp mot de normer som vi burde ha, da ville ingen av oss være vanlige mennesker i verdslig eller kjødelig forstand. Likevel ville vi være det i den forstand at vi er jordiske med alt som det innebærer.
I min bok Mormon Doctrine skrev jeg under overskriften «Generalautoriteter»: «Noen generalautoriteter er bemyndiget til å gjøre én ting, andre noe annet. Alle er underlagt den strenge disiplin som Herren alltid pålegger sine hellige og alle som presiderer over dem. Stillingene de innehar, er høye og opphøyede, men personene som har disse stillingene, er ydmyke menn i likhet med sine brødre i Kirken. Kirkens medlemmer er så godt kvalifisert og har fått så god opplæring at det er mange brødre som – dersom de ble kalt, oppholdt og beskikket – kunne arbeide effektivt i nær sagt enhver viktig stilling i Kirken.»2
Lenger ute i boken står det følgende under overskriften «Profeter»: «Med all sin inspirasjon og storhet er profeter likevel jordiske menn med de ufullkommenheter som er vanlige for mennesker i sin alminnelighet. De har sine meninger og fordommer, og er i mange tilfeller henvist til å løse sine problemer uten inspirasjon. Joseph Smith skrev at han ”besøkte en bror og søster fra Michigan som trodde at «en profet alltid er en profet». Men jeg fortalte dem at en profet var en profet bare når han handlet som sådan.”»3
Derfor vil meninger og synspunkter, også om de kommer fra en profet, kunne inneholde feil, med mindre disse meninger og synspunkter var inspirert av Ånden. Inspirert Skrift og inspirerte uttalelser skulle godtas som sådanne. Men vi har dette problemet. Paulus var en av de største teologiprofeter som noensinne har levd, men han hadde enkelte meninger som ikke var i fullstendig harmoni med Herrens, og han skrev noen av dem ned i sine brev. Men han var klok og taktfull, og sa klart fra om dette. Han sa: «Dette er min mening.» Når han hadde sagt det, sa han: «Men dette er Herrens mening.» Paulus’ synspunkter og personlige mening var ikke så fullkomne som de kunne ha vært.
Profeter er mennesker, og når de handler ifølge inspirasjonens ånd, er det de sier Guds røst. Men de er likevel jordiske, og de har rett til å ha sin personlige mening, noe de også har. På grunn av den store visdom og dømmekraft disse menn har, kan deres synspunkter være så gode som det er mulig for et jordisk menneske å ha. Men med mindre de er inspirert, med mindre de er på bølgelengde med åpenbaringene, kan de like fullt ta feil i likhet med hvem som helst ellers i Kirken.
Vi trenger ikke undres forgjeves om generalautoritetene taler med inspirasjonens ånd eller ikke – det kan vi avgjøre med sikkerhet. Jeg vil minne om at en av Joseph Smiths berømte uttalelser er denne: «Herren åpenbarer ikke noe til Joseph som han ikke åpenbarer til De tolv eller til det minste eller sist ankomne medlem av Kirken så snart vedkommende er i stand til å tåle det.»4
Dette er fullkomment. Dette er den samme lære som Paulus forkynte. Paulus sa: «Dere kan alle tale profetisk.» Han sa også: «Søk med iver å tale profetisk» (1. Korinterbrev 14:31, 39). Det er meningen at alle Kirkens medlemmer, hele Kirken, skal motta åpenbaring. Det er ikke forbeholdt noen få utvalgte, misjonærene eller biskopene. Vi burde motta åpenbaring. Vi burde alle være som apostlene og profetene.
Fra en artikkel som sto i Lys over Norge, juli 1973.