Våre hjem, våre familier
Gi aldri opp
En mann og hustru forteller om sin omvendelse til Jesu Kristi evangelium – med 35 års mellomrom.
Hennes historie
I 35 år håpet og ventet jeg på at min mann skulle bli medlem av Kirken. Disse lange årene var fulle av inderlige bønner, men spesielt tre bønner var minneverdige vendepunkter i min erfaring.
Al og jeg giftet oss i 1959. Ti år senere hadde vi tre barn og bodde i en liten by i Canada. Al drev et byggefirma, og jeg var hjemmeværende husmor som iblant hjalp til med firmaet. I helgene festet Al og jeg sammen med våre venner, alltid med alkohol. Min far hadde vært alkoholiker, så jeg mislikte at drikking var en så stor del av vårt liv, men det hadde blitt vår måte å omgås andre på.
Det året, 1969, innså jeg at livet mitt sto på stedet hvil og at våre barn fortjente noe bedre enn det vi ga dem. En kveld etter nok en fest, knelte jeg ned og ba: “Kjære Gud, hvis du er der, vær så snill å hjelpe meg å forandre livet mitt.” Jeg lovet ham at jeg aldri ville drikke alkohol igjen, et løfte jeg har holdt siden den gang.
Det var den første minneverdige bønnen, og jeg fikk snart svar. Datteren til min svigerinne, min niese, hadde blitt invitert til Primær sammen med en siste-dagers-hellig venninne. Etter hvert som min svigerinne lærte mer om Kirken, følte hun seg inspirert til å sende meg et abonnement på Kirkens tidsskrifter, som kom mindre enn en måned etter at jeg hadde holdt denne første bønnen. Jeg visste ikke hva en mormon var for noe, men jeg elsket budskapene i bladene og leste dem fra perm til perm. Jeg bestemte meg for å undersøke Kirken, og der fant jeg mitt svar. Jeg forandret livet mitt, og jeg ble døpt 19. juni 1970.
Al delte ikke mine ønsker. Han likte vår tidligere livsstil, og fortsatte med den. Han var fremdeles en god ektemann, far og forsørger, men de neste 35 årene sto jeg alene når det gjaldt evangeliet.
Jeg oppdro våre barn i Kirken, men etter noen år bestemte barna seg for at de heller ville tilbringe søndagene på båttur med sin far istedenfor å gå i kirken med meg. Jeg ble helt ute av meg. En dag i 1975 snakket jeg med min stavspresident og fortalte ham at jeg hadde bestemt meg for å forlate Kirken fordi den splittet familien vår. Han lyttet tålmodig og sa: “Gjør det du må, men vær sikker på at din Fader i himmelen godkjenner det.” Dermed dro jeg hjem og fastet og ba. Det var den andre minneverdige bønnen. Svaret var en tilskyndelse om at jeg var min families bånd til evangeliet. Hvis jeg brøt dette båndet, ville alle være fortapt. Jeg visste at svaret kom fra Gud, så jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle forlate Kirken. Og det gjorde jeg ikke.
Det var ikke enkelt å være trofast, men flere ting hjalp meg å opprettholde min tro og tålmodig håpe på dagen da Al igjen ville overveie evangeliet:
-
Jeg elsket alltid Al og gjorde mitt beste for å ta vare på ham og være en oppmuntrende og trofast hustru.
-
Jeg ba kontinuerlig. Vår himmelske Fader og Jesus Kristus ble mine ledsagere i evangeliet. Når det var vanskelig å være sammen med Al fordi han ikke etterlevde evangeliets normer, snakket jeg med min himmelske Fader og ble kjent med min Frelser.
-
Jeg leste regelmessig i Skriftene og enhver annen publikasjon fra Kirken som jeg kunne få tak i, inkludert Ensign. Særlig to skriftsteder, 3 Nephi 13:33 og Lære og pakter 75:11, ble ekstra betydningsfulle og gripende for meg. De ga meg styrke og tålmodighet til å holde ut mens jeg ventet på at min mann og mine barn skulle forandre innstilling.
-
Jeg gikk trofast i kirken alene helt til hvert av våre barn kom tilbake. Alle er aktive i dag. Da de ble voksne og flyttet hjemmefra, fortsatte jeg å gå i kirken alene.
-
Vi hadde familiens hjemmeaften uten at Al visste at det var det vi gjorde. Jeg pleide å ta opp et emne ved middagsbordet, og vi snakket om det som familie.
-
Jeg prøvde alltid å være lydig og gjøre det rette.
-
Jeg hentet ytterligere styrke ved å be om prestedømsvelsignelser.
-
Jeg søkte råd fra prestedømsledere.
-
Jeg behandlet mine venner i Kirken som familie.
-
Jeg gikk i templet og mottok min begavelse. Det tok meg mange år å ta den avgjørelsen. Jeg var redd det ville gjøre mitt forhold til Al enda vanskeligere. Til syvende og sist fant jeg ut at det var det beste for meg. Al støttet meg, det gjorde meg lykkelig, og da jeg hadde mottatt den, følte jeg ikke lenger motvilje mot Al fordi han var grunnen til at jeg ikke gikk i templet. Når jeg deltok i tempelarbeid, satte jeg ofte Als navn på bønnelisten.
I all hovedsak fortsatte jeg å leve som et trofast medlem av Kirken. Jeg prøvde å finne enkle måter å dele evangeliet med ham, selv om han som regel ikke ville høre det. Jeg oppdaget imidlertid at Den hellige ånd kunne inspirere meg med de rette tingene å si og den rette måten og tiden å si dem på. Jeg fant senere ut at på grunn av min trofasthet og forpliktelse mot ham, ble Al påvirket av Ånden fra tid til annen.
Han gikk til og med flere ganger med på å lytte til misjonærleksjonene. Men hver gang fikk jeg vondt i hjertet fordi han alltid vendte tilbake til sin gamle måte å leve på. Selv i disse nedslående øyeblikkene våket imidlertid min himmelske Fader over meg og kompenserte det jeg ikke hadde, med andre velsignelser. Hele tiden visste jeg at Al hadde noe i seg som var verdt å vente på.
Langsomt begynte Al å gjøre endringer. Han sluttet å banne. Han sluttet å drikke. Han behandlet meg bedre enn noensinne. Han begynte å komme til kirken.
Og jeg fortsatte å be.
Det fantastiske svaret på min tredje minneverdige bønn kom i april 2005. Jeg lurte på om Al noensinne ville ta imot Jesu Kristi evangelium – jeg var ganske desperat. Jeg tryglet min himmelske Fader om hjelp. Det måtte endelig ha vært den rette tiden, for Al ble døpt 9. juli.
Selv om det ikke var lett å komme til dette punktet, er jeg takknemlig for at jeg ble vitne til Guds makeløse kraft når det gjelder å forandre et troløst hjerte til et troende. Jeg vet at han hørte og besvarte de mange bønnene jeg hadde holdt i løpet av 35 år. På grunn av hans svar lever jeg nå sammen med en forandret mann, en som elsker vår himmelske Fader like høyt som jeg. Vi elsker hverandre enda dypere enn noen gang tidligere.
Jeg vet at det finnes andre i Kirken som venter, håper og ber om at en av deres nærmeste må komme inn i Kirken. Jeg vil oppfordre disse brødrene og søstrene til å ta imot Frelserens innbydelse “kom til meg” (Alma 5:34) for sin egen del og ikke bare for sine kjære. Jeg vet av erfaring at å gjøre det gir styrke slik ingenting annet kan. Hvis vi holder oss nær vår himmelske Fader, adlyder hans bud og gleder oss over våre nåværende velsignelser, vil vi kunne være lykkelige og la ham virke gjennom oss.
Jeg vitner om at Gud virkelig hører våre bønner. Det er sjelden lett å vente på Herren og godta hans timeplan, men jeg vet at hans timeplan alltid er den rette.
Hans historie
I 35 år var det mange som snakket med meg om evangeliet. Min hustru gikk aldri glipp av en anledning til å snakke om det, og hun var så lur at hun lot Mormons bok og Ensign ligge i fullt åsyn. Jeg plukket dem naturligvis aldri opp. Hun inviterte ofte misjonærene, og to eller tre par underviste meg til og med i misjonærleksjonene.
Hva var det som hindret meg i å gå ned i dåpens vann?
Jeg hadde alltid en unnskyldning. Jeg jobbet lange dager. Jeg kunne ikke skjønne at jeg noensinne ville ha tid til evangeliet. Jeg var altfor opptatt med å tjene penger. Så jeg sa til Eva: “En eller annen gang når ting roer seg og jeg har mer tid, skal jeg lese Mormons bok.”
Men jeg gjorde det aldri. Jeg hadde dessuten aldri likt å lese, og når jeg forsøkte å lese Bibelen, skjønte jeg ikke noe særlig av den. Så dermed ble det ikke noe mer av det.
Det var en annen ting som hindret meg i å bli medlem av Kirken, noe mer alvorlig – mitt syndige liv. Kong Benjamin lærer oss at “det naturlige menneske er en fiende av Gud … med mindre det føyer seg etter Den Hellige Ånds tilskyndelser” (Mosiah 3:19). Jeg føyet meg ikke – jeg satt på gjerdet. Frelseren sa: “Den som ikke er med meg, er mot meg” (Matteus 12:30). Jeg forstår nå at på grunn av måten jeg levde på, var jeg mot ham. Jeg måtte forandre meg.
Jeg levde i kontakt med evangeliet, uten å etterleve det, men med tiden begynte jeg å føle Ånden. Jeg sluttet å feste og drikke. Da jeg gjorde denne forandringen, begynte Ånden å tilkjennegi seg oftere. Jeg var ennå ikke der jeg trengte å være – språket mitt var ikke særlig bra, og jeg hadde noen andre dårlige vaner som jeg måtte jobbe med – men jeg var i ferd med å forandre meg.
Så en dag fikk jeg en pakke. Den var fra en av mine døtre, Linda. Den inneholdt Mormons bok og Bibelen med mange merkede skriftsteder. Hun hadde også skrevet et brev hvor hun fortalte meg hvor glad hun var i meg og at hun ønsket at jeg skulle vite det hun visste.
Hun skrev: “Den eneste måten å vite om Jesu Kristi evangelium er sant på, er ved å be av et oppriktig hjerte og med ærlig hensikt.”
Linda ga meg så en rekke skriftsteder som ledet meg på en reise av bønn og skriftstudium.
“Den eneste måten jeg kan lære min Frelser og min himmelske Fader å kjenne,” skrev hun, “er ved å be og lese om dem i Skriftene.”
Hun forklarte så hvor viktig ydmykhet er og at hun ikke kunne føle fred uten å ha Gud i livet. Til slutt skrev hun: “Ikke utsett det lenger. Du har fått så mye. Nå er det på tide å gi tilbake til vår himmelske Fader. Dette er den eneste veien til sann lykke.”
Jeg hadde ikke lenger noen unnskyldninger. Arbeidet roet seg, og jeg fikk litt ekstra tid. Så jeg begynte å lese og studere Skriftene slik hun hadde forklart for meg, noe som ga meg et ønske om å lese hele Mormons bok. Men det var fremdeles så mye som jeg ikke forsto.
På denne tiden deltok jeg på nadverdsmøtet fordi min hustru sa det ville vært fint om jeg kom og satt ved siden av henne. Hun foreslo også at jeg skulle lese Lære og pakter. Det gjorde jeg, og jeg forsto den bedre. Så, med min hustrus hjelp, leste jeg Mormons bok og opplevde at Skriftene ble levende. Ved hjelp av mye bønn, ble Ånden tent i meg.
Hva gjorde utslaget for meg? Den hellige ånd og kunnskap om Skriftene. Begge deler ga meg mot til å forandre mitt liv og be Gud om tilgivelse for mine synder, som var det som egentlig i alle disse årene hadde hindret meg i å slutte meg til Kirken.
Det var svært vanskelig å bekjenne mine synder. Det gjorde så vondt at jeg lå i sengen i tre dager i sorg. Men gjennom Jesu Kristi forsoning fikk jeg tilgivelse. Så ga min himmelske Fader meg styrke til å stå opp og komme videre med mitt nye liv.
Min sønn Kevin døpte meg 9. juli 2005. En av misjonærene som hadde undervist min hustru mange år tidligere, var tilstede. To år senere dro jeg sammen med min familie til San Diego California tempel for å bli beseglet for tid og evighet.
De siste syv årene av mitt liv har vært mine lykkeligste. Endelig kan jeg innta min plass som familiens patriark og åndelige leder og dele evangeliet med min hustru, våre barn og våre ni barnebarn. Dette samholdet i familien har styrket alle åndelig. En svigersønn har sluttet seg til Kirken, og fire av våre barnebarn har vært eller er på misjon. Mitt nye liv i Kirken er et mirakel. Jeg hadde ingen anelse om hvor stor lykke og vekst det ville gi meg.
Jeg er så takknemlig for denne nye sjansen. Jeg er takknemlig for å kunne kompensere for de tapte årene ved å gjøre Guds arbeid.
Da jeg leste brevet fra min datter, skjønte jeg at jeg ikke hadde flere unnskyldninger.
Stor lykke har blitt oss til del fordi vi er forenet i evangeliet.
Fotoillustrasjoner: Craig Dimond