Thomas S. Monson
Reager når plikten kaller
For lenge siden forpliktet president Thomas S. Monson seg til å utføre sin plikt når det gjaldt Herrens arbeid og følge Jesu Kristi eksempel.
President Thomas S. Monson har mange ganger sagt: “Jeg liker ordet plikt.” Han betrakter det som “noe hellig”.1 Han sa følgende om å utføre sin plikt som Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges 16. president: “Jeg vier mitt liv, min styrke – alt jeg har å gi – til tjeneste for [Herren] og til å lede hans kirkes anliggender i henhold til hans vilje og ved hans inspirasjon.”2
President Monson er kjent for sin tjeneste for andre og har gitt bort sine dresser og sko når han har vært på oppdrag utenlands, og har kommet hjem i slacks og tøfler. Han har gjort det til vane å besøke venner og bekjente som trenger oppmuntring. Han har velsignet utallige mennesker på sykehus og pleiehjem, har fulgt tilskyndelsen til å ta en telefon og har talt i så mange begravelser at de ikke kan telles. Han har hatt med seg middager, stekeklare kyllinger og bøker der han har skrevet en kjærlig hilsen. Hans daglige timeplan som Kirkens president er full av møter og avtaler, men han tar seg alltid tid til enkeltmennesker – oftest én om gangen. I Kirkens historiske annaler vil han bli kjent for sin kjærlighet til mennesker og for at han ga uttrykk for denne kjærlighet ved å gi dem av sin tid.
Jesu Kristi eksempel på plikt
President Monsons handlinger drives av hans vitnesbyrd om vår Herre Jesus Kristus. Han sa: “Selv om han kom til jorden som Guds Sønn, tjente han ydmykt menneskene rundt seg. Han kom fra himmelen for å leve på jorden som et jordisk menneske og for å opprette Guds rike. Hans strålende evangelium forandret verdens tenkemåte.”3 Frelseren uttrykte sin pliktfølelse da han erklærte: “Jeg kom til verden for å gjøre min Faders vilje fordi min Fader sendte meg” (3 Nephi 27:13). Besluttsomt og med ømhet og vennlighet som følge av et evig perspektiv, gikk han “omkring og gjorde vel … fordi Gud var med ham” (Apostlenes gjerninger 10:38).
President Monson bemerker at da pliktens kall kom til Jesus Kristus i Getsemane have, svarte han: “Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil” (Matteus 26:39). Frelseren kjente sin plikt og reagerte gang på gang på plikten til å veilede, oppbygge og oppmuntre alle sin Faders barn. President Monson sa om dette: “Frelseren var alltid i aktivitet – han underviste, vitnet og frelste andre. Dette er også vår plikt som medlemmer.”4
Han lærte å utføre sin plikt
President Monson vokste opp i sjette-syvende menighet i Temple View Utah stav. Der lærte han om sin plikt til å utføre sine prestedømsoppdrag under veiledning av kloke prestedømsledere, og han tilegnet seg kunnskap og et vitnesbyrd om Jesu Kristi evangelium fra inspirerte lærere.
I 1950, da han var 22, ble Thomas Spencer Monson oppholdt som biskop i sjette-syvende menighet. Han anvendte det han hadde lært om plikt, på dem som hadde undervist ham om dens betydning. Han var menighetens far, president for Det aronske prestedømme, forsørger for de fattige og trengende, fører av riktige opptegnelser og alminnelig dommer i Israel. Hans plikter var mange, men han påtok seg dem med sin karakteristiske optimisme.
En av biskopens plikter var å sørge for abonnement for alle som var i det militære, på Church News og Improvement Era og skrive et personlig brev til hver enkelt hver måned. Siden president Monson hadde tjenestegjort i marinen under 2. verdenskrig, visste han hvor viktig et brev hjemmefra var. Han hadde 23 medlemmer i menigheten som var i det militære, så han kalte en søster i menigheten til å ta seg av detaljene i forbindelse med utsendelsen av disse brevene. En kveld rakte han henne den månedlige bunken med 23 brev.
“Biskop, mister du aldri motet?” spurte hun. “Her ser jeg enda et brev til bror Bryson. Dette er det 17. brevet du har sendt til ham uten å få svar.”
“Vel, kanskje dette er riktig måned,” sa han. Det var det. Svaret fra bror Bryson lød: “Kjære biskop, jeg er ikke særlig flink til å skrive brev. Takk for Church News og tidsskriftene, men mest av alt takk for de personlige brevene. Jeg har slått inn på ny kurs. Jeg er blitt ordinert til prest i Det aronske prestedømme. Mitt hjerte fryder seg. Jeg er en lykkelig mann.”
I dette brevet så president Monson en praktisk anvendelse av ordtaket: “Gjør din plikt, det er best. La så Herren gjøre resten.” Mange år senere, da han var tilstede ved en stavskonferanse, fortalte han om sin brevskriving til soldatene. Etter møtet kom en ung mann frem til ham og spurte: “Biskop, husker du meg?”
Uten å nøle svarte president Monson: “Bror Bryson! Hvordan går det? Hva gjør du i Kirken?”
Den tidligere soldaten svarte med stor glede at han hadde det bra og var med i eldstenes quorumspresidentskap. “Igjen takk for din omtanke for meg og for de personlige brevene du sendte og som jeg verdsetter høyt.”5
President Monson sa om slike hendelser: “Ofte er små tjenestegjerninger alt som skal til for å bygge opp og velsigne en annen. Det kan være et spørsmål om noens familie, noen få oppmuntrende ord, et oppriktig kompliment, en liten lapp for å takke, en kort telefonsamtale. Hvis vi er observante og bevisste, og hvis vi handler i henhold til de tilskyndelsene som kommer til oss, kan vi utrette mye godt.”6
Hvordan lære å utføre vår plikt
“Når vi i dag følger i [Jesu Kristi] fotspor, vil også vi få anledning til å være til velsignelse for andre,” sa president Monson. “Jesus oppfordrer oss til å gi av oss selv: ‘Se, Herren krever hjertet og et villig sinn.’”7
Vår profets syn på plikt krever at man ser utover personlig ambisjon, suksess, bekvemmelighet eller fornøyelse for å se og reagere på noe bedre. “For å finne sann lykke,” sa president Monson, “må vi søke den i et fokus utenfor oss selv. Ingen har lært meningen med livet før han har gitt slipp på sitt ego for å tjene sine medmennesker. Tjeneste for andre er som plikter – når vi utfører dem, opplever vi sann glede.”8
Han tror at vennskap gjør tjeneste for andre lett. “En venn er mer opptatt av å hjelpe mennesker enn å få anerkjennelse,” sa han. “En venn har omsorg. En venn elsker. En venn lytter. En venn anstrenger seg for å hjelpe.”9
For mange år siden var president Monson tilstede ved en stavskonferanse i Star Valley, Wyoming, USA. Han skulle reorganisere stavspresidentskapet. Men han gjorde mer enn å utføre sin plikt. Han beveget alle som var tilstede, med en enkel kjærlighetsgest da han avløste stavspresidenten, E. Francis Winters, som hadde virket i 23 år.
Den dagen stavskonferansen ble avholdt, fylte medlemmene bygningen. Det syntes som hver eneste en sa “en stille takk til denne edle lederen”, som tydeligvis hadde gjort sin plikt med helhjertet hengivenhet. Da president Monson reiste seg for å tale, fortalte han hvor lenge president Winters hadde presidert i staven og hadde vært “en fast støttepillar for alle i dalen”. Deretter ble han tilskyndet til å gjøre noe han aldri har gjort hverken før eller siden. Han ba alle som hadde blitt påvirket av president Winters liv, om å reise seg. Resultatet var forbløffende. Alle i salen reiste seg.
Manges øyne var fylt av tårer, og president Monson sa til forsamlingen: “Denne store folkemengden gjenspeiler ikke bare hver enkelts følelser, men også Guds takknemlighet for et godt levet liv.”10
Vår profets vitnesbyrd om plikt
President Monson har gitt oss følgende oppmuntrende læresetninger om plikt:
“Uansett hvilket kall vi har, uansett frykt eller engstelse, så la oss be og så gå og utføre det, idet vi husker Mesterens, ja, vår Herre Jesu Kristi ord. Han lovet: ‛Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!’”11
“Vi kan styrke hverandre, vi har evnen til å registrere dem som er forsømt. Når vi har øyne som ser, ører som hører og hjerter som vet og føler, kan vi rekke ut hånden og redde dem vi har ansvar for.”12
“Ingen av oss lever alene – i vår by, vårt land eller vår verden. Det finnes ingen skillelinje mellom vår velstand og vår nabos fattigdom.”13
“Det er føtter å støtte, hender å gripe fatt i, sinn å oppmuntre, hjerter å inspirere og sjeler å frelse.”14
“Når vi møter vår Skaper, vil vi kanskje ikke bli spurt: ‛Hvor mange stillinger hadde du,’ men snarere: ‛Hvor mange mennesker hjalp du?’”15
“I vår hverdag oppdager vi tallrike muligheter til å følge Frelserens eksempel. Når vårt hjerte er på bølgelengde med hans læresetninger, oppdager vi hvor umiskjennelig nær hans guddommelige hjelp er. Det er nesten som om vi går Herrens ærend, og da oppdager vi at når vi går Herrens ærend, er vi berettiget til Herrens hjelp.”16
“Ved å lære av Ham, tro på Ham og følge Ham er det mulig å bli Ham lik. [Vårt] ansiktsuttrykk kan forandres, [vårt] hjerte kan bløtgjøres, [vårt] tempo kan økes, [vårt] perspektiv kan utvides. Livet blir som det burde bli.”17
I likhet med president Thomas S. Monson kan vi forplikte oss til å utføre vår plikt når det gjelder Herrens arbeid og følge Jesu Kristi eksempel.
Ovenfra: President Monson utstråler kjærlighet til folk mens han håndhilser på guttespeidere, tar imot en gave (sammen med sin hustru, Frances), veileder en ung pike med det første spadestikk og vinker til forsamlingen under en generalkonferanse (sammen med sin hustru).
Jesus Kristus underviste i synagogen og ved brønnen. Han velsignet små barn og oppvekket Jairus’ datter fra de døde.
Da president Monson ba alle hvis liv var blitt påvirket av stavspresidenten, om å reise seg, begynte forsamlingen å reise seg inntil alle sto.
T.v.: Foto: Craig Dimond; t.h., ovenfra: Foto: Jed A. Clark © IRI, Jeffrey Allred © Deseret News, © Deseret News og Christina Smith
T.v., ovenfra: Lys og sannhet, av Simon Dewey; Levende vann, av Simon Dewey; Stå opp og gå, av Simon Dewey; maleri: Dan Burr; t.h.: Illustrasjon: Paul Mann