Verdens lys
“For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus” (1 Korinterbrev 15:22).
Erin sto på Temple Square i Salt Lake City og så på statuer i full størrelse av julekrybben og ventet på at musikken og historien skulle begynne. Julelys blinket overalt rundt henne. Men det føltes ikke som jul.
“Går det bra med deg?” spurte mamma henne.
Erin nikket, men hun var ikke så sikker.
Bare noen dager før hadde en gutt fra Erins klasse på skolen omkommet i en bilulykke. Hun hadde sett mange mennesker gråte i begravelsen, og hun hadde grått mye selv. Hun hadde ikke kjent gutten så godt, men Erin visste at hans familie elsket ham like høyt som hennes familie elsket henne. Hun var redd ved tanken på at noe sånt kunne skje med noen på hennes alder.
Nå gledet hun seg ikke lenger til jul. Hun var bekymret hele tiden – redd for å kjøre bil, redd for å være borte fra foreldrene sine, redd for å forlate huset i tilfelle noe ille skjedde med henne mens hun var borte. Alle julelysene på Temple Square kunne ikke fjerne bekymringen hun følte inni seg. Hvordan kunne hun være lykkelig i en verden hvor hun ikke alltid var trygg?
“Det begynner snart,” sa pappa. Han pekte på julekrybben.
Høyttalerne våknet til liv, og en stemme begynte å snakke. Musikk spilte, og lyskastere lyste ned på statuene av gjetere, vismenn, Maria og Josef. Erin lyttet til den kjente historien. Jesusbarnet ble født og lagt i en krybbe. Engler sang. Hyrder viste sin respekt. Vismennene frydet seg.
Erin så på ansiktene til sine foreldre, og publikum samlet seg rundt julekrybben. Alle virket lykkelige. Men hvorfor var alle så glade på grunn av Jesusbarnet hvis hans fødsel ikke hindret vonde ting i å skje? Erin likte ikke spørsmålet som svirret rundt i hodet hennes. Hun ønsket bare å slutte å føle seg redd.
Historien endte, og et opptak av profetens stemme kom over høyttaleren. Han bar sitt vitnesbyrd og leste et skriftsted fra Bibelen: “For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus” (1 Korinterbrev 15:22).
Erins hjerte slo fortere. Hun gjentok ordene i tankene og prøvde å huske dem. For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.
Skriftstedet sa at alle ville dø – unge, eldre – alle. Erin visste det, naturligvis, men hun hadde ikke tenkt så mye på det før. Hun syntes hun var for ung til å tenke på slike ting. Men hun var ikke for ung til å ha et vitnesbyrd om sannheten: På grunn av Jesus Kristus ville alle leve igjen. Det var derfor hyrdene og vismennene frydet seg. De forsto hva Jesus hadde kommet til jorden for å gjøre.
Erin kikket bort fra den lille stallen til et vindu i besøkssenteret bak julekrybben. Inne i bygningen skinte et lys på en stor statue av Jesus som rekker ut sine arrete hender. Erin tenkte på den lille babyen i krybben, og hvordan han vokste til en som hadde all makt. Og likevel valgte han å ofre sitt liv for henne. Han hadde blitt født så hun kunne leve igjen. Uansett hva som skjedde, kunne Erin føle seg trygg i Jesu kjærlighet.
Hun ble fylt med fred. Hun kunne ikke helt forklare hvordan, men hennes bekymringer forsvant. Da hun så på statuen av Jesus Kristus, som skinte klarere enn funklende julelys, la hun knapt nok merke til den mørke nattehimmelen. Hun var altfor opptatt av å føle varmen av håpet som flimret inni henne.
Illustrert av Steve Kropp