Viktigheten av prestedømsvelsignelser
Fra en tale ved generalkonferansen i april 1987.
En prestedømsvelsignelse er en overføring av makt over åndelige ting.
I en prestedømsvelsignelse utøver en Herrens tjener prestedømmet, slik Den hellige ånd tilskynder, for å påkalle himmelens krefter til fordel for vedkommende som blir velsignet. Slike velsignelser blir gitt av bærere av Det melkisedekske prestedømme, som har nøklene til alle Kirkens åndelige velsignelser (se L&p 107:18, 67).
Eksempler på prestedømsvelsignelser
Det finnes mange slags prestedømsvelsignelser. Når jeg gir forskjellige eksempler, må dere huske at prestedømsvelsignelser er tilgjengelige for alle som trenger dem, men de gis kun på forespørsel.
Velsignelser for helbredelse av syke kommer etter salvelse med olje, slik Skriftene lærer oss (se Jakobs brev 5:14–15; Markus 6:13; L&p 24:13–14; 42:43–48; 66:9). Patriarkalske velsignelser blir gitt av en ordinert patriark.
De som ønsker veiledning til å ta en viktig avgjørelse, kan få en prestedømsvelsignelse. De som trenger mer åndelig styrke til å overvinne en personlig utfordring, kan få en velsignelse. Det er vanlig at barn ber sin far om prestedømsvelsignelser før de skal reise hjemmefra i forskjellige hensikter, som skolegang, militærtjeneste eller en lang reise.
Velsignelser som gis i omstendigheter som de jeg nettopp har beskrevet, kalles noen ganger velsignelser til trøst og veiledning. De blir vanligvis gitt av fedre eller ektemenn, eller andre eldster i familien. De kan skrives ned og oppbevares i familiens opptegnelser til personlig veiledning for dem som er blitt velsignet.
Prestedømsvelsignelser gis også i forbindelse med ordinasjon til prestedømmet eller beskikkelse av en mann eller kvinne til et kall i Kirken. Dette er trolig de vanligste anledningene til å gi prestedømsvelsignelser.
Mange av oss har bedt om en prestedømsvelsignelse når vi skulle få et nytt ansvar i vårt arbeid. Jeg fikk en slik velsignelse for mange år siden og følte umiddelbar trøst og langsiktig veiledning.
Betydningen av prestedømsvelsignelser
Hvilken betydning har en prestedømsvelsignelse? Tenk på en ung mann som forbereder seg til å forlate sitt hjem for å søke lykken i verden. Hvis hans far ga ham et kompass, kunne han bruke dette verdslige redskapet til å finne veien. Hvis hans far ga ham penger, kunne han bruke dem til å få makt over verdslige ting. En prestedømsvelsignelse er en overføring av makt over åndelige ting. Selv om vi ikke kan ta på den eller veie den, er den av stor betydning for oss når det gjelder å overvinne hindringer på veien til evig liv.
Det er et svært hellig ansvar for en bærer av Det melkisedekske prestedømme å tale på vegne av Herren når han gir en prestedømsvelsignelse. Herren har sagt følgende i nyere åpenbaring: “Mitt ord … skal bli oppfylt, enten ved min egen røst eller ved mine tjeneres røst, det være det samme” (L&p 1:38). Hvis en Herrens tjener taler slik som Den hellige ånd tilskynder til, er hans ord “Herrens vilje, … Herrens sinn, … Herrens ord, … [og] Herrens røst” (L&p 68:4).
Men hvis ordene i en velsignelse bare uttrykker prestedømsbærerens egne ønsker og meninger, uten inspirasjon fra Den hellige ånd, er velsignelsen betinget av om den representerer Herrens vilje.
Verdige bærere av Det melkisedekske prestedømme kan gi velsignelser til sine etterkommere. I Skriftene finner vi mange slike velsignelser, blant andre Adams (se L&p 107:53–57), Isaks (se 1 Mosebok 27:28–29, 39–40; 28:3–4; Hebreerne 11:20), Jakobs (se 1 Mosebok 48:9–22; 49; Hebreerne 11:21) og Lehis (se 2 Nephi 1:28–32; 4).
I nyere åpenbaring blir foreldre som er medlem av Kirken, befalt å bringe sine barn “til kirken”, hvor eldstene “skal legge sine hender på dem i Jesu Kristi navn og velsigne dem i hans navn” (L&p 20:70). Dette er grunnen til at foreldre bringer spedbarn til et nadverdsmøte, hvor en eldste – vanligvis faren – gir dem et navn og en velsignelse.
Prestedømmets velsignelser er ikke begrenset til dem som uttales når hender blir lagt på hodet til en person. Det hender at velsignelser gis til hele grupper. Profeten Moses velsignet alle Israels barn før han døde (se 5 Mosebok 33:1). Profeten Joseph Smith “uttalte en velsignelse over søstrene” som arbeidet på Kirtland tempel. Han velsignet også “forsamlingen”.1
Prestedømsvelsignelser kan også uttales over steder. Nasjoner blir velsignet og innviet for evangeliets forkynnelse. Templer og møtehus blir innviet til Herren ved en prestedømsvelsignelse. Andre bygninger kan også bli innviet hvis de skal brukes i Herrens tjeneste. “Kirkens medlemmer kan innvie sine hjem til hellige bygninger der Den hellige ånd kan bo.”2 Misjonærer og andre prestedømsbærere kan gi en prestedømsvelsignelse til hjem hvor de har blitt mottatt (se Alma 10:7–11; L&p 75:19). Unge menn, om ikke lenge vil dere kanskje bli bedt om å gi en slik velsignelse. Jeg håper dere forbereder dere åndelig.
Erfaringer med prestedømsvelsignelser
Jeg skal gi dere noen andre eksempler på prestedømsvelsignelser.
For cirka 100 år siden var Sarah Young Vance ferdig utdannet jordmor. Før hun begynte å arbeide blant kvinner i Arizona, velsignet en prestedømsleder henne med at hun “alltid skulle gjøre det som var rett og best for hennes pasienter”. I løpet av 45 år tok Sarah imot cirka 1500 barn uten at hverken mødre eller barn mistet livet. “Hver gang jeg sto overfor et vanskelig problem,” fortalte hun, “virket det alltid som om det var noe som inspirerte meg, og på en eller annen måte visste jeg alltid hva som var det rette å gjøre.”3
I 1864 ble Joseph A. Young kalt på en spesiell misjon for å ta seg av Kirkens anliggender i Øststatene. Hans far, president Brigham Young, velsignet ham med at han skulle reise og komme hjem i trygghet. På hjemreisen kom han ut for en alvorlig togulykke. “Hele toget ble knust,” fortalte han, “også vognen jeg satt i, inntil ett sete fra der jeg satt, men jeg slapp fra det uten en skramme.”4
Når jeg taler om prestedømsvelsignelser, strømmer minnene på. Jeg husker at mine sønner og døtre ba om velsignelser for å hjelpe dem gjennom de største påkjenningene i deres liv. Jeg blir glad når jeg tenker på inspirerte løfter og den styrkede tro som fulgte når de ble oppfylt. Jeg føler meg stolt over en ny generasjons tro når jeg tenker på en sønn som var engstelig når han sto overfor en viktig eksamen og ikke kunne nå sin far som var langt unna, men som ba om en prestedømsvelsignelse fra den nærmeste tilgjengelige prestedømsbærer i familien, hans søsters mann. Jeg husker en forvirret ung konvertitt til Kirken som ønsket en velsignelse som hjelp til å forandre sitt selvødeleggende livsmønster. Han fikk en velsignelse som var så uvanlig at jeg ble forundret da jeg hørte ordene jeg uttalte.
Nøl ikke med å be om en prestedømsvelsignelse når dere trenger åndelig styrke.
Illustrasjoner: Keith Larson