Styrken i vår arv
Fra en tale holdt under en temakveld ved Brigham Young University 3. august 1980. Du finner hele teksten på engelsk på speeches.byu.edu.
Pionertro er like nødvendig i dagens samfunn som det noensinne har vært.
Jeg har alltid likt pionerhistorier. Min bestemor bodde i nabohuset da jeg var barn. Som 8-åring hadde hun gått mesteparten av veien over slettene. Hun husket nok pioneropplevelser til å holde meg trollbundet i timevis når jeg satt og lyttet til henne.
President Brigham Young (1801–77) har alltid vært en av mine spesielle helter. Hans løsninger på problemer var enkle og grunnleggende og gavnet folket. Jeg undrer meg over hans kampånd og entusiasme da han ledet de hellige vestover.
Da det ble klart at kostnaden for å flytte nye konvertitter fra Europa til Utah ville være hemmende, ble ideen fremlagt for president Young at de kunne bruke håndkjerrer til å krysse prærien. President Young kunne umiddelbart se fordelen, ikke bare i form av kostnadsbesparelse, men også den fysiske fordelen det ville være for folket å gå så langt og ankomme Saltsjødalen fulle av styrke og energi etter en slik erfaring. Han sa:
“Vi føler oss trygge på at et slikt følge vil kunne komme fortere frem enn et oksespann. De bør ha noen gode kyr slik at de kan ha melk, og noen få slaktedyr og en slakter etter behov. På denne måten kan kostnaden, risikoen, tapet og vanskelighetene for gruppene unngås, og de hellige kan i større grad unnslippe den elendighet, sjelekval og død som ofte har lagt så mange av våre brødre og søstre i støvet.
Vi foreslår å sende troende og erfarne menn med de nødvendige instruksjoner til et passende utrustningspunkt for å iverksette ovennevnte forslag. La derfor de hellige som ønsker å emigrere i året som kommer, forstå at de forventes å gå og trekke sin bagasje over slettene, og at de ikke vil få noen annen hjelp av Det vedvarende emigrasjonsfond.”1
Mellom 1856 og 1860 gjennomførte noen tusen hellige den 2000 km lange reisen med håndkjerre. Reisene gikk bra med unntak av to skjebnesvangre turer, Willies og Martins håndkjerrekompanier, som reiste for sent på året til å unngå de første vinterstormene. Legg igjen merke til president Youngs genialitet. På generalkonferansen i oktober 1856 viet han hele konferansen til å organisere hjelpeinnsatsen for å komme de nødlidende hellige til unnsetning. Han ba brødrene om ikke å vente en uke eller en måned før de dro. Han ville ha flere firspann klare påfølgende mandag som kunne dra og komme de lidende hellige som satt værfaste i snøen, til unnsetning. Og det var nettopp det som skjedde.
De første hjelpegruppene var på vei påfølgende mandag. Beskrivelsen av den glede Willies håndkjerrekompani viste da den første hjelpegruppen kom, er svært rørende. Kaptein Willie hadde forlatt sin lille gruppe og gått av sted sammen med en ledsager for å lete etter hjelpegruppen.
Historien lyder: “Om kvelden den tredje dagen etter at kaptein Willie hadde dratt av sted, akkurat i det solen på vakkert vis forsvant bak fjellene i det fjerne, så vi flere prærievogner komme mot oss, hver av dem trukket av fire hester, på en høyde like vest for leiren vår. Nyheten gikk gjennom leiren som ild i tørt gress, og alle som var i stand til å komme seg ut av sengen, gikk ut i flokk for å se dem. Etter noen minutter var de så nær at vi kunne se vår trofaste kaptein litt foran vognene. Gledesrop fylte luften. Sterke menn gråt så tårene strømmet fritt nedover deres rynkete og solbrente kinn, og små barn tok del i gleden, selv om noen av dem knapt forsto hva det gjaldt, og danset glade rundt i ring. Selvbeherskelse ble satt til side i gledesutbruddene som fulgte, og da brødrene kom inn i leiren, omfavnet søstrene dem og overøste dem med kyss. Brødrene ble så overveldet at de en god stund ikke klarte å si et ord, men undertrykte ethvert følelsesutbrudd i gråtkvalt stillhet… Etter hvert avtok imidlertid følelsene noe, og den slags håndhilsing, velkomstord og nedkallelse av Guds velsignelser har sjelden forekommet!”2
Sterke familier vokste frem
Fra disse hardføre pionerene har det kommet tradisjoner og en arv som har bygget opp sterke familier som har bidratt mye til det vestlige USA og resten av verden.
Jeg ble invitert til en lunsj for mange år siden av en butikkjede som kunngjorde at de skulle åpne fire butikker i Salt Lake City-området. Ettersom jeg hadde erfaring fra detaljhandel, spurte jeg direktøren da jeg satt ved bordet sammen med ham, hvordan han våget å åpne fire butikker samtidig i et helt nytt markedsområde. Svaret hans var omtrent som forventet. Han sa at firmaet hans hadde gjennomført en demografisk undersøkelse i alle de viktigste byområdene i USA. Firmaet ønsket å finne ut hvilket av disse områdene som hadde størst potensial for et varemagasin som appellerte til unge familier. Salt Lake-området, disse tidlige pionerenes bestemmelsessted, ble rangert først i landet.
Undersøkelsen avdekket også at arbeidstakere i Salt Lake-området var kjent for å være ærlige og arbeidsomme. Pionerarven er fremdeles tydelig i tredje og fjerde generasjon i området.
Jeg ble imidlertid sjokkert over en statistikk jeg fikk på skrivebordet mitt nylig. Den viste at bare 7 prosent av barn som vokser opp i USA i dag, kommer fra tradisjonelle hjem bestående av en arbeidende far, en hjemmeværende husmor og et eller flere barn.3 Hver eneste dag ser vi konsekvensene av oppløsningen av det tradisjonelle hjemmet. Vi ser en urovekkende økning i antall mishandlede hustruer, fysisk og seksuelt misbrukte barn, hærverk på skoler, tenåringskriminalitet, svangerskap blant ugifte tenåringer og eldre mennesker som blir gamle uten den trøst som en storfamilie gir.
Profetene har minnet oss om at det er hjemmet som kan redde samfunnet.4 Et godt hjem skapes naturligvis ikke automatisk når en gutt og en jente forelsker seg og gifter seg. De samme dyder skal til som ble lært i pionerenes hjem – tro, tapperhet, disiplin og engasjement – for å skape et godt ekteskap. Akkurat som pionerene fikk ørkenen til å blomstre som en rose, vil våre liv og familier blomstre hvis vi følger deres eksempel og slutter oss til deres tradisjoner. Ja, pionertro er like nødvendig i dagens samfunn som det noensinne har vært. Vi trenger virkelig å bli kjent med denne arven. Vi må undervise i den, være stolte av den og bevare den.
Hvor velsignet vi er! Hvilket ansvar vår kunnskap og forståelse medfører. Arnold Palmer, en stor amerikansk golfspiller, skal ha sagt: “Å vinne er ikke alt, men å ville det er.” For en storartet uttalelse: “Å ville det er.”
Måtte Gud gi oss et ønske om å vinne den største av alle gaver han har gitt sine barn – det evige livs gave. Måtte Gud velsigne oss så vi forstår våre muligheter, så vi vil lære og vokse og utvikle forståelse for vår arv og bestemme oss for å bevare de store gaver som er gitt oss som hans barn. Jeg bærer høytidelig vitnesbyrd om at Gud lever, at Jesus er Kristus og at hans vei vil føre oss til evig liv.
Håndkjerrepionerer, av Minerva Teichert © IRI, gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk museum
Ephraim Hanks kommer frem til Martins kompani, av Clark Kelley Price, kopiering ikke tillatt; fotoillustrasjoner: Craig Dimond og Cody Bell