Thomas’ vitnesbyrd
“Jeg, Herren, [gir] dere et vitnesbyrd om sannheten” (L&p 67:4).
Det var familiens hjemmeaften, og alle hadde noe de skulle bidra med. Mamma ledet. Pappa holdt leksjonen. Barna hadde ansvar for bønn, musikk og aktivitet – bortsett fra Thomas. Denne uken var det Thomas’ tur til å bære vitnesbyrd, og han følte seg litt forlegen.
Thomas hadde båret vitnesbyrd før, men det var lenge siden, og han kunne ikke helt huske hva han skulle si. Så da åpningssangen og bønnen var over, rynket Thomas pannen.
“Det er din tur,” sa mamma.
Thomas så ut av vinduet på det eviggrønne treet deres, som om han ønsket at det kunne fortelle ham hva han skulle gjøre.
Pappa satte seg ved siden av Thomas og spurte hva som var galt.
“Jeg vet ikke hva et vitnesbyrd er,” sa Thomas lavmælt.
“Jeg kan hjelpe deg,” sa pappa. “Det er å fortelle oss om noe av det du vet er sant, eller ting du tror på. Du kan snakke om at du liker å lese i Skriftene. Det hjelper deg alltid å føle Ånden.”
Men Thomas følte seg ikke klar. Alle stirret på ham og ventet på at han skulle gjøre noe. Han ristet på hodet. “Jeg kan ikke. Jeg vet ikke hva det er.”
Pappa klappet Thomas på armen. “Det er greit. Du kan gjøre det en annen gang.”
Senere den kvelden satt Thomas i sengen og holdt sin Mormons bok. Pappa hadde rett – å lese i Skriftene fikk ham alltid til å føle seg bedre. Han prøvde å lese et kapittel om dagen, men kapitlene begynte å bli veldig lange. Han åpnet Skriftene på 1 Nephi 17.
“Det er et langt et!” hvisket Thomas. Han holdt en liten bønn til vår himmelske Fader og ba om hjelp. Så ble han forundret over hvor fort tiden gikk.
Like før Thomas skulle slå av lyset, kom pappa inn for å si god natt.
“Gjett hva, pappa!”
“Hva da, kompis?”
“Jeg har ikke lest i Skriftene på en hel uke fordi kapitlene begynte å bli for lange. Men i kveld ville jeg gjøre det, så jeg ba, og min himmelske Fader hjalp meg. Jeg leste alt sammen, og det føltes bare som fem minutter. Bønn er en god ting.”
“Thomas, vet du hva du nettopp sa?” spurte pappa med et smil. “Du bar ditt vitnesbyrd!”
“Gjorde jeg?” sa Thomas. “Hva mener du?”
“Da du snakket om bønn og hvordan den hadde hjulpet deg – det er et vitnesbyrd om bønn.”
Thomas gapte av overraskelse. Han tenkte på alle gangene noen hadde undervist ham om vitnesbyrd. Han skjønte at han hadde båret vitnesbyrd!
Thomas følte så godt at han hadde lyst til å le. Han ga pappa en klem.
“Tenk at jeg klarte det!” sa Thomas. “Pappa, kan jeg bære vitnesbyrd på familiens hjemmeaften neste uke? Jeg vet det ikke er min tur, men jeg har lyst til å snakke om bønn.”
“Det syns jeg er en god idé”, sa pappa.
Da pappa hadde gått, tenkte Thomas på alt som hadde hendt den dagen. Han var takknemlig for familien, Skriftene, bønn og mye annet. Men akkurat da var han aller mest takknemlig for et vitnesbyrd. Han visste hvordan han skulle dele det med andre og hva det betydde.
Illustrasjoner: Matt Smith