Herren har ikke glemt deg
Vår himmelske Fader og vår Frelser Jesus Kristus kjenner oss og elsker oss… Vi kan føle deres kjærlighet og medfølelse i vår lidelse.
Når vi møter søstre rundt om i verden, blir vi overrasket over styrken i deres vitnesbyrd. Så mange av dere er første- eller annengenerasjons medlemmer av Kirken. Vi ser mange søstre som virker i flere kall, reiser store avstander for å komme til kirken og ofrer for å inngå og holde hellige tempelpakter. Vi hedrer dere. Dere er Herrens pionerer i vår tid!
Nylig møtte min mann Mel og jeg en frivillig guide som het Mollie Lenthal, da vi besøkte et museum i Australia. Vi fant ut at Mollie, en skjønn kvinne i 70-årene, ikke har barn og aldri har vært gift. Hun er enebarn, og foreldrene har vært døde i mange år. Hennes nærmeste slektninger er to søskenbarn som bor på et annet kontinent. Plutselig ble jeg overveldet av at Ånden vitnet for meg, nesten som om vår himmelske Fader talte: “Mollie er ikke alene! Mollie er min datter! Jeg er hennes Far! Hun er en svært viktig datter i min familie, og hun er aldri alene!”
En av mine favoritthistorier fra Frelserens liv er historien om Lasarus. Skriftene forteller oss at “Jesus elsket Marta og hennes søster [Maria] og [deres bror] Lasarus.”1 Det ble sendt bud til Jesus om at Lasarus var meget syk, men Jesus kom ikke umiddelbart. Han holdt seg borte i to dager til, idet han sa at “denne sykdommen er … til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den”.2
Da hun hørte at Jesus var på vei, “gikk [Marta] for å møte ham”3 og fortelle hva som hadde skjedd. Lasarus “hadde ligget fire dager i graven”4. Den sørgende Marta løp tilbake til sitt hjem for å fortelle Maria at Herren hadde kommet.5 Nedtynget av sorg, løp Maria til Jesus, falt ned for hans føtter og gråt.6
Vi får høre at “da nå Jesus så [Maria] gråte, … ble han opprørt i sin ånd og rystet”, og spurte hvor de hadde lagt ham.
“De sier til ham: Herre, kom og se!”7
Så leser vi noen av de mest medfølende, kjærlige ord i Skriftene: “Jesus gråt.”8
Apostelen James E. Talmage skrev: “Synet av de to kvinnene som var så overveldet av sorg, … fikk Jesus til å sørge [med dem], slik at han stønnet i ånden og ble dypt opprørt.”9 Denne erfaringen vitner om den medfølelse, empati og kjærlighet som vår Frelser og vår himmelske Fader føler for hver enkelt av oss hver gang vi er tynget av kvaler, synd, motgang og smerter i livet.
Kjære søstre, vår himmelske Fader og vår Frelser Jesus Kristus kjenner oss og elsker oss. De vet når vi har det vondt eller lider på noen måte. De sier ikke: “Det er greit at du har det vondt akkurat nå, for snart vil alt ordne seg. Du vil bli helbredet, eller din mann vil finne en jobb, eller ditt villfarne barn vil komme tilbake.” De føler dybden av vår lidelse, og vi kan føle deres kjærlighet og medfølelse i vår lidelse.
Alma vitnet:
“Og han skal gå ut, ha smerter og lidelser og fristelser av alle slag, og dette for at det ord kunne bli oppfylt som sier at han vil påta seg sitt folks smerter og sykdommer.
Og han vil påta seg … deres skrøpeligheter, så hans indre kan fylles med barmhjertighet … , så han … kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter.”10
Når vi lurer på om vår Frelser og vår himmelske Fader kjenner oss eller hvor godt de kjenner oss personlig, kan vi huske Frelserens ord til Oliver Cowdery:
“Hvis du ønsker enda et vitnesbyrd, så husk den natten da du ropte til meg i ditt hjerte om å få vite sannheten av disse ting.”11
Tidligere sa Frelseren til ham: “Det er ingen, uten Gud, som kjenner dine tanker og ditt hjertes hensikter.”12
Frelseren minnet Oliver på at han kjente hver detalj av den inntrengende bønnen – og husket det nøyaktige tidspunktet, den natten.
For mange år siden ble min mann svært syk med en sjelden sykdom. Ettersom ukene gikk og jo sykere han ble, ble jeg stadig mer overbevist om at han var døende. Jeg fortalte ingen om min frykt. Vi hadde en stor, ung familie og et kjærlig, evig ekteskap, og tanken på å miste min mann og oppdra barna alene fylte meg med ensomhet, fortvilelse og til og med sinne. Jeg skammer meg over å si at jeg trakk meg bort fra min himmelske Fader. I flere dager sluttet jeg å be. Jeg sluttet å planlegge. Jeg gråt. Til slutt kom jeg til den erkjennelse at jeg ikke kunne klare dette alene.
For første gang på mange dager knelte jeg ned og utøste mitt hjerte til min Fader i himmelen, ba om tilgivelse for å ha vendt meg bort fra ham, uttrykte alle mine dypeste følelser, og til slutt gråt jeg at hvis dette virkelig var det han ønsket av meg, ville jeg gjøre det. Jeg visste at han måtte ha en plan for vårt liv.
Da jeg fortsatte å utøse mitt hjerte på mine knær, kom den herligste, fredeligste og kjærligste følelse over meg. Det var som om et teppe av kjærlighet ble lagt over meg. Det var som om jeg kunne føle vår himmelske Fader si: “Det var alt jeg trengte å vite.” Jeg bestemte meg for aldri å vende meg bort fra ham igjen. Gradvis og på forbløffende vis begynte min mann å bli bedre, og ble til slutt helt frisk.
Mange år senere knelte min mann og jeg ved siden av vår 17 år gamle datter og ba for hennes liv. Denne gangen var svaret nei, men den samme følelsen av kjærlighet og fred som vår Frelser har lovet, var like sterk, og vi visste at selv om vår himmelske Fader kalte henne hjem, ville alt være i orden. Vi har lært hva det betyr å kaste våre byrder på Herren, å vite at han elsker oss og har medlidenhet med oss i våre sorger og smerter.
Et av de fineste far til sønn-øyeblikkene i Mormons bok er Alma den yngres vitnesbyrd til sin sønn Helaman. Alma beskrev den “ubeskrivelige angst” han følte da han forestilte seg å komme inn i Guds nærhet for å bli dømt for sine mange overtredelser. Etter å ha følt vekten av alle sine synder i tre dager og netter, omvendte han seg fra sine synder og ba Frelseren ha barmhjertighet med ham. Han beskrev for Helaman den “intense og sødmefylte” glede av ikke lenger å huske sine smerter. Istedenfor å føle “ubeskrivelig angst” ved tanken på å komme for Guds trone, så Alma i et syn “Gud sittende på sin trone” og erklærte: “Min sjel lengtet etter å komme dit.”13
Er det ikke slik vi føler det, mine kjære søstre, når vi omvender oss og tenker på vår himmelske Fader og Frelserens kjærlighet og nåde og den takknemlighet vi føler for dem – at vi også lengter etter å være der og bli omfavnet av deres kjærlige armer igjen?
Akkurat som Herren har vitnet for meg om at han ikke har glemt sin dyrebare datter Mollie Lenthal, vitner jeg om at han ikke har glemt dere! Uansett synd eller svakhet eller smerte eller kamp dere måtte ha, kjenner og forstår han disse stundene. Han elsker dere! Han vil hjelpe dere gjennom disse stundene, akkurat som han gjorde med Maria og Marta. Han har betalt prisen for å kunne vite hvordan han skal hjelpe dere. Kast deres byrder på ham. Fortell deres himmelske Fader hvordan dere føler dere. Fortell ham om deres smerte og plager, og gi dem så til ham. Gransk Skriftene daglig. Der vil dere også finne stor trøst og hjelp.
Vår Frelser spurte:
“For glemmer vel en kvinne sitt diende barn så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Ja, om de måtte glemme, så glemmer ikke jeg deg…
… I begge mine hender har jeg tegnet deg.”14
“Jeg har befalt at ingen av dere skulle gå bort, men har i stedet befalt at dere skulle komme til meg så dere kunne føle og se, og slik skal dere også gjøre for verden.”15
Det er vårt ansvar. Vi må føle og se for oss selv og deretter hjelpe alle vår himmelske Faders barn å føle og se og vite at vår Frelser har tatt på seg ikke bare alle våre synder, men også våre smerter og vår lidelse og våre plager, slik at han kan vite hva vi føler og hvordan han kan trøste oss. Jeg vitner om ham i Jesu Kristi navn. Amen.