Stå sammen for Kristi sak

Av eldste Jeffrey R. Holland

i De tolv apostlers quorum

Denne artikkelen er et utdrag fra en tale som ble holdt i Salt Lake City 10. mars 2011 for en gruppe nasjonale kristne ledere.

Det er helt sikkert mulig for velvillige mennesker som elsker Gud og har påtatt seg Kristi navn, å stå sammen for Kristi sak og imot syndens krefter.

Venner, dere vet det jeg vet – at det i dagens verden er så mye synd og moralsk forfall som påvirker alle, spesielt de unge, og det synes å bli verre dag for dag. Dere og jeg har mange felles bekymringer når det gjelder spredningen av pornografi og fattigdom, overgrep og abort, ulovlig seksuell overtredelse (både heteroseksuell og homoseksuell), vold, slibrigheter, grusomme handlinger og fristelser, og alt er så synlig og nært som din datters mobiltelefon eller din sønns iPad.

Det er helt sikkert mulig for velvillige mennesker som elsker Gud og har påtatt seg Kristi navn, å stå sammen for Kristi sak og imot syndens krefter. I dette har vi all rett til å være tydelige og troende, for “er Gud for oss, hvem er da imot oss?” (Romerne 8:31).

Dere tjener og forkynner, underviser og arbeider med denne tillit, det gjør jeg også. Og når vi gjør dette, tror jeg vi også kan stole på det neste vers fra Romerbrevet: “Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?” Jeg tror virkelig at hvis vi alle over hele verden kan prøve hardere ikke å skille hverandre fra “Kristi kjærlighet”, vil vi vinne “mer enn seier ved ham som elsket oss” (Romerne 8:32, 35, 37).

Teologisk dialog

Evangelisk kristne og siste-dagers-hellige har ikke alltid møtt hverandre under fredelige forhold. Fra tidlig i det 19. århundre da Joseph Smith i sin ungdom mottok åpenbaring og modig sto frem og forkynte den, har våre meningsutvekslinger altfor ofte vært alt annet enn hjertelige.

Likevel, og merkelig nok – og jeg kan ikke annet enn tro at dette er en del av et guddommelig arrangement av begivenheter i disse urolige tider – har siste-dagers-hellige og evangeliske akademikere og kirkeledere blitt trukket mot hverandre siden sent på 1990-tallet i noe jeg tror har blitt en provoserende og konstruktiv teologisk dialog. Det har blitt gjort en oppriktig innsats for å forstå og bli forstått, et forsøk på å drive bort myter og feilfremstillinger på begge sider, et kjærlighetsarbeid der deltakerne har følt seg motivert og påvirket av en stille kraft sterkere og mer dyptgripende enn en typisk meningsutveksling om tro.

Den første av disse formelle dialogene fant sted våren 2000 ved Brigham Young universitet. Etter hvert som dialogen begynte å ta form, ble det tydelig at deltakerne søkte et eller annet paradigme, en modell, et referansepunkt. Skulle dette være konfrontasjoner, argumenter, debatter? Skulle de føre til en vinner eller taper? Hvor uforbeholdne og oppriktige ble de forventet å være? Noen siste-dagers-hellige undret: Betrakter de “andre karene” disse samtalene som våre “prøver” på å komme med på det kristne laget? Er det et storstilt forsøk på å “fikse” mormonismen, slik at den blir mer tradisjonelt kristen, mer akseptabel for skeptikere?

Noen av de evangelisk kristne undret på sin side: Er disse “andre karene” oppriktige, eller er dette bare en annen form for deres misjonsvirksomhet? Kan en person være nytestamentlig kristen og likevel ikke godkjenne senere trosbekjennelser som det meste av den tradisjonelle kristenheten godtok? Et spørsmål som stadig ble stilt på begge sider, var hvor meget “dårlig teologi” kan Guds nåde kompensere for? Etter kort tid ble disse sakene en del av selve dialogen, og i denne prosessen begynte det spente forholdet å forta seg.

Den innledende formelle situasjonen har veket for en langt mer elskverdig og uformell tone, et ekte bror- og søsterskap, med vennlighet i uenighet, respekt for andres meninger, og man føler ansvar for virkelig å forstå (om ikke nødvendigvis være enig i) personer med annen tro – ansvar for å representere sine læresetninger og sin praktisering nøyaktig og fatte andres på samme måte. Dialogene kom til å nyte godt av “forventet høflighet”.¹

Fordi de siste-dagers-hellige har en helt annen hierarkisk og organisasjonsmessig oppbygning enn den store evangelisk kristne verden, har ingen offisiell representant for Kirken deltatt i disse samtalene, og det har heller ikke vært noen kirkelige overtoner i dem. I likhet med dere har vi ikke noe ønske om å kompromisse vår doktrinære særegenhet eller forspille den tro som gjør oss til dem vi er. Men vi ivrer for ikke å bli misforstått, ikke å bli anklaget for læresetninger vi ikke har, og for at vår troskap mot Kristus og hans evangelium ikke skal bli revet fra oss, for ikke å snakke om å bli betraktet som demoner.

Videre ser vi alltid etter felles grunn og felles samarbeidspartnere i det praktiske arbeidet i tjenesten. Vi er ivrige etter å gå sammen med våre kristne venner i en felles kristen innsats for å styrke familier og ekteskap, for å kreve mer god moral i media, sørge for humanitærhjelp under naturkatastrofer, gjøre noe med de fattiges alltid tilstedeværende kår og garantere religionsfrihet som lar oss alle snakke ut om saker som angår kristnes samvittighet med hensyn til vår tids sosiale saker. Med hensyn til det sistnevnte må den dagen aldri komme da du eller jeg eller noen annen ansvarlig geistlig i denne nasjon blir forbudt å forkynne fra sin prekestol den lære man hevder er sann. Men i lys av nylige sosialpolitiske hendelser og nåværende rettslige utfordringer på grunn av dem, spesielt med hensyn til ekteskapets hellighet, kan den dagen komme med mindre vi handler besluttsomt for å forhindre dette.²

Jo kraftigere og mer forenet den kristne røst er, dess mer sannsynlig er det at vi blir hørt den dagen med hensyn til disse saker. Med hensyn til dette skulle vi huske Frelserens advarsel når det gjelder et hus “som kommer i strid med seg selv” – et hus som oppdager at det ikke kan stå seg mot en mer forenet fiende som ofte har en uhellig agenda (se Lukas 11:17).

Den Kristus vi hedrer

Idet jeg bygger på litt av denne historien og ønsker at vi ikke er uenige der vi ikke trenger å være uenige, ønsker jeg å vitne for dere, våre venner, om den Kristus vi ærer og tilber i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Vi tror på den historiske Jesus som vandret på de støvete veiene i Det hellige land, og erklærer at Han er den ene og samme Gud som Det gamle testamentes guddommelige Jehova. Vi erklærer at Han både er helt og fullt Gud i sin guddommelighet og helt og fullt menneske i sin jordiske erfaring, Sønnen som var Gud og Gud som var en Sønn; at Han er, som det sies i Mormons bok, “den Evige Gud” (Mormons boks tittelblad).

Vi vitner om at han er ett med Faderen og Den hellige ånd, de tre er ett: Én i ånd, én i styrke, én i hensikt, én i røst, én i herlighet, én i vilje, én i godhet og én i nåde – én i enhver form og side av enhet unntattderes adskilte fysiske legemliggjøring (se 3 Nephi 11:36). Vi vitner om at Kristus ble født av sin guddommelige Fader og en jomfrumor, at han fra han var 12 år var i sin sanne Faders tjeneste og levde et fullkomment, syndfritt liv og derved sørget for et mønster for alle som kommer til ham for å oppnå frelse.

Vi bærer vitnesbyrd om enhver preken han noensinne holdt, enhver bønn han noensinne ytret, ethvert mirakel han noensinne nedkalte fra himmelen, og enhver forløsende handling han noensinne utførte. Med hensyn til det sistnevnte vitner vi om at han, da han fullførte den guddommelige plan for vår frelse, påtok seg alle verdens synder, sorger og sykdommer, idet han blødde fra hver pore i all denne kval, som ble innledet i Getsemane, og han døde på Golgatas kors som et stedfortredende offer for disse synder og syndere, inkludert enhver av oss.

Tidlig i Mormons bok så en nephittisk profet “at [Jesus] ble løftet opp på korset og ble drept for verdens synder” (1 Nephi 11:33). Senere bekreftet den samme Herre: “Se, jeg har gitt dere mitt evangelium, og dette er det evangelium som jeg har gitt dere – at jeg kom til verden for å gjøre min Faders vilje fordi min Fader sendte meg. Og min Fader sendte meg så jeg kunne bli løftet opp på korset” (3 Nephi 27:13–14; se også L&p 76:40–42). Det er virkelig en Åndens gave “å vite ved Den Hellige Ånd at Jesus Kristus er Guds Sønn og at han ble korsfestet for verdens synder” (L&p 46:13).

Vi erklærer at han tre dager etter korsfestelsen oppsto fra graven i herlighet og udødelighet, oppstandelsens førstegrøde, og brøt derved dødens fysiske bånd og helvetes åndelige bånd, og sørget for en udødelig fremtid for både legeme og ånd, en fremtid som bare kan bli realisert i sin fulle herlighet og storhet ved å akseptere Ham og Hans navn som det eneste “navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved”. Heller ikke er det eller kan det noensinne bli “frelse i noen annen” (Apostlenes gjerninger 4:12).

Vi erklærer at Han vil komme til jorden igjen, denne gangen i makt, majestet og herlighet, for å regjere som kongers Konge og herrers Herre. Dette er Kristus, som vi priser, og vi stoler absolutt og uforbeholdent på hans nåde, og han er våre “sjelers hyrde og tilsynsmann” (1 Peter 2:25).

Joseph Smith ble en gang spurt: “Hva er de fundamentale prinsipper i deres religion?” Han svarte: “De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen; og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette.”³

Som regel er siste-dagers-hellige kjent som et flittig folk, et folk som forstår verdien av arbeid. For oss er gode gjerninger, noe vi kan kalle “å være hengivne disipler”, et ufeilbarlig mål på vår tros realitet. Sammen med Jakob, Jesu bror, tror vi at sann tro alltid kommer til uttrykk i trofasthet (se Johannes 2). Vi lærer at puritanerne var nærmere sannheten enn de innså da de forventet “gudelig vandel” (L&p 20:69) fra dem som var i pakten.

Frelse og evig liv gis vederlagsfritt (se 2 Nephi 2:4); ja, dette er de største av alle Guds gaver (se L&p 6:13; 14:7). Men vi lærer at man må forberede seg for å motta disse gaver ved å erklære og vise “tro på Herren Jesus Kristus” (4. trosartikkel) – ved å stole på og være avhengig av “Den Hellige Messiasʼ fortjeneste, barmhjertighet og nåde” (2 Nephi 2:8; se også 2 Nephi 31:19; Moroni 6:4). For oss inkluderer fruktene av denne tro omvendelse, det å motta evangeliets pakter og ordinanser (inkludert dåp) og et takknemlig hjerte som motiverer oss til å nekte oss selv all ugudelighet, å “hver dag ta [vårt] kors opp” (Lukas 9:23) og holde Hans bud – alle Hans bud (se Johannes 14:15). Vi gleder oss sammen med apostelen Paulus: “Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus” (1 Korinterbrev 15:57). Som en av profetene i Mormons bok skrev, i denne ånd “taler vi om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi forkynner om Kristus, vi profeterer om Kristus … så våre barn kan vite hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder … [og] kan se fremover til det liv som er i Kristus” (2 Nephi 25:26, 27).

Jeg håper at dette vitnesbyrd som jeg bærer for dere og for verden, hjelper dere å forstå noe av den ubeskrivelige kjærlighet vi har til verdens Frelser i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Et opprop til kristen samvittighet

Med tanke på vår felles hengivenhet for Herren Jesus Kristus og utfordringene vi møter i samfunnet, kan vi helt sikkert finne en måte hvorpå vi kan gå sammen om et nasjonalt – eller internasjonalt – opprop til kristen samvittighet. For noen år siden skrev Tim LaHaye:

“Hvis religiøse amerikanere samarbeider når det gjelder våre felles bekymringer for moralen, kunne vi lykkes med å reetablere de offentlige moralnormer som våre forfedre mente ble garantert av [USAs] grunnlov …

“… Alle vår nasjons religiøse borgere trenger å utvikle respekt for andre religiøse mennesker og deres tro. Vi trenger ikke godta deres tro, men vi kan respektere menneskene og innse at vi har mer til felles med hverandre enn vi noen gang vil ha med de verdslige i dette landet. Det er på tide at alle religiøst innstilte borgere forener seg mot vår felles fiende.”⁴

Det er helt sikkert risiko forbundet med å lære noe nytt om noen andre. Ny innsikt påvirker alltid gamle oppfatninger, og derfor er noen nye tanker, omarbeiding og omstruktuering uunngåelig. Når vi ser lenger enn til folks hudfarge, etnisk gruppe, sosial sirkel, kirke, synagoge, moské, trosbekjennelse og uttalelser om tro, og når vi prøver så godt vi kan å se hvem de er og hva de er – barn av den samme Gud – hender noe godt og verdifullt i oss, og derved blir vi trukket inn i en tettere forening med den Gud som er vår alles Fader.

Få ting er mer tiltrengt i denne anspente og urolige verden enn kristen overbevisning, kristen medfølelse og kristen forståelse. Joseph Smith sa i 1843, mindre enn et år før sin død: “Hvis jeg mener at menneskeheten tar feil, skal jeg så kjøre dem i senk? Nei. Jeg vil løfte dem opp og også gjøre det på deres egen måte, hvis jeg ikke kan overbevise dem om at min måte er bedre, og jeg vil ikke forsøke å tvinge noe menneske til å tro slik jeg gjør – bare ved resonnementets styrke – for sannheten vil selv finne veien frem. Tror dere på Jesus Kristus og på frelsens evangelium som han åpenbarte? Det samme gjør jeg. De kristne skulle slutte med å kives og strides med hverandre og istedet dyrke enighetens og vennskapets prinsipper seg imellom, og det vil de gjøre før tusenårsriket kan bli innført og Kristus tar sitt rike i besittelse.”⁵

Jeg avslutter med den kjærlighet til dere som ble uttrykt i avskjedshilsener fra to personer i våre Skrifter. Først denne av forfatteren av Hebreerbrevet i Det nye testamente:

“[Måtte] fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde,

… gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen” (Hebreerbrevet 13:20–21).

Og dette fra Mormons bok, en far som skriver til sin sønn:

“Vær trofast i Kristus … [og] måtte [Han] løfte deg opp, og måtte hans lidelser og død … og hans barmhjertighet og langmodighet og håpet om hans herlighet og om evig liv for evig hvile i ditt sinn.

Og måtte den nåde som kommer fra Gud Faderen, hvis trone er høyt i himlene, og fra vår Herre Jesus Kristus, som sitter ved hans krafts høyre hånd inntil alle ting skal bli ham underlagt, være hos deg og med deg i all evighet. Amen” (Moroni 9:25–26).

Kristi ansikt, av Heinrich Hofmann, gjengitt med tillatelse fra C. Harrison Conroy Co.