Forsoningen
Uansett hvor våre medlemmer og misjonærer måtte komme, handler vårt budskap om tro og håp på Frelseren Jesus Kristus.
Mitt budskap er rettet til dem blant oss som lider, tynget ned av skyldfølelse og svakhet og svikt, sorg og fortvilelse.
I 1971 ble jeg sendt til stavskonferanser på Vest-Samoa, blant annet for å organisere en ny stav på øya Upolo. Etter noen intervjuer chartret vi et lite fly til øya Savai’i for å holde en stavskonferanse der. Flyet landet på en gresslette i Faala og skulle returnere neste ettermiddag for å bringe oss tilbake til Upolo.
Den dagen vi skulle returnere fra Savai’i, regnet det. Vi visste at flyet ikke kunne lande på det våte jordet, så vi kjørte til vestenden av øya hvor det var en slags rullebane på et korallrev. Vi ventet til det ble mørkt, men det kom ikke noe fly. Til slutt hørte vi over radioen at det var storm, og flyet kunne ikke ta av. Vi meldte tilbake over radioen at vi ville komme med båt. Noen skulle møte oss på Mulifanua.
Da vi la ut fra havnen på Savai’i, spurte kapteinen på den 40 fot store båten misjonspresidenten om han hadde en lommelykt. Heldigvis hadde han det, og han ga den til kapteinen som gave. Vi gjennomførte den 21 km lange overfarten til Upolo i svært grov sjø. Ingen av oss skjønte at en voldsom tropisk storm hadde rammet øya, og at vi var på vei rett inn i den.
Vi kom til havnen på Mulifanua. Det var en smal passasje vi måtte gjennom langs revet. Et lys på høyden over stranden og et annet lavere lys markerte den trange passasjen. Når en båt ble manøvrert slik at det ene lyset var over det andre, ville båten ligge riktig til å passere gjennom de farlige skjærene på begge sider av passasjen.
Men den kvelden var det bare ett lys. To eldster ventet på kaien for å møte oss, men overfarten tok mye lenger tid enn vanlig. Etter å ha sett etter tegn til båten vår i flere timer, ble eldstene trette og sovnet, og glemte å slå på det andre, lavere lyset. Dermed var passasjen gjennom revet uklar.
Kapteinen manøvrerte båten som best han kunne mot det øvre lyset på land, mens en av mannskapet holdt den lånte lommelykten foran baugen og speidet etter skjær foran oss. Vi kunne høre dønningene slå over revet. Da vi var nær nok til å se dem med lommelykten, ropte kapteinen febrilsk revers og rygget unna for å prøve på nytt å finne passasjen.
Etter mange forsøk, skjønte han at det ville være umulig å finne den. Alt vi kunne gjøre var å prøve å nå havnen i Apia 64 km unna. Vi var hjelpeløse overfor de voldsomme naturkreftene. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært på et så mørkt sted.
Vi kom ingen vei den første timen, selv om motoren gikk på full gass. Båten kjempet seg opp et fjell av en bølge, for så å stoppe i utmattelse på toppen med propellene oppe av vannet. Vibrasjonen fra propellene ristet nesten båten i stykker, før den skled ned på den andre siden.
Vi lå og spriket med armer og ben over lasterommet, og holdt oss fast med hendene på den ene siden, med tærne fastlåst på den andre for å unngå å bli skylt overbord. Bror Mark Littleford mistet taket og ble slengt mot den lave jernrelingen. Han fikk et kutt i hodet, men relingen hindret ham i å bli skylt bort.
Omsider kom vi videre, og ved daggry kom vi endelig inn i havnen på Apia. Båtene ble surret fast i hverandre for sikkerhets skyld. De lå flere i bredden ved kaien. Vi krøp over dem, og prøvde ikke å forstyrre dem som sov på dekk. Vi kom oss til Pesega, tørket klærne våre og satte kursen for Vailuutai for å organisere den nye staven.
Jeg vet ikke hvem som hadde ventet på oss på stranden i Mulifanua. Jeg nektet å la dem fortelle meg det. Men det er sant at uten det lavere lyset kunne vi alle ha gått tapt.
I vår salmebok har vi en svært gammel og sjelden sunget salme som har svært spesiell betydning for meg.
Sendt er Gud vår Faders nåde
ned fra himmelen til deg,
men til oss er gitt å råde
over lys på livets vei.
La ditt lys for alltid brenne
som en sol på livets hav,
for så mange det kan hende
frelses kan fra stormens kav.
Syndens mørke natt seg senker,
havet raser, bølger slår.
Ivrig øyne speider, søker
etter lys så havn de når.
Hold din lampe alltid rede,
mange søker etter lys,
prøve vil i storm her nede
å nå dit hvor frelse bys.1
Jeg taler i dag til dem som kan ha gått seg vill og søker etter det lavere lys for å finne veien tilbake.
Vi forsto fra begynnelsen av at i jordelivet ville vi være mindre enn fullkomne. Det var ikke forventet at vi skulle leve uten å overtre en og annen lov.
“For det naturlige menneske er en fiende av Gud og har vært det fra Adams fall og vil evindelig og alltid være det, med mindre det føyer seg etter Den Hellige Ånds tilskyndelser og avlegger det naturlige menneske og blir en hellig gjennom den Herre Kristi forsoning.”2
Av Den kostelige perle forstår vi at “intet urent kan bo [i Guds rike]”,3 så det ble tilveiebragt en mulighet for alle som synder, til å omvende seg og bli verdige til vår himmelske Faders nærhet igjen.
En Mellommann, en Forløser, ble valgt, en som ville leve sitt liv fullkomment, uten å begå synd, og tilby “seg selv som et offer for synd for alle dem som har et sønderknust hjerte og en angrende ånd, og for ingen andre kan lovens krav oppfylles”.4
Når det gjelder betydningen av forsoningen, lærer vi i Alma: “For en forsoning må nødvendigvis bli utført, … ellers må hele menneskeheten uunngåelig gå til grunne.”5
Har dere ikke gjort noen feil, trenger dere ikke forsoningen. Hvis dere har gjort feil, og det har vi alle i større eller mindre grad, da har dere et enormt behov for å finne ut hvordan de kan bli slettet, slik at dere ikke lenger er i mørket.
“[Jesus Kristus] er verdens lys og liv.”6 Når vi fester blikket på hans læresetninger, vil vi bli ledet til den åndelige trygghets havn.
Tredje trosartikkel lyder: “Vi tror at hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser.”7
President Joseph F. Smith har sagt: “Menneskene kan ikke tilgi sine egne synder. De kan ikke rense seg selv fra følgene av sine synder. Menneskene kan holde opp å synde og for fremtiden gjøre det som er riktig, og så langt er deres handlinger antagelige for Herren og verd å komme i betraktning. Men hvem skal rette opp det gale de har gjort mot seg selv og andre, og som det synes umulig for dem å rette opp selv? Ved Jesu Kristi forsoning skal den angrendes synder bli vasket bort. Om de er skarlagensrøde, skal de bli hvite som ull [se Jesaja 1:18]. Dette er det løfte som er gitt dere.”8
Vi vet ikke nøyaktig hvordan Herren utførte forsoningen. Men vi vet at korsfestelsens grusomme tortur bare var en del av den forferdelige smerten som begynte i Getsemane – dette hellige sted for lidelse – og ble avsluttet på Golgata.
Lukas skriver:
“Han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt han på kne, bad og sa:
Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.
Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham.
Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.”9
Så vidt jeg vet, er det bare én beretning med Frelserens egne ord som beskriver hva han utholdt i Getsemane. Åpenbaringen lyder:
“For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg.
Men hvis de ikke vil omvende seg, må de lide likesom jeg.
Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud, den største av alle, til å skjelve av smerte og til å blø fra hver pore.”10
I livet kan det hende at dere har gått steder dere aldri skulle ha gått og gjort ting dere aldri skulle ha gjort. Hvis dere vil vende dere bort fra synden, vil dere være i stand til en dag å kjenne den fred som kommer ved å følge veien til fullstendig omvendelse.
Uansett hva våre overtredelser har vært, uansett hvor mye våre handlinger kan ha skadet andre, kan hele denne skylden bli slettet. For meg er kanskje de vakreste ordene i hele Skriften da Herren sa: “Se, den som har omvendt seg fra sine synder, er tilgitt, for jeg Herren, kommer dem ikke mer i hu.”11
Dette er Jesu Kristi evangeliums og forsoningens løfte: å ta alle som kommer, alle som vil bli med, og sende dem gjennom en opplevelse, slik at de på slutten av sitt liv kan gå gjennom sløret etter å ha omvendt seg fra sine synder og etter å ha blitt vasket rene ved Kristi blod.12
Det er dette siste-dagers-hellige gjør over hele verden. Det er Lyset vi tilbyr dem som er i mørket og har kommet på avveie. Uansett hvor våre medlemmer og misjonærer måtte komme, handler vårt budskap om tro og håp på Frelseren Jesus Kristus.
President Joseph Fielding Smith skrev teksten til salmen “Synes veien deg lang”. Han var en god venn av meg. Den inneholder oppmuntring og et løfte til dem som søker å følge Frelserens lære:
Synes veien deg lang,
er den stenet og grå,
gror der torner og tistler iblant?
Blir din fot øm og sår
ifra stener og skår,
trett av dagen når heten deg fant?
Er ditt hjerte og sinn
fylt av sorger og nød
mens du sliter med arbeid og plikt?
Synes byrden deg tung
som du dagligen bær’,
er det ingen som hjelp kan deg gi?
I ditt hjerte fatt mot
på den vei du har valgt,
det er én som vil sende deg hjelp!
Så, se opp og vær glad,
og hold fast ved hans hånd,
han vil løfte og lede deg hjem.
I det land, hellig, rent,
all bekymring er endt,
og din sjel da er renset fra synd.
Ingen tårer er der,
ingen sorger er nær,
ta hans hånd og med ham gå der inn.13
I Jesu Kristi navn. Amen.