Tjeneste i Kirken
Lærdommen finnes i eleven
Når vi blir klar over de fantastiske muligheter enhver elev har, begynner vi å se slik Gud ser.
Mens vi var på et oppdrag for Kirken i Cusco i Peru, deltok min hustru og jeg i en fellesklasse for Hjelpeforeningen og Det melkisedekske prestedømme. Læreren den dagen var vanligvis lærer for klassen Læresetninger i evangeliet for voksne. Fordi de første to møtene gikk over tiden, hadde han bare 20 minutter til å gjennomgå det han hadde forberedt.
Han begynte med å be alle medlemmer som hadde sluttet seg til Kirken de siste to årene, om å reise seg. Fem medlemmer reiste seg. Han skrev tallet 5 på tavlen og sa så: “Brødre og søstre, det er storartet at vi har 5 medlemmer med oss som nylig har sluttet seg til Kirken. Det eneste problemet er at de siste to årene har vi døpt 16 nye konvertitter inn i denne menigheten.”
Han skrev så tallet 16 ved siden av tallet 5, og med stort alvor spurte han: “Så, brødre og søstre, hva skal vi gjøre?”
En søster rakte opp hånden og sa: “Vi må gå og finne dem og bringe dem tilbake.”
Læreren sa seg enig og skrev så ordet redde på tavlen. “Vi har 11 nye medlemmer å bringe tilbake,” svarte han.
Han leste så et sitat av president Thomas S. Monson om viktigheten av å redde. Han leste også fra Det nye testamente om hvordan Frelseren gikk og hentet tapte får (se Lukas 15:6). Så spurte han: “Hvordan skal vi så bringe dem tilbake?”
Hender gikk i været, og han kalte på det ene medlemmet etter det andre. Klassens medlemmer hadde forslag til hvordan de som menighetsfamilie eller som enkeltpersoner, kunne samarbeide for å hjelpe nye konvertitter å vende tilbake til Kirken. Så spurte læreren: “Hvis dere gikk langs gaten og så en mann dere gjenkjente som en av disse nye konvertittene på den andre siden av gaten, hva ville dere gjøre?” Et medlem sa: “Jeg ville gå over gaten og hilse på ham. Jeg ville fortelle ham at vi trenger at han kommer tilbake, og hvor gjerne vi vil at han skal være sammen med oss igjen.”
Andre i klassen var enige og kom med flere forslag til hvordan de kunne hjelpe disse medlemmene. Det var entusiasme i rommet, en beslutning om å gjøre det som var nødvendig for å hjelpe disse nylig døpte medlemmene å finne veien tilbake til full aktivitet.
Min hustru og jeg gikk fra denne leksjonen med et fornyet ønske om å gjøre noe selv for å hjelpe noen å komme tilbake til aktivitet i Kirken. Jeg tror alle i klassen gikk derfra med den samme følelsen. Etter denne opplevelsen spurte jeg meg selv: Hva gjorde denne korte leksjonen så effektiv? Hva fikk alle til å forlate klassen så motivert til å etterleve evangeliet i enda større grad?
Mens jeg reflekterte over disse spørsmålene, kom jeg frem til fire prinsipper som gjorde denne klassen til en effektiv lærings- og undervisningserfaring:
-
Omvendelse til evangeliet er målet.
-
Kjærlighet er motivet.
-
Læren er nøkkelen.
-
Ånden er læreren.
Omvendelse til evangeliet er målet
Istedenfor å “‘putte informasjon’ inn i hodet på klassemedlemmene”, som president Monson har bedt oss om å ikke gjøre, prøvde denne læreren “å inspirere den enkelte til å tenke, føle og deretter gjøre noe for å etterleve evangeliets prinsipper.”1
Kort sagt var denne lærerens mål å hjelpe klassens medlemmer å gjøre noe de kanskje ikke ville ha gjort om de ikke hadde deltatt i klassen. Og ved å gjøre dette var det meningen at hver enkelt skulle få hjelp til å bli en sann disippel av Frelseren.
Målet med denne formen for undervisning er omvendelse til evangeliet. Ordet omvendelse betyr ganske enkelt å vende seg i en annen retning og velge ny adferd. Omvendelse til evangeliet – å bli en sann disippel – er ingen enkeltstående hendelse, men en livslang prosess.2 I klassen var det klassens medlemmer gjorde, ment å hjelpe ikke bare klassens medlemmer, men også de nye konvertittene de skulle prøve å reaktivisere. Når som helst vi etterlever et prinsipp i evangeliet mer fullstendig, blir en annen velsignet enten direkte eller indirekte. Av denne grunn er læring og undervisning i evangeliet noe unikt. Istedenfor bare å lede til ervervelse av kunnskap, leder det å lære evangeliet til personlig omvendelse.
Kjærlighet er motivet
Mens jeg deltok i klassen i Peru, kunne jeg føle lærerens kjærlighet til dem som var tilstede, så vel som til de nye konvertittene han oppfordret klassens medlemmer til å reaktivisere. Kjærligheten syntes å gjennomsyre rommet – fra lærer til elev, fra elev til lærer, fra en elev til en annen og fra elever til de nye konvertittene.
Kjærlighet hjelper oss som lærere å undervise slik Frelseren ville undervist om han var i klasserommet vårt. “Kjærligheten får oss til å forberede oss og undervise på en annen måte.”3
Når en lærers motiv er å dekke leksjonsmaterialet, fokuserer han eller hun på innhold istedenfor på behovene til den enkelte elev. Den peruanske læreren syntes ikke å ha noe behov for å dekke noe som helst. Han ønsket bare å inspirere klassens medlemmer til å rekke ut en hånd til deres brødre og søstre av kjærlighet. Kjærlighet til Herren og kjærlighet til hverandre var drivkraften. Kjærlighet var motivet. Når kjærlighet er vårt motiv, vil Herren gi oss styrke til å kunne utføre hans hensikter for å hjelpe hans barn. Han vil inspirere oss med hva vi som lærere trenger å si og hvordan vi skulle si det.
Læren er nøkkelen
Læreren i Peru leste ikke fra lærerhåndboken mens han underviste. Jeg er sikker på at han brukte håndboken eller konferansetaler til å forberede leksjonen, men da han underviste, underviste han fra Skriftene. Han fortalte historien om det tapte får og siterte følgende vers: “Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre” (Lukas 22:32). Han formidlet president Monsons oppfordring til alle Kirkens medlemmer om å redde dem som har gått seg vill. Læresetningene som sto sentralt i denne leksjonen, var tro og nestekjærlighet. Klassens medlemmer trengte nok tro til å handle, og de trengte å handle av kjærlighet.
Når læresetningene i Jesu Kristi gjengitte evangelium blir undervist med klarhet og overbevisning, styrker Herren både eleven og læreren. Jo mer klassens medlemmer kom med sine forslag til hvordan de kunne nå ut til sine brødre og søstre som var mindre aktive, jo nærmere Frelseren følte alle seg, han som stadig rakte ut en hånd til andre under sitt jordiske virke. Læren er nøkkelen til effektiv læring og undervisning i evangeliet. Den låser opp hjerter. Den låser opp sinn. Den åpner veien så Guds ånd kan inspirere og bygge opp alle som er tilstede.
Ånden er læreren
Gode lærere i evangeliet forstår at de egentlig ikke er læreren i det hele tatt. Evangeliet blir undervist og lært ved Ånden. Uten Ånden kan ikke undervisning i evangeliets sannheter føre til læring (se L&p 42:14). Jo mer læreren gir inspirerte oppfordringer til å handle, jo mer vil Ånden være tilstede under leksjonen. Den peruanske læreren ga en inspirert oppfordring. Så, når klassens medlemmer kom med forslag, ble Ånden stadig sterkere og styrket alle.
Læreren prøvde ikke å dekke leksjonen. Han prøvde isteden å avdekke den lærdommen som allerede fantes i elevene. Ved å oppfordre klassens medlemmer ved Åndens kraft, hjalp læreren medlemmene å oppdage sitt eget ønske om å handle – om å rekke ut en hånd til sine brødre og søstre i kjærlighet. Etter hvert som klassens medlemmer uttrykte sine ideer, inspirerte de hverandre fordi de sammen fulgte Ånden.
Når vi prøver å etterleve evangeliet ved å hjelpe andre rundt oss, vil Herren fortelle oss hva vi skulle gjøre. Så hvis vi som lærere ønsker at Ånden skal være mer merkbar i klasserommet, må vi ganske enkelt oppfordre klassens medlemmer til å etterleve et prinsipp i evangeliet mer fullstendig. Når vi bestemmer oss for å etterleve et prinsipp i evangeliet mer fullstendig, kommer vi nærmere Gud, og Gud kommer nærmere oss (se L&p 88:63).
Den enkelte elevs muligheter
Vi lærer ikke bare og vi underviser ikke bare i evangeliet for å oppnå kunnskap. Vi lærer og underviser i evangeliet for å oppnå opphøyelse. Læring og undervisning i evangeliet handler ikke om å mestre fakta. Det handler om å mestre disippelskap. Enten vi underviser våre egne barn hjemme eller underviser menighetens eller grenens medlemmer i klasserommet, må vi huske at lærdommen vi ønsker å formidle, allerede finnes i eleven. Vår rolle som foreldre eller lærere er å hjelpe elevene å oppdage lærdommen i sitt eget hjerte og sinn.
Når vi blir klar over de fantastiske muligheter enhver elev har, begynner vi å se slik Gud ser. Da kan vi si det Han ønsker at vi skal si, og gjøre det han ønsker at vi skal gjøre. Hvis vi lærer og underviser på denne måten, er omvendelse til evangeliet vårt mål, kjærlighet er vårt motiv, læren er nøkkelen og Ånden er læreren. Hvis vi lærer og underviser på denne måten, vil Herren velsigne både eleven og læreren “[så alle kan] være oppbygget av alle” (L&p 88:122).