Frelseren kaller til tjeneste

Av president Thomas S. Monson

Alle som har lært matematikk, vet hva en fellesnevner er. Siste-dagers-hellige har en fellesnevner som binder oss sammen. Denne fellesnevneren er det kall hver enkelt av oss mottar om å utføre oppdrag i Guds rike her på jorden.

Gjør du deg noen gang skyldig i å knurre når du blir kalt? Eller er du takknemlig for hver anledning til å tjene dine brødre og søstre, idet du vet at vår himmelske Fader vil velsigne dem han kaller?

Jeg håper at vi ikke vil gå glipp av det virkelige formålet med våre kjære anledninger til å tjene. Dette formålet, dette evige mål, er det som Herren taler om og som finnes i Den kostelige perle: “For se, dette er min gjerning og min herlighet – å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv.”¹

Må vi alltid huske at medlemskap i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ikke er en kappe for velvære, men snarere en kappe for ansvar. I tillegg til å frelse oss selv, er det vår plikt å lede andre til Guds celestiale rike.

Når vi villig vandrer på tjenestens sti for Gud, vil vi aldri befinne oss i den situasjon som Shakespeares kardinal Wolsey befant seg i. Blottet for sin makt etter et liv i tjeneste for sin konge, klaget han bedrøvet:

Hadde jeg kun tjent min Gud med halvparten av den nidkjærhet
jeg tjente kongen med, hadde han ei nå på mine gamle dager
støtt meg naken ut i fienders vold.2

Hva slags tjeneste krever himmelen? “Herren krever hjertet og et villig sinn, og den som er villig og lydig, skal ete det gode i Sions land i disse siste dager.”³

Jeg tar en pause når jeg tenker på det president John Taylor (1808–87) sa: “Hvis dere ikke foredler deres kall, vil Gud holde dere ansvarlig for dem dere kunne ha frelst om dere hadde gjort deres plikt.”⁴

Jesu liv står fram som et skinnende søkelys av godhet da han virket blant menneskene. “Jeg er en som tjener blant dere,”⁵ erklærte Jesus da han styrket den vanføres lemmer, ga syn til den blinde, hørsel til den døve og liv til den dødes legeme.

Med lignelsen om den barmhjertige samaritan belærte Mesteren oss om å elske vår neste som oss selv.⁶ Med sitt svar til den rike unge mannen lærte han oss å skille oss av med selviskhet.⁷ Ved å mette de 5 000 lærte han oss å se andres behov.⁸ Og med bergprekenen lærte han oss at vi først skulle søke Guds rike.⁹

I den nye verden erklærte den oppstandne Herre: “Dere vet hva dere må gjøre i min kirke, for de gjerninger som dere har sett meg gjøre, de skal dere også gjøre, for det som dere har sett meg gjøre, det skal dere også gjøre.”¹⁰

Vi velsigner andre når vi tjener i skyggen av “Jesus fra Nasaret … som gikk omkring og gjorde vel”.¹¹ Må Gud velsigne oss så vi finner glede i å tjene vår Fader i himmelen når vi tjener hans barn på jorden.

Undervis fra dette budskapet

“[Herren] vil ikke tillate oss å mislykkes såfremt vi gjør vår del. Han vil styrke oss endog utover våre egne talenter og evner… Dette er noe av det fineste et menneske kan oppleve.” (Ezra Taft Benson, i Undervisning, intet større kall [1999], 20.) Overvei å fortelle om en gang du eller en du kjenner har følt at Herren har styrket hans eller hennes talenter og evner. Oppfordre familien til å fortelle om noen av sine positive erfaringer når de har reagert på “Frelserens kall til tjeneste”.

Kristus og den rike unge mannen, av Heinrich Hofmann, gjengitt med tillatelse fra C. Harrison Conroy Co.; fotoillustrasjon: Matthew Reier © IRI

Foto gjengitt med tillatelse fraWendy Bentley. Illustrasjon: Beth M. Whittaker