Jeg vil sitte på Jesu fang
Navn ønskes ikke oppgitt
Vårt barnebarn var bare fire da en politimann fant ham i veikanten. Han sa at han var på vei til bestemors hus, cirka 8 km unna.
Det var andre gang han hadde rømt hjemmefra for å unnslippe elendigheten der, og forsøkt å komme til meg. I månedene som fulgte, begynte jeg å innse at ansvaret for å oppfostre mitt barnebarn og hans to yngre søstre trolig ville falle på meg – en tanke som ikke var lett å venne seg til.
Min mann og jeg hadde gjort vårt beste for å oppdra våre barn i samsvar med evangeliets prinsipper, men etter hvert forkastet de disse prinsippene. Jeg var i 50-årene og følte at jeg endelig hadde gjort meg fortjent til å ivareta mine egne interesserer. Jeg verdsatte målet min mann og jeg hadde delt om å reise på misjon sammen når han pensjonerte seg. Tanken på å skulle handle dagligvarer sammen med småbarn, organisere måltider, vaske tusenvis av ladninger med skittentøy og en dag igjen skulle oppdra tenåringer, fikk meg til å briste i gråt.
En ettermiddag var det imidlertid noe som forandret mitt hjerte. En eller annen småting hadde gjort barnebarnet mitt opprørt, så jeg tok ham på fanget og tørket tårene hans. Mens jeg holdt ham, snakket vi om hvor glad Jesus var i ham. I nærheten hadde jeg en veggkalender med malerier av Frelseren, så vi så på disse vakre bildene et om gangen.
Han var spesielt interessert i en fremstilling av Frelseren som satt i en døråpning med en brunhåret jente på fanget. I maleriet utstråler både Frelseren og barnet fred. Barnebarnet mitt studerte bildet nøye, pekte på jenta og kalte henne ved sin søsters navn.
“Hvordan kan Katie sitte på Jesu fang, bestemor?” spurte han. “Jeg vil også sitte på fanget hans!”
“Du kan ikke sitte på Jesu fang nå, vennen min, men du kan sitte på mitt fang,” sa jeg. “Jesus gir små barn bestemødre som kan elske dem og ta vare på dem når de trenger det.”
Plutselig følte jeg godt med tanke på en fremtid hvor jeg fikk elske – slik Frelseren ville ha elsket – tre avholdte barn som trengte meg. De var ikke lenger en byrde, men en fantastisk velsignelse og en anledning til å tjene Herren.
Jeg vil alltid være takknemlig for den milde barmhjertighet som Herren viste meg den ettermiddagen. Den forandret mitt liv og fortsetter å styrke og velsigne vårt hjem.