Et offer, men en glede
Mitt ønske om å reise på misjon gikk nesten tapt fordi jeg likte så godt å tjene penger.
Da jeg var seks år gammel, møtte min mor misjonærene og ble medlem av Kirken i Ghana i Afrika. Min far hadde forlatt henne, og hun satt igjen med fem barn, men Kirkens læresetninger bidro til at familien var sterk. Vi var glad i hverandre og hadde fred i hjemmet. Jeg elsket å gå i kirken sammen med mor, og jeg likte å være i Primær-klasser og senere i Seminar.
Som ung mann ble jeg kalt til menighetsmisjonær, og jeg gledet meg over å undervise sammen med misjonærene. Jeg så også at noen av våre unge menn i menigheten reiste på misjon. Når de kom tilbake, hadde de forandret seg. De var mer lærde og modne, både fysisk og åndelig. Min eldre bror reiste også på misjon. Da han kom tilbake, så jeg at hans adferd på mange måter var forbedret. Jeg spurte stadig meg selv: “Hva er det ved en misjon som gjør at alle disse forandrer seg og utvikler seg så sterkt?” Jeg ble begeistret ved tanken på å reise på misjon.
Etter videregående skole arbeidet jeg for å spare penger til misjon. Snart gikk mitt ønske om å reise på misjon tapt fordi jeg likte så godt å tjene penger. Det ville ha vært et offer å reise på misjon, for pengene jeg tjente bidro til å forsørge min familie. Hver gang jeg begynte å fylle ut misjonspapirene, tenkte jeg på pengene jeg ville gi avkall på, og jeg la bort papirene og fortsatte å arbeide.
Etter hvert som mine venner reiste på misjon, fikk jeg dårlig samvittighet, for jeg visste at jeg også burde gjøre meg klar til å reise. Dette fikk meg til å granske meg selv. Jeg tenkte: “Å oppholde profeten og mine ledere er ikke bare å rekke opp høyre hånd. Det er å gjøre det de sier og adlyde vår himmelske Faders bud.”
Nå var tiden inne til å reise på misjon, så jeg leverte mine misjonspapirer til biskopen. Det var den nest lykkeligste dagen i mitt liv. Den lykkeligste dagen var da biskopen ba meg inn på sitt kontor og ga meg en hvit konvolutt med mitt misjonskall til Nigeria Ibadan misjon. Mitt hjerte svulmet av glede.
På opplæringssenteret for misjonærer ble jeg bedre kjent med evangeliets læresetninger og lærte mye fantastisk. Jeg fikk også muligheten til å motta min begavelse i templet. Jeg er så takknemlig for min avgjørelse om å reise på misjon, og jeg har aldri angret på den. Jeg har også utviklet meg åndelig på misjonen. Jeg tror det er fordi jeg hjelper mennesker å motta de samme evangeliets velsignelser som har bragt meg og min familie så stor lykke.
Foto gjengitt med tillatelse fra Edward M. Akosah