Finn tro ved jordens ender
Ushuaia, Argentina, befinner seg kanskje ved jordens ende, men for dem som har mottatt evangeliet her, er det begynnelsen til et nytt liv.
Les Éclaireurs Lighthouse reiser seg som en vaktpost fra sin plass på den kjølige holmen Beagle Channel. Les Éclaireurs, som er fransk for “speiderne” eller “de som opplyser”, sender ut en lysstråle hvert 10. sekund fra sin isolerte post.
Fem nautiske mil (9 km) nordover ligger Argentinas sydligste by, Ushuaia, ytterst i øyhavet Tierra del Fuego. 145 kilometer syd for byen ligger Cape Horn og bortenfor det det isbelagte Antarktis.
For dem som har tatt imot Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige her på det stedet som lokalbefolkningen kaller “jordens ende”, tjener Les Éclaireurs som metafor for det gjengitte evangelium. Som et fyrtårn er evangeliet en varde som har bragt dem fra verdens åndelige mørke og satt dem trygt ned på troens og fellesskapets bredder.
Jeg fant svar
Guillermo Javier Leiva minnes sin smertefulle skilsmisse i 2007. Han måtte finne seg ny leilighet og kunne ikke lenger gå hjem hver kveld til sin lille sønn, Julian. Han følte seg tom og alene.
“Jeg var svært ulykkelig,” sier han, “og i vonde stunder vendte jeg meg til Gud.”
Guillermo begynte å be om svar og hjelp. “Jeg sa: ”Fader, jeg er ikke verdig til at du kan komme inn i mitt hus, men et ord fra deg vil være tilstrekkelig til å helbrede meg.””
Svaret på den bønnen kom kort tid etterpå da to unge menn med hvite skjorter og slips stoppet for å snakke med ham da han lekte med sønnen utenfor den nye leiligheten sin.
“En av dem hilste på meg og spurte om jeg var troende,” minnes han. “Jeg svarte ja, men at jeg ikke var den beste kristne. Han spurte deretter om jeg ville lese en bok hvis han ga den til meg. Jeg svarte ja.”
Da Guillermo begynte å lese versene i Alma 32 som misjonærene hadde merket for ham, sier han: “Jeg følte meg straks så glad som jeg ikke hadde vært på lang tid. Boken gikk rett i hjertet på meg. Jeg kunne ikke slutte å lese.”
Guillermo gikk ikke lenger i sin tidligere kirke, men han sa til misjonærene at han ikke hadde til hensikt å bli døpt igjen. Likevel satte han pris på deres besøk og leseoppdragene de ga ham i Mormons bok.
Mens han leste, sørget han sammen med Nephi da han forsto hvordan profeten hadde sørget “på grunn av de fristelser og synder som så lett får makt over meg” (2 Nephi 4:18). “Jeg visste at jeg også hadde syndet,” sier Guillermo, “og det var vondt å tenke på.”
Mens han leste, følte han at han ble reddet fra mørke og fortvilelse og bragt inn i “Guds herlighets lys” (Alma 19:6).
Og da han leste om dåpspakten som ble forklart ved Mormons vann, forsto han betydningen av dåp ved riktig prestedømsmyndighet. “Hvis jeg forsto at frøet var godt, hva hadde jeg så imot ‘å bli døpt i Herrens navn’?” (Mosiah 18:10), spurte han seg selv.
“Hver gang jeg leste, følte jeg fred og fant svar,” sier Guillermo. “Jeg forsto at Mormons bok var det Guds ord som jeg hadde bedt om.”
Da han ble døpt i mars 2009, opplevde han en åndelig gjenfødelse og et fornyet håp for fremtiden. “Dåpen var en anledning til å begynne på nytt,” sier Guillermo. “Jeg har forandret mitt liv. Jeg er svært lykkelig nå. Jeg vet at dette er Jesu Kristi sanne kirke og at Gud besvarer bønner, for han besvarte den viktigste bønn jeg noensinne har holdt.”
Vi trengte en kirke
Som barn hadde ikke Amanda Robledo noe åndelig middel for den fysiske smerten hun opplevde etter at moren døde. Og hennes mann, Ricardo, kunne ikke finne noen svar på sine alvorlige religiøse spørsmål etter at hans bror døde.
Ett av disse spørsmålene var: Finnes det en kirke på jorden som følger Jesu Kristi læresetninger? Deres søken etter den kirken og etter svar på sine spørsmål forberedte dem til syvende og sist til å akseptere det gjengitte evangelium.
Mens de søkte, var de tilstede i forskjellige kirkesamfunn og undersøkte forskjellige religiøse trosretninger. De lette etter en kirke som ikke bare rettet seg etter Kristi læresetninger, men som også ville styrke deres familie.
“Dette var en vanskelig tid for familien,” minnes Amanda, “og vi visste vi trengte en kirke som kunne hjelpe oss.”
Tidlig på 1990-tallet flyttet ekteparet Robledos med sine fire barn fra Mendoza, nordvest i Argentina, til Ushuaia. Da de ble presentert for Kirken to år senere, merket de straks at det var noe annerledes både ved ånden og læresetningene som heltidsmisjonærene bragte.
Amanda visste lite om de siste-dagers-hellige. “Og det jeg hadde hørt, var ikke godt,” sier hun. Men hun, Ricardo og deres barn likte det de lærte.
“Jeg følte Ånden når misjonærene underviste oss,” sier deres datter Bárbara, som var 11 år da. “Og jeg likte at de lærte oss at vi kunne be som familie.”
Ved å høre misjonærleksjonene, lese Mormons bok og gå i kirken, sier Ricardo, “fikk vi alle de svarene vi søkte – svar angående dåp, det førjordiske liv, Kristi guddommelighet, menneskets udødelighet, evangeliets ordinanser, ekteskap og familiens evige natur”.
Å lære at deres familie kunne være sammen for evig, var det gjengitte evangeliums ypperste læresetning for familien Robledo.
“I det øyeblikket ble jeg omvendt,” sier Ricardo, som ble døpt mindre enn tre uker etter den første diskusjonen, og som nå er annenrådgiver i distriktspresidentskapet. “Jeg sørget da jeg mistet en bror i en alder av 49 år, men jeg forsto at jeg kunne få ham tilbake ved å gjøre tempelarbeid for ham. Denne forsikringen ga meg fred og lykke.”
Amanda, som ble døpt kort tid etterpå sammen med en av deres sønner, sier: “Jeg har ikke hatt noen mor siden jeg var liten. Jeg tenkte alltid at jeg hadde mistet henne, og dette voldte meg stor smerte. Men da misjonærene fortalte oss at en familie kan være sammen for evig, ble jeg virkelig grepet. Det er fantastisk å tenke på at jeg vil se henne igjen.”
Etter at Ricardo og Amanda var blitt viet for all evighet i Buenos Aires Argentina tempel, ble deres barn beseglet til dem. Å bli beseglet som familie, utføre ordinansarbeid for mange avdøde familiemedlemmer og sende tre barn på heltidsmisjon har bragt Ricardo og Amando stor glede.
“En av de største velsignelser vi har mottatt som medlemmer av Kirken,” sier Amanda, “er at våre barn er lydige mot Gud.”
Begynnelsen til alt
Marcelino Tossen trodde på Gud, leste Bibelen og likte å snakke om religion, så da heltidsmisjonærene banket på døren til leiligheten hans en varm januardag i 1992, inviterte han dem inn. Denne avgjørelsen forandret livet hans.
“Eldste Zanni og eldste Halls arbeidet under Åndens veiledning,” minnes Marcelino. Allerede før den første leksjonen var over, fortalte eldstene ham at han ville bli døpt inn i Kirken. De fortalte ham til og med hvilken dag han ville bli døpt.
“Jeg skal ikke bli døpt,” protesterte Marcelino. “Jeg ønsker bare å snakke med dere.”
Misjonærene ga ham en Mormons bok og ba ham lese noen vers og be om deres budskap den kvelden. Han gjorde dette, men følte ikke noe.
Men under en senere leksjon spurte eldste Zanni ham: “Er det i orden at vi ber, så du kan spørre vår himmelske Fader om det vi har lært deg, er sant?”
Marcelino sier at mens han ba, “begynte mitt hjerte å brenne sterkt. Noe lignende hadde aldri hendt meg før. Jeg kunne ikke engang fullføre bønnen og reiste meg fra mine knær.”
Eldste Zanni spurte Marcelino om han hadde følte noe under bønnen sin. Da Marcelino svarte nei, sa misjonæren: “Jeg følte sterkt Ånden. Det er underlig at du ikke følte noe.”
Marcelino sier at da han innrømmet hva han hadde følt, “leste eldstene fra Lære og pakter, og fortalte meg at når Herren ønsker at vi skal vite om noe er riktig, vil han sende sin fred eller få vårt hjerte til å brenne i oss [se L&p 6:23; 9:8]. Den dagen var et vendepunkt for meg.”
Fra da av arbeidet Ånden med ham og vitnet om sannheten gjennom tallrike åndelige opplevelser. “Jeg fikk den brennende følelsen igjen når jeg var alene i leiligheten min,” sier Marcelino. “Når jeg åpnet vinduet, pleide jeg å se eldstene i nærheten på et hjørne der de fortalte folk om Kirken. Jeg kunne føle når de var i nærheten, og jeg begynte å ta alvorlig det de lærte meg.”
Marcelino ble ønsket varmt velkommen da han begynte å komme til kirken. Han ble døpt kort tid etterpå, 22. april – nøyaktig den dagen misjonærene hadde nevnt tre måneder tidligere. Etter ni år som president for Ushuaia distrikt, er han i dag annenrådgiver i presidentskapet for Buenos Aires nord misjon.
“Når vi leser at Herren vil ‘sende [sitt] ord ut til jordens ender’ [L&p 112:4], er det Ushuaia,” sier president Tossen. “Ushuaia er jordens ende. Men for dem som i likhet med meg fant evangeliet her, er det begynnelsen til alt. Her vil du finne fyrtårnet ved verdens ende. Men her fant jeg tro og Herrens fyrtårn.”
Gjennom Mormons bok “besvarte Gud den viktigste bønnen jeg noensinne har holdt”, sier Guillermo Leiva (over, i midten), som er grenspresident i Ushuaia. Over t.h.: Les Éclaireurs Lighthouse og fotografier av Ushuaia.
T.h.: For Amanda og Ricardo Robledo (med døtrene Bárbara og Irene) var det å lære at deres familie kunne være sammen for evig, den ypperste læresetning som hjalp dem å akseptere det gjengitte evangelium.
Ushuaia befinner seg kanskje ved jordens ende, men for dem som i likhet med Marcelino Tossen som har mottatt evangeliet her, “er det begynnelsen til alt”.
Foto: Michael R. Morris; kart © iStockphoto.com