Saft og et brød
Da jeg var seks år gammel, flyttet familien min til et nytt hus i vår hjemby Quetzaltenango i Guatemala. Den dagen vi flyttet inn, var vi trette og tørste. Min eldre bror tok meg med inn på kjøkkenet for å gi meg et glass vann, men vannet var ikke tilkoblet ennå.
Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Det var sent, og vi kjente ingen. Akkurat da banket det på døren. Det viste seg å være en hyggelig og smilende eldre dame. «Velkommen til nabolaget,» sa hun. «Jeg er deres nabo, Tenchita. Jeg tenkte at dere sannsynligvis ikke hadde noe vann, så jeg tok med litt sitronsaft og brød.»
Jeg ble så glad da jeg så saften at jeg smilte bredt. Noen dager senere inviterte Tenchita oss med til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og ga oss et eksemplar av Mormons bok.
Snart fikk vi del i misjonærleksjonene, og tre måneder senere utfordret eldstene oss til å bli døpt. Mine fem eldre søsken aksepterte utfordringen, men mine foreldre følte seg ikke rede. Men de fortsatte å gå i kirken, og de og jeg ble døpt og bekreftet to år senere, da jeg var åtte.
Jeg var ung, men jeg kunne se hvilke forandringer Jesu Kristi evangelium gjorde i familien. I likhet med alle familier hadde vi våre problemer, men kommunikasjonen og harmonien øket i hjemmet vårt, og vi stolte på at vi ville finne løsninger på grunn av læresetningene vi mottok i den sanne kirke. Vi var takknemlige for at Tenchita hadde introdusert oss til evangeliet, men hun flyttet snart, og vi hørte ikke mer fra henne.
Tretten år senere ble familien min beseglet i Guatemala City Guatemala tempel, og jeg bestemte meg for å reise på misjon. I mitt første område i Guatemala Guatemala City syd misjon besøkte vi ofte medlemmer som var syke eller mindre aktive. En dag ba biskopen oss besøke en eldre søster som var syk og ikke kunne forlate hjemmet. Han fortalte oss at denne søsterens yndlingsdrikk var sitronsaft.
Da min ledsager og jeg kom til huset, var søsteren sengeliggende, men jeg gjenkjente henne straks og ga henne en god klem. Søster Tenchita kjente meg ikke igjen til å begynne med, men da vi hadde snakket sammen en stund, skinte øynene gjenkjennende. Hun smilte og sa: «Jeg kom med sitronsaft og brød til dere.»
Jeg takket henne for at hun også hadde bragt meg evangeliet og gjort det mulig for meg å reise på misjon.
Å gi bort et glass sitronsaft og et brød er lett og koster ikke stort, men å gi det bort slik søster Tenchita gjorde – med kjærlighet og omtanke for vår evige velferd – gjorde det i sannhet verdifullt. Hun forandret mitt liv og mine familiemedlemmers liv. På samme måte kan vi alle forandre folks liv ved å hjelpe dem å finne veien til det «levende vann» og «livets brød» (Johannes 4:10, 6:48).
I dag deler min familie og jeg ikke bare saft og brød med våre naboer. Vi deler også Jesu Kristi sanne evangelium med dem.