Søk lærdom ved tro
Vi formanes gjentatte ganger i Skriftene om å forkynne evangeliets sannheter ved Åndens kraft (se L&p 50:14). Jeg tror de fleste foreldre og lærere i Kirken er klar over dette prinsippet og vanligvis prøver å anvende det. Så viktig dette prinsippet enn er, er det imidlertid bare ett element i et mye større åndelig mønster. Vi blir også ofte bedt om å søke lærdom ved tro (se L&p 88:118). Forkynnelse ved Ånden og lærdom ved tro er prinsipper som går hånd i hånd og som vi skulle søke å forstå og anvende samtidig og gjennomført.
Jeg tror vi legger mye mer vekt på at en lærer underviser ved Ånden, enn vi gjør på at en elev lærer ved tro. Prinsippene og prosessene bak både undervisning og lærdom er utvilsomt åndelig uunnværlige. Men når vi ser fremover i tid og kan regne med en stadig mer forvirret og opprørt verden å leve i, tror jeg det vil bli avgjørende for oss alle at vi styrker vår evne til å søke lærdom ved tro. I vårt eget liv, i våre familier og i Kirken både kan og vil vi motta de velsignelsene som åndelig styrke, veiledning og beskyttelse er, når vi ved tro søker å tilegne oss og anvende åndelig kunnskap.
Nephi lærer oss: «Når et menneske taler ved Den Hellige Ånds kraft, fører Den Hellige Ånds kraft [budskapet] inn i menneskenes barns hjerter» (2. Nephi 33:1). Legg merke til (i den engelske utgaven) at Åndens kraft fører budskapet til, men ikke nødvendigvis inn i hjertet En lærer kan forklare, vise, overtale og bære vitnesbyrd, og gjøre det med stor åndelig kraft og effektivitet. Men innholdet i et budskap og Den hellige ånds vitnesbyrd kan likevel bare trenge inn i hjertet hvis mottakeren legger til rette for det. Lærdom ved tro åpner veien inn i hjertet.
Handlingsprinsippet: Tro på Herren Jesus Kristus
Apostelen Paulus har definert tro som «visshet om det en håper [og] overbevisning om ting en ikke ser» (Hebreerbrevet 11:1). Alma erklærte at tro ikke er en fullkommen kunnskap, men at når vi har tro, håper vi «på noe som ikke er sett, [men] som er sant» (Alma 32:21). I tillegg lærer vi i Lectures on Faith at tro er «det første prinsippet i åpenbart religion og grunnlaget for all rettferdighet», og at den også er «prinsippet bak handling blant alle intelligente vesener».1
Disse læresetningene belyser tre viktige elementer ved tro: (1) tro som visshet om det en håper på som er sant, (2) tro som overbevisning om ting en ikke ser, og (3) tro som prinsippet bak handling blant alle intelligente vesener. Jeg beskriver disse tre komponentene av tro på Frelseren som at man på samme tid møter fremtiden, ser til fortiden og handler i nåtiden.
Tro som visshet om ting en håper på, er fremtidsrettet. Denne vissheten bygger på en riktig forståelse av og tillit til Gud, og gjør oss i stand til å «streve fremover» (2. Nephi 31:20) i usikre og ofte utfordrende situasjoner i Frelserens tjeneste.
For eksempel stolte Nephi nettopp på denne typen fremtid – han fikk åndelig forvissning da han vendte tilbake til Jerusalem for å hente messingplatene, og han – «visste ikke på forhånd hva [han] skulle gjøre. Likevel gikk [han] videre» (1. Nephi 4:6-7).
Tro på Kristus er uløselig knyttet til og fører til håp i Kristus om vår forløsning og opphøyelse. Visshet og håp gjør det mulig for oss å gå til kanten av lyset og ta noen få skritt ut i mørket – idet vi forventer og stoler på at lyset skal komme etter og lyse opp veien.2 Kombinasjonen av visshet og håp fører til handling i nåtiden.
Tro som overbevisning om ting en ikke ser, ser til fortiden og bekrefter vår tillit til Gud og til sannheten av ting vi ikke ser. Vi gikk ut i mørket med visshet og håp, og vi fikk bevis og bekreftelse da lyset faktisk kom etter og ga oss den belysningen vi trengte. Det vitnesbyrdet vi får etter at vår tro er prøvet (se Ether 12:6), er en bekreftelse som øker og styrker vår visshet.
Visshet, handling og bekreftelse påvirker hverandre i en kontinuerlig prosess. Dette gir en oppadgående spiral som blir stadig større. Disse tre bestanddelene av tro – visshet, handling og bekreftelse – er ikke adskilte, men innbyrdes forbundet og skaper en kontinuerlig, oppadgående spiral. Og den troen som driver denne kontinuerlige prosessen, utvikler og forandrer seg. Når vi igjen ser fremover mot en usikker fremtid, fører visshet til handling, som igjen fører til bekreftelse, hvilket styrker vissheten ytterligere. Vår visshet blir sterkere, linje på linje, bud på bud, litt nå og litt da.
Vi finner et mektig eksempel på vekselvirkningen mellom visshet, handling og bekreftelse i beretningen om da Israels barn fraktet paktens ark under Josvas ledelse (se Josva 3:7-17). Husk at da israelittene kom til elven Jordan, ble de lovet at vannet ville dele seg og de ville bli i stand til å gå over på tørr grunn. Interessant nok delte ikke vannet seg mens Israels barn sto på elvebredden og ventet på at noe skulle skje. Fotsålene deres ble våte før vannet delte seg. Israelittene viste sin tro ved at de gikk ut i vannet før det delte seg. De gikk ut i Jordan med en fremtidsrettet visshet om noe de håpet på. Mens israelittene gikk, delte vannet seg, og da de kom over på tørr grunn, så de seg tilbake og så bekreftelse på noe de ikke hadde sett. Her førte tro som visshet til handling, som igjen førte til bekreftelse på noe de før ikke hadde sett som var sant.
Virkelig tro fokuserer på Herren Jesus Kristus og fører alltid til handling. Tro som handlingens prinsipp blir belyst i mange skriftsteder som vi alle kjenner.
«For likesom legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger» (Jakobs brev 2:26).
«Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere» (Jakobs brev 1:22, uthevelse tilføyd).
«Våkn opp og anstreng deres evner, ja, prøv mine ord og utøv tro i den minste grad» (se Alma 32:27, uthevelse tilføyd).
Det er tro som handlingsprinsipp som er så avgjørende for prosessen med å lære og anvende åndelig sannhet.
Lærdom ved tro – å virke uten å bli påvirket
Hva er sammenhengen mellom tro som prinsippet bak handling blant alle intelligente vesener, og det å lære evangeliet? Og hva betyr det å søke lærdom ved tro?
I den storslåtte inndelingen av Guds skaperverk er det ting som virker og ting som blir påvirket (se 2. Nephi 2:13-14). Som sønner og døtre av vår himmelske Fader har vi blitt velsignet med handlefrihetens gave – evnen og kraften til å handle på egen hånd. Med denne handlefriheten er vi selvstendige, og vi skal først og fremst virke og ikke bli påvirket – særlig når vi søker å tilegne oss og anvende åndelig kunnskap.
Lærdom ved tro og av erfaring er to sentrale punkter i Faderens plan for lykke. Frelseren bevarte handlefriheten gjennom forsoningen og gjorde det mulig for oss å virke og lære ved tro. Lucifers opprør mot planen hadde til hensikt å ødelegge menneskenes handlefrihet, og han ønsket at vi som elever bare skulle bli påvirket.
Tenk over spørsmålet som vår himmelske Fader stilte Adam i Edens have: «Hvor er du?» (1. Mosebok 3:9). Faderen visste hvor Adam gjemte seg, men han stilte likevel spørsmålet. Hvorfor? En klok og kjærlig Fader gjorde sitt barn i stand til å virke i læreprosessen og ikke bare bli påvirket. Det var ingen enveisforelesning for et ulydig barn, noe kanskje mange av oss ville vært tilbøyelige til. I stedet hjalp Faderen Adam å lære å handle selvstendig og utøve sin handlefrihet.
Husk at Nephi ønsket å få vite om det hans far, Lehi, hadde sett i synet om livets tre. Det er interessant at Herrens ånd innleder undervisningen av Nephi med å stille følgende spørsmål: «Se, hva ønsker du?» (1 Nephi 11:2). Ånden visste naturligvis hva Nephi ønsket. Så hvorfor stille spørsmålet? Den hellige ånd hjalp Nephi å virke i læreprosessen og ikke bare bli påvirket. Legg merke til i 1. Nephi 11-14 hvordan Ånden både stiller spørsmål og oppfordrer Nephi til å «se», som aktive elementer i læreprosessen.
Av disse eksemplene ser vi at vi som elever skal virke og være ordets gjørere, ikke bare dets hørere som kun blir påvirket. Er du og jeg selvstendige personer som virker og søker lærdom ved tro, eller venter vi på å bli undervist og påvirket? Er barna, de unge og de voksne som vi betjener, selvstendige personer som virker og søker lærdom ved tro, eller venter de på å bli undervist og påvirket? Oppfordrer og hjelper du og jeg dem vi betjener til å søke lærdom ved tro? Vi skulle alle være ivrig opptatt av å be, lete og banke på (se 3. Nephi 14:7).
En elev som utøver sin handlefrihet ved å handle ifølge korrekte prinsipper, åpner sitt hjerte for Den hellige ånd og innbyr Hans undervisning og bekreftende vitnesbyrd. Lærdom ved tro krever åndelig, psykisk og fysisk anstrengelse og ikke bare passiv mottakelse. Det er ved våre oppriktige, konsekvente og trosinspirerte handlinger vi viser vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus vår villighet til å lære og motta instruksjoner fra Den hellige ånd. Derfor innebærer lærdom ved tro at vi utøver vår handlefrihet ved å handle ifølge vissheten om ting vi håper på, og innbyr til bekreftelse av ting vi ikke har sett, fra den eneste sanne lærer, Herrens ånd.
Tenk over hvordan misjonærer hjelper undersøkere å lære ved tro. Å inngå og holde åndelig forpliktelser, som å studere og be angående Mormons bok, gå på Kirkens møter og holde budene, fordrer at en undersøker utøver tro og handler. En grunnleggende rolle for en misjonær er å hjelpe en undersøker å inngå og holde forpliktelser – å handle og lære ved tro. Undervisning, formaning og forklaring, så viktig som dette enn er, kan aldri formidle til en undersøker et vitnesbyrd om sannheten av det gjengitte evangelium. Først når en undersøkers tro fører til handling og åpner veien til hjertet, kan Den hellige ånd gi et bekreftende vitnesbyrd. Misjonærer må naturligvis lære å undervise ved Åndens kraft. Men like viktig er det ansvaret misjonærene har for å hjelpe undersøkere å lære ved tro.
Den læring jeg beskriver, strekker seg langt utover ren kognitiv forståelse og det å tilegne seg og huske informasjon. Den typen læring jeg snakker om, får oss til å legge av oss det naturlige menneske (se Mosiah 3:19), forandre våre hjerter (se Mosiah 5:2) og omvende oss til Herren og aldri falle fra (se Alma 23:6). Å lære ved tro krever både «hjertet og et villig sinn» (L&p 64:34). Å lære ved tro er en følge av at Den hellige ånd formidler kraften av Guds ord både til og inn i hjertet. Læring ved tro kan ikke overføres fra en lærer til en elev gjennom en forelesning, en demonstrasjon eller et eksperiment. I stedet må en elev utøve tro og handle for å kunne tilegne seg kunnskapen.
Den unge gutten Joseph Smith forsto instinktivt hva det ville si å søke lærdom ved tro. En av de best kjente episodene i Joseph Smiths liv var at han leste versene om bønn og tro i Jakobs brev i Det nye testamente (se Jakobs brev 1:5-6). Denne teksten inspirerte Joseph til å gå inn i en lund nær sitt hjem for å be og søke åndelig kunnskap. Legg merke til spørsmålene Joseph hadde formulert i sitt sinn og følte i sitt hjerte – og som han tok med seg til lunden. Det var tydelig at han hadde forberedt seg til å «be i tro» (Jakobs brev 1:6) og handle.
«Midt i denne ordstrid og meningsbrytning sa jeg ofte til meg selv: Hva skal jeg gjøre? Hvilken av alle disse trossamfunn er det rette, eller er de alle på villspor? Hvis et av dem er det rette, hvilket er det, og hvordan kan jeg få vite det? …
Min hensikt med å gå og adspørre Herren i bønn var å få vite hvilket av alle trossamfunnene som var det rette, så jeg kunne vite hvilket jeg skulle slutte meg til. Så snart jeg derfor hadde fått herredømme over meg selv så jeg kunne tale, spurte jeg de personer som sto over meg i lyset hvilket av alle trossamfunnene som var det rette og hvilket jeg skulle slutte meg til» (Joseph Smith – Historie 1:10, 18).
Legg merke til at Josephs spørsmål ikke bare handlet om hva han trengte å få vite, men også om hva han skulle gjøre. Hans aller første spørsmål dreide seg om handling og hva som skulle gjøres! Hans bønn var ikke bare: Hvilken kirke er den rette? Hans spørsmål gjaldt hvilken kirke han skulle slutte seg til. Joseph gikk til lunden for å lære ved tro. Han var fast bestemt på å handle.
Til syvende og sist hviler ansvaret for å lære ved tro og anvende åndelig sannhet på hver enkelt av oss. Dette blir et stadig mer alvorlig og viktig ansvar i den verden vi lever i og vil fortsette å leve i. Hva, hvordan og når vi lærer understøttes av – men er ikke avhengig av – en lærer, en presentasjonsmetode eller et bestemt emne eller leksjonsformat.
En av jordelivets virkelig store utfordringer er å søke lærdom ved tro. Profeten Joseph Smith oppsummerer best læreprosessen og resultatene jeg prøver å beskrive. Som svar på en forespørsel fra De tolv apostler om instruksjoner sa Joseph: «Den beste måte å tilegne seg sannhet og visdom på er ikke å søke den i bøker, men å gå til Gud i bønn og få guddommelig undervisning.»3
Ved en annen anledning forklarte profeten Joseph at «å lese hva andre har opplevet eller hvilke åpenbaringer som er gitt til dem, kan aldri gi oss noen inngående forståelse av vår tilstand og av vårt sanne forhold til Gud».4
Følger for lærere
Sannhetene om å lære ved tro har gjennomgripende følger for foreldre og lærere. La oss se på tre av disse følgene.
Følge nr. 1. Den hellige ånd er en lærer fra Faderen.
Den hellige ånd er det tredje medlemmet av Guddommen, og han er læreren som bærer vitnesbyrd om all sannhet. Eldste James E. Talmage (1862-1933) i De tolv apostlers quorum forklarte: «Den hellige ånds funksjon blant menneskene beskrives i Skriftene. Han er en lærer sendt fra Faderen, og til dem som har rett til hans undervisning, vil han åpenbare alt som er nødvendig for sjelens utvikling.»5
Vi skulle alltid huske at Den hellige ånd er den læreren som, etter behørig innbydelse, kan komme inn i en elevs hjerte. Ja, du og jeg har ansvar for å forkynne evangeliet ved Ånden, eller Trøsteren, som en forutsetning for den lærdom ved tro som bare kan oppnås ved og gjennom Den hellige ånd (se L&p 50:14). I denne sammenheng er du og jeg i stor grad som de lange, tynne trådene av glass som brukes til å lage fiberoptiske kabler, som brukes til å sende lyssignaler over svært lange avstander. På samme måte som glasset i kablene må være rent for å lede lyset effektivt, skulle vi utvikle oss til og forbli verdige kanaler som Herrens ånd kan virke gjennom.
Men vi må huske at vi i vår tjeneste er ledere og kanaler. Vi er ikke lyset. «For det er ikke dere som taler, men deres Fars Ånd taler i dere» (Matteus 10:20). Det handler aldri om meg og aldri om deg. Faktisk er alt vi gjør som lærere for bevisst å trekke oppmerksomheten til oss selv – i budskapene vi presenterer, i metodene vi bruker eller i vår personlige opptreden – en form for prestelist som hemmer Den hellige ånds undervisning. «Forkynner han det ved sannhetens Ånd, eller på noen annen måte? Og hvis det skjer på noen annen måte, er det ikke av Gud» (L&p 50:17-18).
Følge nr. 2. Vi er mest effektive som lærere når vi oppmuntrer til og legger til rette for lærdom ved tro.
Vi kjenner alle ordtaket om at hvis man gir en mann en fisk, vil han ha mat til ett måltid. Hvis man derimot lærer mannen å fiske, vil han ha mat resten av livet. Som foreldre og lærere i evangeliet er det ikke meningen at du og jeg skal dele ut fisk, men snarere hjelpe hver enkelt til å lære seg å «fiske» og bli åndelig selvhjulpen. Dette viktige målet oppnås best ved å oppmuntre til og legge til rette for at elevene kan handle ifølge korrekte prinsipper – idet vi hjelper dem å lære ved å gjøre. «Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud» (Johannes 7:17).
Legg merke til denne følgen i praksis i den rettledning som ble gitt Junius F. Wells av president Brigham Young (1801-77), da bror Wells i 1875 ble kalt til å organisere Kirkens unge menn:
«På deres møter skulle dere begynne øverst på navnelisten og be så mange medlemmer som det er tid til, om å bære vitnesbyrd, og på neste møte begynne der dere slapp og kalle på andre, slik at alle kan delta og bli vant til å reise seg og si noe. Mange tror de ikke har noe vitnesbyrd å bære, men få dem til å reise seg, og de vil oppdage at Herren vil gi dem å uttale mange sannheter de ikke hadde tenkt på før. Det er flere som har fått et vitnesbyrd mens de har stått og prøvd å bære det, enn mens de har vært på sine knær og bedt om det.»6
President Boyd K. Packer, fungerende president for De tolv apostlers quorum, har gitt lignende rettledning i vår tid:
«Om jeg bare kunne få deg til å forstå dette ene prinsippet. Du finner et vitnesbyrd når du bærer det! Et eller annet sted i din søken etter åndelig kunnskap vil det skje et ”troens sprang” som filosofene kaller det. Det skjer i det øyeblikk du har beveget deg til utkanten av lyset og trått inn i mørket – for å oppdage at veien er opplyst et skritt eller to videre fremover. ”Menneskets ånd er,” som Skriften sier, ”en Herrens lampe” (Ordspr. 20:27).
Det er én ting å få et vitnesbyrd fra noe du har lest eller hva en annen har sagt, og det er en nødvendig begynnelse. Det er noe ganske annet å få Åndens bekreftelse i ditt bryst på at det du har vitnet om, er sant. Ser du ikke at det vil komme ved at du deler det med andre? Når du gir det du har, erstattes dette med renters rente!»7
Jeg har sett et fellestrekk blant de lærerne som har hatt størst innflytelse på meg. De har hjulpet meg å søke lærdom ved tro. De nektet å gi meg enkle svar på vanskelige spørsmål. De ga meg faktisk ingen svar i det hele tatt. I stedet pekte de ut veien og hjalp meg å ta de nødvendige skrittene for å finne mine egne svar. Jeg satte slett ikke alltid pris på denne fremgangsmåten, men erfaring har fått meg til å forstå at et svar som gis av en annen, vanligvis ikke blir husket så lenge, om det i det hele tatt vil bli husket. Men et svar vi oppdager eller tilegner oss ved å utøve tro, blir vanligvis husket resten av livet. De viktigste lærdommene i livet blir fanget inn – ikke undervist om.
Den åndelige forståelse vi har blitt velsignet med og som vi har fått bekreftet som sannhet i vårt hjerte, kan ganske enkelt ikke gis til en annen. Prisen i form av flid og lærdom ved tro må betales for å oppnå og selv «eie» slik kunnskap. Bare på denne måten kan det man vet i sitt sinn, bli omdannet til noe man føler i sitt hjerte. Bare på denne måten kan man gå fra å stole på andres åndelige kunnskap og erfaring, og gjøre krav på disse velsignelsene for seg selv. Bare på denne måten kan vi bli åndelig forberedt på det som kommer. Vi må søke «lærdom ved studium og også ved tro» (L&p 88:118).
Følge nr. 3. Vår tro blir styrket når vi hjelper andre å søke lærdom ved tro.
Den hellige ånd, som kan «lære [oss] alle ting, og minne [oss] om alt» (Johannes 14:26), står parat til å hjelpe oss å lære når vi handler og utøver tro på Jesus Kristus. Interessant nok er denne guddommelige hjelpen kanskje aldri tydeligere enn når vi underviser, enten det er hjemme eller i forbindelse med oppdrag i Kirken. Paulus klargjorde det for romerne: «Du som altså lærer en annen, lærer du deg selv?» (Romerbrevet 2:21.)
Legg merke til i følgende vers fra Lære og pakter hvordan flid i undervisningen innbyr himmelsk nåde og instruksjoner:
«Og jeg gir dere et bud at dere skal lære hverandre rikets lære.
Undervis med all flid og min nåde skal være hos dere, så dere mer fullkomment kan bli undervist i teori, i prinsipp, i lære, i evangeliets lov, i alle ting som hører til Guds rike som det er gavnlig for dere å forstå» (L&p 88:77-78, uthevelse tilføyd).
Tenk over at velsignelsene som beskrives i disse skriftstedene, er myntet spesifikt på læreren: «Undervis med … flid og min nåde skal være hos [deg]» – så du, læreren, kan bli undervist!
Det samme prinsippet kommer klart til uttrykk i vers 122 i samme kapittel:
«Velg en lærer blant dere, og la ikke alle tale på én gang, men la én tale om gangen og la alle lytte til det han sier, slik at når alle har talt, kan alle være oppbygget av alle, og for at alle kan få det samme privilegium» (L&p 88:122, uthevelse tilføyd).
Når alle taler og alle lytter på en verdig og ordnet måte, blir alle oppbygget. Den individuelle og kollektive utøvelsen av tro på Frelseren innbyr til instruksjon og styrke fra Herrens ånd.
Søk lærdom ved tro – et eksempel fra den senere tid
Vi ble alle velsignet av utfordringen fra president Gordon B. Hinckley i august 2005 om å lese Mormons bok innen utgangen av året. Da han ga utfordringen, lovet president Hinckley at ved trofast å overholde dette enkle leseprogrammet ville «en større grad av Herrens ånd få innpass i [vårt] liv og i [vårt] hjem, og også en fornyet beslutning om å vandre i lydighet til hans bud og et sterkere vitnesbyrd om at Guds Sønn virkelig lever».8
Legg merke til at denne inspirerte utfordringen er et klassisk eksempel på lærdom ved tro. For det første ble vi ikke befalt eller tvunget til å lese. I stedet ble vi oppfordret til å utøve vår handlefrihet som selvstendige personer og handle i tråd med korrekte prinsipper. President Hinckley, som en inspirert lærer, oppfordret oss til å virke og ikke bare bli påvirket. Når det kom til stykket, måtte hver enkelt av oss avgjøre hvordan vi ville reagere på utfordringen – og om vi ville holde ut til oppgaven var utført.
For det annet, da president Hinckley ga oss oppfordringen om å lese og handle, oppmuntret han oss til å søke lærdom ved tro. Intet nytt studiemateriell ble delt ut til Kirkens medlemmer, og ingen nye leksjoner, kurs eller programmer ble utarbeidet av Kirken. Vi hadde alle vår egen Mormons bok – og en vei inn i vårt hjerte som ble utvidet ved at vi utøvet tro på Frelseren og tok utfordringen fra Det første presidentskap. Slik ble vi forberedt til å motta instruksjoner fra den eneste virkelige lærer, Den hellige ånd.
Ansvaret for å søke lærdom ved tro hviler på hver enkelt av oss, og denne forpliktelsen vil bli stadig viktigere etter hvert som den verden vi lever i blir stadig mer forvirret og opprørt. Å søke lærdom ved tro er avgjørende for vår egen åndelige utvikling og for Kirkens vekst i disse siste dager. Måtte vi alle i sannhet hungre og tørste etter rettferdighet og bli fylt med Den hellige ånd (se 3. Nephi 12:6) – så vi kan søke lærdom ved tro.
Fra en tale holdt under en satellittoverføring for lærere i Kirkens skoleverk 3. februar 2006.