“For jeg lever, og dere skal leve”
Takket være vår Frelser Jesus Kristus vil disse følelsene av sorg, ensomhet og fortvilelse en dag bli oppslukt i en fylde av glede.
Som unge misjonærer i Chile møtte min ledsager og jeg en familie på syv i grenen. Moren gikk i kirken hver uke med sine barn. Vi antok at de hadde vært medlem av Kirken lenge. Etter noen uker fant vi ut at de ikke var døpt.
Vi tok straks kontakt med familien og spurte om vi kunne komme hjem til dem og undervise dem. Faren var ikke interessert i å lære om evangeliet, men hadde ingen innvendinger mot at vi underviste familien hans.
Søster Ramirez gikk raskt gjennom leksjonene. Hun var ivrig etter å lære alt vi lærte henne. En kveld vi snakket om barnedåp, forklarte vi at små barn er uskyldige og ikke har behov for dåp. Vi ba henne lese i Moronis bok:
“Se, jeg sier deg at dette skal dere undervise: Omvendelse og dåp for dem som er ansvarlige og i stand til å begå synd. Ja, lær foreldre at de må omvende seg og bli døpt og ydmyke seg som sine små barn, og de skal alle bli frelst med sine små barn.
Og deres små barn trenger hverken omvendelse eller dåp. Se, dåp er til omvendelse for å oppfylle budene om syndenes forlatelse.
Men små barn er levende i Kristus helt fra verdens grunnvoll ble lagt. Hvis ikke er Gud en partisk Gud, og også en foranderlig Gud som viser persons anseelse, for hvor mange små barn er ikke døde uten dåp!”1
Etter å ha lest dette skriftstedet, begynte søster Ramirez å gråte. Min ledsager og jeg ble forvirret. Jeg spurte: “Søster Ramirez, har vi sagt eller gjort noe som har fornærmet deg?”
Hun sa: “Å nei, eldste, dere har ikke gjort noe galt. For seks år siden fødte jeg en liten gutt. Han døde før vi rakk å få ham døpt. Presten vår fortalte oss at fordi han ikke var døpt, ville han være i intet i all evighet. I seks år har jeg båret på denne smerten og skyldfølelsen. Etter å ha lest dette skriftstedet, vet jeg ved Den hellige ånds kraft at det er sant. En stor bør har blitt løftet av meg, og dette er gledestårer.”
Jeg kom til å tenke på profeten Joseph Smith, som ga oss denne betryggende lære: “Herren tar mange bort selv når de er spedbarn slik at de kan slippe menneskets misunnelse samt denne verdens sorger og ondskap, for de var altfor rene og skjønne til å leve her på jorden, og derfor har vi, hvis vi betrakter dette på riktig måte, grunn til å fryde oss og ikke til å sørge når de blir befridd fra det onde, for vi skal snart ha dem hos oss igjen.”2
Etter seks år med nesten uutholdelig sorg og smerte, bragte den sanne lære, åpenbart av en kjærlig Fader i himmelen gjennom en levende profet, behagelig fred til denne plagede kvinnen. Naturligvis ble søster Ramirez og hennes barn som var åtte år og eldre, døpt.
Jeg husket at jeg skrev til familien min og uttrykte den takknemlighet jeg følte i mitt hjerte for kunnskapen om denne og så mange andre tydelige og dyrebare sannheter i Jesu Kristi gjengitte evangelium. Jeg kunne aldri ha drømt om hvordan dette fantastiske sanne prinsippet ville komme tilbake til meg i årene fremover og vise seg å være min balsam i Gilead.
Jeg ønsker å tale til dem som har mistet et barn og har stilt spørsmålet: “Hvorfor meg?” eller kanskje til og med satt spørsmålstegn ved sin egen tro på en kjærlig Fader i himmelen. Det er min bønn at jeg, ved Den hellige ånds kraft, kan bringe en viss grad av håp, fred og forståelse. Jeg ønsker å være et redskap for å tilveiebringe en gjenopprettelse av deres tro på vår kjærlige Fader i himmelen, som vet alt og lar oss oppleve prøvelser, slik at vi kan lære å kjenne og elske ham og forstå at uten ham har vi ingenting.
Den 4. februar 1990 ble vår tredje sønn og vårt sjette barn født. Vi kalte ham Tyson. Han var en vakker liten gutt, og familien tok imot ham med åpne hjerter og åpne armer. Hans brødre og søstre var veldig stolte av ham. Vi syntes alle at han var den mest perfekte lille gutt som noensinne var født.
Da Tyson var åtte måneder gammel, suget han inn et stykke kritt som han hadde funnet på teppet. Krittet festet seg i Tysons hals, og han sluttet å puste. Hans eldre bror bar Tyson opp trappen og ropte febrilsk: “Babyen puster ikke. Babyen puster ikke.” Vi begynte med HLR og ringte ambulansen.
Den kom og kjørte Tyson til sykehuset i all hast. På venterommet fortsatte vi å be inderlig til Gud om et mirakel. Etter det som virket som en evighet, kom legen inn i rommet og sa: “Jeg er så lei meg. Det er ingenting mer vi kan gjøre. Ta den tiden dere trenger.” Så gikk hun.
Da vi kom inn i rommet der Tyson lå, så vi vår livløse lille gledesbylt. Det virket som om han hadde en celestial glød rundt sin lille kropp. Han var så strålende og ren.
I det øyeblikket føltes det som om det var slutten på vår verden. Hvordan kunne vi gå tilbake til de andre barna og prøve å forklare at Tyson ikke kom hjem?
Jeg vil tale i entall når jeg forteller om resten av denne erfaringen. Min engel av en hustru og jeg opplevde denne prøvelsen sammen, men jeg klarer ikke å uttrykke en mors følelser, og vil ikke engang prøve på det.
Det er umulig å beskrive blandingen av følelser som jeg hadde på det punktet i mitt liv. Mesteparten av tiden følte jeg det som om jeg var i en vond drøm og at jeg snart ville våkne opp og dette forferdelige marerittet ville være over. Jeg sov ikke på mange netter. Jeg vandret ofte rundt om natten fra rom til rom for å sørge for at alle våre andre barn var trygge.
Skyldfølelse plaget min sjel. Jeg hadde dårlig samvittighet. Jeg følte meg skitten. Jeg var hans far. Jeg burde ha gjort mer for å beskytte ham. Om jeg bare hadde gjort det eller det. Noen ganger den dag i dag, 22 år senere, kommer disse følelsene krypende inn i mitt hjerte, og jeg må kvitte meg med dem raskt fordi de kan være ødeleggende.
Omtrent en måned etter at Tyson døde, hadde jeg et intervju med eldste Dean L. Larsen. Han tok seg tid til å lytte til meg, og jeg vil alltid være takknemlig for hans råd og kjærlighet. Han sa: “Jeg tror ikke Herren vil at du skal straffe deg selv for din lille gutts død.” Jeg følte min himmelske Faders kjærlighet gjennom en av hans utvalgte tjenere.
Likevel fortsatte vonde tanker å plage meg, og jeg begynte snart å føle sinne. “Dette er urettferdig! Hvordan kunne Gud gjøre dette mot meg? Hvorfor meg? Hva har jeg gjort for å fortjene dette?” Jeg ble til og med sint på folk som bare forsøkte å trøste oss. Jeg husker at venner sa: “Jeg vet hvordan du føler deg.” Jeg tenkte med meg selv: “Du aner ikke hvordan jeg føler meg. Bare la meg være.” Jeg fant snart ut at selvmedlidenhet også kan være svært ødeleggende. Jeg skammet meg over å ha uvennlige tanker om kjære venner som bare prøvde å hjelpe.
Mens jeg følte at skyldfølelsen, sinnet og selvmedlidenheten prøvde å fortære meg, ba jeg om at mitt hjerte måtte endre seg. Gjennom svært personlige, hellige opplevelser ga Herren meg et nytt hjerte, og selv om det fortsatt var ensomt og smertefullt, forandret jeg innstilling fullstendig. Jeg fikk vite at jeg ikke var blitt ranet, men snarere at jeg hadde en stor velsignelse i vente om jeg ville vise meg trofast.
Mitt liv begynte å forandre seg, og jeg var i stand til å se fremover med håp, istedenfor å se tilbake med fortvilelse. Jeg vitner om at dette livet ikke er slutten. Åndeverdenen finnes virkelig. Profetenes læresetninger om livet etter døden er sanne. Dette livet er bare et forbigående skritt fremover på vår reise tilbake til vår himmelske Fader.
Tyson har fortsatt å være en svært viktig del av vår familie. I årenes løp har det vært flott å se en kjærlig himmelsk Faders nåde og kjærlighet, som har latt vår familie få føle Tysons innflytelse på svært konkrete måter. Jeg vitner om at sløret er tynt. Den samme følelsen av lojalitet, kjærlighet og samhold i familien tar ikke slutt når våre kjære går til den andre siden. Tvert imot blir disse følelsene forsterket.
Noen ganger spør folk: “Hvor lang tid tok det før du kom over det?” Sannheten er at man aldri helt kommer over det før man igjen er sammen med sine kjære som har gått bort. Jeg vil aldri få en fylde av glede før vi er gjenforenet i den første oppstandelses morgen.
“For mennesket er ånd. Grunnstoffene er evige, og ånd og grunnstoff, uadskillelig forenet, mottar en fylde av glede,
og når de er adskilt, kan ikke mennesket motta en fylde av glede.”3
Men i mellomtiden kan vi, slik Frelseren lærte, fortsette med godt mot.4
Jeg har lært at den bitre, nesten uutholdelige smerten kan bli god når man vender seg til sin himmelske Fader og ber om hans trøst som kommer gjennom hans plan, hans Sønn Jesus Kristus og hans Talsmann, som er Den hellige ånd.
For en strålende velsignelse dette er i vårt liv. Ville det ikke vært tragisk om vi ikke følte stor sorg når vi mister et barn? Jeg er så takknemlig mot min Fader i himmelen for at han lar oss elske dypt og elske evig. Hvor takknemlig jeg er for evige familier. Hvor takknemlig jeg er for at Han har åpenbart nok en gang gjennom sine levende profeter den strålende forløsningsplan.
Husk da dere var i begravelsen til deres kjære, følelsene i deres hjerte da dere kjørte bort fra kirkegården og så dere tilbake for å se den ensomme kisten – og lurte på om deres hjerte ville briste.
Jeg vitner om at takket være vår Frelser Jesus Kristus vil disse følelsene av sorg, ensomhet og fortvilelse en dag bli oppslukt i en fylde av glede. Jeg vitner om at vi kan stole på ham da han sa:
“Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.
Ennå en liten stund, og verden ser meg ikke lenger. Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal leve.”5
Jeg vitner, slik det står i Forkynn mitt evangelium, om at “når vi stoler på Jesu Kristi forsoning, kan han hjelpe oss å holde ut prøvelser, sykdommer og smerte. Vi kan fylles av glede, fred og trøst. Alt som er urettferdig i livet, kan rettes opp gjennom Jesu Kristi forsoning.”6
Jeg vitner om at på den første oppstandelses strålende morgen vil deres og mine kjære komme frem fra graven som Herren selv lovet, og vi vil få en fylde av glede. Fordi han lever, skal de og vi også leve. I Jesu Kristi navn. Amen.