Tjeneste i Kirken
Tjen den ene
Da jeg begynte mitt første år på college, ble jeg snart venner med to andre nye studenter, en arbeidet på en ranch og den andre var bonde. Vi var en usannsynlig gruppe på tre – to jordnære landsens gutter fra det vestlige USA og en munnrapp bygutt fra østkysten. Etter at vi hadde tatt avgangseksamen, reiste de tilbake til ranchen og gården, og jeg entret forretningsverdenen.
Årlige julekort og tilfeldige telefonsamtaler holdt oss oppdatert etter hvert som vårt liv utviklet seg. Da jeg var midt i 30-årene, hadde jeg vært speidertroppsfører to ganger. Senere, da jeg avsluttet min andre “omgang” som assisterende barnestueleder, var mine to venner medlemmer av biskopsråd. Etter som tiden gikk, falt jeg i den fellen å sammenligne mine kall med mine venners kall, og jeg begynte å føle meg uønsket og ignorert.
Da jeg var midt i 40-årene, ble mine tanker uroet i dagevis når andre ble kalt til lederskapsstillinger. Hver gang noen ble kalt til en lederskapsstilling i menighet eller stav, hvisket Satan til meg at jeg var uverdig eller manglet nødvendig tro for slike kall. Intellektuelt kunne jeg bekjempe slike tanker ved bønn og studium, men fremdeles kjempet jeg med mitt selvbilde. Å være “bare en eldste” og dommer for ungdommens basketballkamper i en alder av 50, mens mine venner var medlemmer av stavspresidentskaper, var ikke det jeg hadde sett for meg at jeg ville gjøre i den alderen.
Så opplevde jeg noe som endret min forståelse av evangeliet. Jeg hjalp min hustru en søndag med hennes Primær-klasse, som var full av energiske syvåringer. Da Primærs samlingsstund begynte, la jeg merke til at et av klassemedlemmene krøp sammen i stolen og tydeligvis ikke følte seg vel. Ånden hvisket til meg at hun trengte trøst, så jeg satte meg ved siden av henne og spurte stille om hva som var galt. Hun svarte ikke, men så virkelig ulykkelig ut, så jeg begynte å synge svakt til henne.
Primær-barna holdt på å lære en ny sang, og da vi sang “Hvis jeg lytter med mitt hjerte, hører jeg Hans røst”,1 begynte jeg å føle at jeg ble fylt med utrolig kraftig lys og varme. Jeg følte meg innhyllet i evige kjærlighetsarmer. Jeg forsto at min himmelske Fader hadde hørt denne lille pikens bønn, og at jeg var der for å sørge for den trøst han ønsket å gi henne. Min åndelige forståelse ble åpnet, og jeg mottok et personlig vitnesbyrd om vår Frelsers kjærlighet til henne, til alle hans barn og til meg. Jeg visste at han stolte på at jeg ville hjelpe en som var i nød, og jeg var der han ønsket at jeg skulle være. Jeg lærte at vi er i hans hender når vi tjener den ene.
Jeg gleder meg over enhver anledning til å tjene, og jeg prøver å alltid være verdig til å føle Åndens tilskyndelser og være der min himmelske Fader ønsker jeg skal være når ett av hans barn trenger hjelp.
Fotoillustrasjon: Cody Bell