Spill for galleriet
Mitt liv var ikke annet enn skuespill helt til jeg bestemte meg for å bytte rolle.
Som ung tenåring handlet skolen for meg om å gjennomføre et skuespill. Du har vel sett hvordan skurken i filmer fremfører glatte, fikse replikker og virker superkul mens han gjør det? Jeg lengtet etter å kunne gjøre det. Jeg prøvde å dominere lerretet akkurat som de beste skurkene. Jeg lot som jeg hadde svært lav moral bare fordi jeg ønsket å imponere mine venner på skolen. Jeg elsket lyden av latter når jeg brukte upassende språk eller spøkte på andres bekostning.
Jeg ønsket å være den som publikum heiet på. Så jeg lærte meg å gjøre mennesker til lags. Jeg ble den reneste klovnen i biologitimene mine, klarte å overbevise volleyball-laget mitt om at jeg var en partyløve og raserte mitt rykte som en uskyldig, troskyldig ung kvinne. Jeg tenkte: “Jeg vil ikke at vennene mine skal tro at jeg er et dydsmønster!”
Ettersom jeg egentlig ikke begikk de alvorlige syndene som folk trodde jeg gjorde, prøvde jeg fortvilet å overbevise meg selv om at det var greit å spille tøff. Jeg tok så feil! “Filmfremstillingen” av meg selv ble så ille at jeg ikke orket å se den selv. Jo mer populær jeg ble, jo dårligere likte jeg rollefiguren jeg spilte.
En dag snakket to av mine venner om en søt og vennlig idrettsutøver som het Jennifer, som ikke var redd for å stå for det hun trodde på. En av vennene mine, en av de nydeligste, mest populære og smarteste jentene i syvende klasse, sa: “Jennifer er så annerledes. Jeg skulle ønske jeg var modig nok til å tro på min kirke slik hun gjør. Hun er den eneste jeg kjenner som lever på den måten.” Jeg ble lamslått.
“Hvordan kunne hun si noe sånt uten så mye som å nevne meg?” undret jeg. “Min kirke har da høye normer!” Jeg var rasende fordi hun ikke engang hadde vurdert meg som et godt eksempel. Så plutselig følte jeg at jeg satt på forreste rad i en kinosal som viste mitt liv som hovedfilm.
Jeg reflekterte over det dårlige eksemplet jeg hadde vært for mine venner. Hva slags ungdom ville se på meg og tenke: “Skulle ønske jeg var like modig og unik som henne”? Jeg mislikte virkelig den jeg hadde blitt.
Å forandre min karakter og mitt rykte var en lang prosess, og jeg prøver fremdeles å holde munn istedenfor å buse ut med populære fornærmelser. Jeg innså imidlertid at jeg kunne få mine venner til å le uten å såre en annens følelser, og jeg kunne forlate rommet under en grov vits uten å bli latterliggjort. Ingen behøver å være en “skurk” for å få mange venner. Jeg forandret innstilling og adferd fordi det er så mye kulere å føle fred med det jeg tror på, enn å prøve å skjule hvem jeg er.
Illustrasjon: Scott Greer