Er troen på Jesu Kristi forsoning skrevet i vårt hjerte?
Å inngå, holde og glede oss over våre pakter vil være beviset på at Jesu Kristi forsoning virkelig er skrevet i vårt hjerte.
Mine kjære søstre, dere har vært i mine tanker og i mitt hjerte i flere måneder mens jeg har grunnet på denne krevende ansvarsoppgaven. Selv om jeg ikke føler meg skikket til ansvaret som er pålagt meg, vet jeg at kallet har kommet fra Herren gjennom hans utvalgte profet, og i denne omgang er det nok. Skriftene lærer oss at “enten ved [Herrens] røst eller ved [hans] tjeneres røst, det være det samme”.1
En av de dyrebare gaver knyttet til dette kallet, er en forsikring om at vår himmelske Fader elsker alle sine døtre. Jeg har følt hans kjærlighet til hver av oss!
Akkurat som dere, elsker jeg Skriftene! I Jeremias bok finner vi et skriftsted som jeg er svært glad i. Jeremia levde i en vanskelig tid og på et vanskelig sted, men Herren lot ham forutse “en tid med håp under Israels innsamling i de siste dager”2 – vår tid. Jeremia profeterte:
“Etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk…
… De skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu.”3
Vi er det folk som Jeremia så. Har vi bedt Herren skrive loven, eller læren, i vårt hjerte? Tror vi at den tilgivelse som er tilgjengelig gjennom forsoningen, som Jeremia viser til, gjelder oss personlig?
For noen år siden uttrykte eldste Jeffrey R. Holland sine følelser angående pionerenes dypt rotfestede tro, de som strevde seg videre mot Saltsjødalen selv etter å ha mistet sine barn. Han sa: “De gjorde det ikke for et program eller en sosial aktivitet. De gjorde det fordi de hadde troen på Jesu Kristi evangelium i sin sjel og i sin benmarg.”
Han uttrykte med sterke følelser:
“Bare på denne måten kunne mødrene begrave sine små i en brødboks, gå videre og si: ‘Det lovede land er der ute et sted. Vi skal komme oss til dalen.’
De kunne si dette på grunn av pakter, lære, tro, åpenbaring og Ånden.”
Han avsluttet med disse tankevekkende ord: “Hvis vi kan ha dette i våre familier og i Kirken, vil kanskje mange andre ting begynne å ta hånd om seg selv. Kanskje mange mindre nødvendige ting rett og slett vil falle av lasset. Håndkjerrene hadde begrenset med plass. Akkurat slik våre forfedre måtte velge hva de ville ha med seg, må kanskje vi i det 21. århundre bli nødt til å avgjøre: ‘Hva kan vi ha med på denne håndkjerren?’ Det er kjernen i vår sjel og margen i våre ben.”4 Eller sagt på en annen måte, det er det som er skrevet i vårt hjerte!
Som nytt Hjelpeforenings-presidentskap, har vi søkt Herren oppriktig for å få vite hvilke uunnværlige ting han vil vi skal legge i Hjelpeforeningens håndkjerre for å fortsette å bringe hans verk videre. Vi har følt at vår himmelske Fader først vil at vi skal hjelpe hans kjære døtre å forstå læren om Jesu Kristi forsoning. Når vi gjør det, vet vi at vår tro vil øke, og det samme vil vårt ønske om å leve rettferdig. For det annet: Når vi har overveiet det avgjørende behovet for å styrke familier og hjem, har vi følt at Herren ønsker at vi skal oppmuntre hans kjære døtre til å holde seg til sine pakter med glede. Når pakter holdes, blir familier styrket. Til slutt føler vi at Han vil at vi skal samarbeide med de andre hjelpeorganisasjonene og med våre prestedømsledere, og prøve å oppsøke og hjelpe de trengende å komme videre på veien. Det er vår inderlige bønn at hver av oss vil åpne vårt hjerte og la Herren gravere i det læren om forsoningen, pakter og enhet.
Hvordan kan vi forvente å styrke familier eller hjelpe andre med mindre vi først har skrevet i vårt eget hjerte en dyp og varig tro på Jesus Kristus og hans altomfattende forsoning? I kveld vil jeg gjerne omtale tre prinsipper ved forsoningen som, hvis de er skrevet i vårt hjerte, vil øke vår tro på Jesus Kristus. Det er mitt håp at det å forstå disse prinsippene vil velsigne hver enkelt av oss, enten vi er nye i Kirken eller har vært medlem hele livet.
Prinsipp nummer 1: “Alt som er urettferdig i livet, kan rettes opp gjennom Jesu Kristi forsoning.”5
Sammen med dere vitner vi om vår Frelser Jesu Kristi forsoning. Vårt vitnesbyrd, i likhet med deres, har blitt skrevet i vårt hjerte når vi har møtt ulike sjelsutvidende utfordringer og stor motgang. Uten forståelse av vår himmelske Faders fullkomne plan for lykke og Frelserens forsoning som det sentrale trekk ved denne planen, kan disse utfordringene synes urettferdige. Vi får alle del i livets prøvelser sammen. Men i trofaste hjerter er det skrevet: “Alt som er urettferdig i livet, kan rettes opp gjennom Jesu Kristi forsoning.”
Hvorfor lar Herren oss oppleve lidelse og motgang i dette livet? Enkelt sagt er det en del av planen for vår vekst og fremgang! Vi “ropte av glede”6 da vi skjønte at vi ville få anledning til å komme til jorden for å oppleve dødeligheten. Eldste Dallin H. Oaks har sagt: “Det er ofte lettere å oppnå den nødvendige omvendelse ved lidelse og motgang enn ved et behagelig og fredelig liv.”7
En trofast pionersøsters eksempel illustrerer denne sannheten. Mary Lois Walker giftet seg i en alder av 17 med John T. Morris i St. Louis i Missouri. De krysset slettene sammen med de hellige i 1853, og kom til Saltsjødalen kort tid etter sin første bryllupsdag. På sin reise hadde de lidd de samme forsakelser som mange andre hellige. Men deres lidelser og motgang tok ikke slutt da de nådde Saltsjødalen. Året etter skrev Mary, da 19 år gammel: “Vi fikk en sønn… En kveld da han var to eller tre måneder gammel … var det noe som hvisket til meg: ‘Du vil miste den lille.’”
I løpet av vinteren begynte barnets helse å svikte. “Vi gjorde alt vi kunne, … men babyen ble stadig verre… Den andre februar gikk han bort … og jeg drakk den bitre kalk ved å ta avskjed med mitt eget kjøtt og blod.” Men hennes prøvelser var fortsatt ikke over. Marys ektemann ble også rammet, og tre uker etter å ha mistet barnet, døde han.
Mary skrev: “Dermed ble jeg mens jeg ennå var i tenårene, i løpet av 20 korte dager, fratatt min mann og mitt eneste barn, i et fremmed land hundrevis av kilometer fra mine slektninger og med et fjell av problemer foran meg … og jeg ønsket at jeg også kunne få dø og slutte meg til mine kjære.”
Mary fortsetter: “En søndag kveld gikk jeg tur sammen med min venn… Jeg ble påminnet om [min manns] fravær og min intense ensomhet, og mens jeg gråt bittert, kunne jeg se, som om det var i et indre syn, den bratte livets bakke jeg ville måtte klatre opp, og denne realiteten slo meg med stor kraft. En dyp depresjon kom over meg, for fienden vet når han skal angripe oss, men vår [Frelser Jesus Kristus] er mektig til å frelse. Med… den hjelp som Faderen ga meg, var jeg i stand til å kjempe mot alle de krefter som syntes å være oppstilt mot meg på dette tidspunkt.”8
Mary lærte i en alder av bare 19 år at forsoningen gir oss visshet om at alle ting som er urettferdige i dette liv, kan og vil bli rettet opp – selv den dypeste sorg.
Prinsipp nummer 2: Det er en kraft i forsoningen som gjør oss i stand til å overvinne den naturlige mann eller kvinne og bli Jesu Kristi sanne disipler.9
Det er mulig å vite når vi har lært en læresetning eller et prinsipp i evangeliet. Det er når vi er i stand til å undervise i læresetningen eller prinsippet på en slik måte at et barn kan forstå det. En verdifull ressurs for å lære barn å forstå forsoningen, er en analogi som finnes i en Primær-leksjon. Kanskje denne kan hjelpe oss når vi underviser våre egne barn, barnebarn eller venner fra andre trossamfunn som ønsker å forstå denne viktige læren.
“En [kvinne] som gikk etter en vei, falt ned i et hull som var så dypt at [hun] ikke greide å komme seg opp. Uansett hva [hun] gjorde, kunne [hun] ikke komme seg opp ved egen hjelp. [Kvinnen] ropte på hjelp og ble glad da en snill forbipasserende hørte [henne] og senket en stige ned i hullet. Dette gjorde det mulig for [henne] å klatre opp av hullet og få sin frihet tilbake.
Vi er som [kvinnen] i hullet. Å synde er som å falle ned i hullet, og vi kan ikke komme oss opp ved egen hjelp. På samme måte som den snille forbipasserende hørte [kvinnens] rop om hjelp, sendte vår himmelske Fader sin enbårne Sønn til å hjelpe oss opp. Jesu Kristi forsoning kan sammenlignes med å senke en stige ned i hullet. Det gir oss mulighet til å klatre opp.”10 Men Frelseren gjør mer enn å senke ned stigen. Han “kommer ned i hullet og gjør det mulig for oss å bruke stigen til å unnslippe”11. “På samme måte som [kvinnen] i hullet måtte klatre opp stigen, må vi omvende oss fra våre synder og etterleve evangeliets prinsipper og ordinanser for å kunne klatre opp av vårt hull og gjøre forsoningen virksom for oss. Når vi har gjort alt vi kan, er det således forsoningen som gjør det mulig for oss å bli verdige til å komme tilbake til vår himmelske Faders nærhet.”12
Jeg var nylig så heldig å få møte en pioner i vår tid, en elsket datter av Gud og ny konvertitt til Kirken i Chile. Hun er alenemor med to små sønner. Gjennom forsoningens kraft har hun blitt i stand til å legge sin fortid bak seg, og streber nå oppriktig etter å bli en sann Jesu Kristi disippel. Når jeg tenker på henne, blir jeg minnet på et prinsipp som eldste David A. Bednar forklarte: “Det er én ting å vite at Jesus Kristus kom til jorden for å dø for oss – dette er fundamentalt og grunnleggende for Kristi lære. Men vi må også forstå at Herren ønsker, gjennom sin forsoning og ved Den hellige ånds kraft, å bo i oss – ikke bare for å rettlede oss, men også for å gi oss kraft.”13
Da denne chilenske søsteren og jeg snakket om hvordan man holder seg på veien som fører til evig liv, forsikret hun meg entusiastisk om at hun var fast bestemt på å fortsette på veien. Hun hadde vært utenfor veien mesteparten av sitt liv, og hun erklærte at det var ingenting “der ute”, utenfor veien, som hun ønsket å få tilbake i sitt liv igjen. Forsoningens styrkende kraft finnes i henne. Den blir skrevet i hennes hjerte.
Denne kraften gjør oss ikke bare i stand til å klatre opp av hullet, men gir oss også styrke til å fortsette på den snevre og smale sti som fører tilbake til vår himmelske Fader.
Prinsipp nummer 3: Forsoningen er det største bevis vi har på Faderens kjærlighet til sine barn.
Vi gjør klokt i å grunne på denne gripende tanke fra eldste Oaks: “Tenk hvilken sorg vår himmelske Fader må ha følt over å sende sin Sønn ut i ufattelig lidelse for våre synder. Det er det største tegn på hans kjærlighet til oss alle!”14
Dette aller største uttrykk for kjærlighet burde sende hver av oss ned på våre knær i ydmyk bønn for å takke vår himmelske Fader for at han elsket oss nok til at han sendte sin enbårne og fullkomne Sønn for å lide for våre synder, vår hjertesorg og alt som virker urettferdig i vårt eget liv.
Husker dere kvinnen president Dieter F. Uchtdorf talte om nylig? Han sa: “En kvinne som hadde vært gjennom mange år med prøvelser og sorg, sa gjennom tårer: ‘Jeg har innsett at jeg er som en gammel 20-dollarseddel – krøllet, opprevet, skitten, mishandlet og stygg. Men jeg er fremdeles en 20-dollarseddel. Jeg er verd noe. Selv om jeg ikke ser særlig bra ut, og selv om jeg er medtatt og brukt, er jeg fremdeles verd hele 20 dollar.’”15
Denne kvinnen vet at hun er en elsket datter av sin himmelske Fader, og at hun var verdt nok for ham til at han sendte sin Sønn for å sone for henne, personlig. Hver søster i Kirken skulle vite det denne kvinnen vet – at hun er en elsket datter av Gud. Hvordan endrer det å kjenne vår verdi for ham, hvordan vi holder våre pakter? Hvordan påvirker det å kjenne vår verdi for ham, vårt ønske om å tjene andre? Hvordan øker det å kjenne vår verdi for ham, vårt ønske om å hjelpe dem som trenger å forstå forsoningen slik vi gjør – langt inn i sjelen? Når hver enkelt av oss har læren om forsoningen skrevet dypt i vårt hjerte, vil vi begynne å bli den slags folk Herren ønsker at vi skal være når han kommer igjen. Han vil gjenkjenne oss som sine sanne disipler.
Måtte Jesu Kristi forsoning forårsake en “mektig forandring” i vårt hjerte.16 Når vi våkner til denne læresetningen, erklært av en Guds engel som “godt budskap om stor glede”17, lover jeg at vi vil føle det slik kong Benjamins folk følte det. Etter at de hadde bedt inderlig om at forsoningen ville bli anvendt i deres liv, ble de “fylt med glede”18 og var “villige til å inngå en pakt med … Gud om å gjøre hans vilje og være lydige mot hans befalinger i alt”.19 Å inngå, holde og glede oss over våre pakter vil være beviset på at Jesu Kristi forsoning virkelig er skrevet i vårt hjerte. Husk disse tre prinsippene, søstre:
-
“Alt som er urettferdig i livet, kan rettes opp gjennom Jesu Kristi forsoning.”20
-
Det er en kraft i forsoningen som gjør oss i stand til å overvinne den naturlige mann eller kvinne og bli Jesu Kristi sanne disipler.21
-
Forsoningen er det største bevis vi har på Faderens kjærlighet til sine barn.22
“Etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.”23 Jeg oppfordrer oss til å be Herren skrive disse prinsippene om forsoningen i vårt hjerte. Jeg vitner om at de er sanne. I Jesu Kristi navn. Amen.