Dere sang fra hjertet
Dafne Analia Romero de Tau, Misiones, Argentina
I desember 2000 gjorde stavskoret vårt seg klar til å arrangere en korfestival. Flere kjente kor i byen Posadas i Argentina hadde bekreftet at de ville delta, og fremmøtet ville bli stort. Gjennom vår sang håpet vi å bære vitnesbyrd om Frelserens fødsel.
Som kordirigent var jeg litt engstelig. Det hjalp ikke akkurat på angsten min at jeg var åtte måneder på vei med tvillinger. Jeg hadde smerter under vår siste øvelse en uke før konserten, og måtte dirigere sittende.
Da øvelsen var over, kunne jeg ikke lenger stå. Min mann, Carlos, og min far ga meg en velsignelse. Carlos kjørte meg til sykehuset, der legene konstaterte at babyene ville bli født den dagen. Jeg var redd, men Carlos ba meg stole på Herren.
Snart fylte skriket fra en nyfødt baby rommet. Mitt hjerte hoppet av glede da jeg hørte lyden, men så kom legen nærmere og sa: “Det er Kira som gråter, men Abril klarte seg ikke.”
Jeg har ikke ord for å beskrive de følelsene som feide over meg. Snart ble jeg flyttet til et annet rom, hvor mannen min ventet på meg. Vi omfavnet hverandre og gråt.
“Dafne, vi kjenner ikke Herrens hensikt med å ta Abril til seg,” sa Carlos. “Men vi må være sterke, godta hans vilje og gå videre i tro.”
En stund senere holdt Carlos Kiras lille kropp og velsignet henne med at hun skulle få leve. Det gjorde hun, men på grunn av komplikasjoner ble hun værende på sykehuset de neste 10 dagene.
Jeg ble utskrevet uken etter. På grunn av hyppige turer til sykehuset for å se og amme Kira, ofret jeg ikke koret en tanke. Kvelden før festivalen spurte min far meg om jeg hadde bestemt meg for om jeg skulle dirigere. “Be om det, Dafne,” sa han, “så vil den avgjørelsen du tar være den rette.”
Jeg tenkte på Kira, som fortsatt lå på sykehuset. Jeg tenkte på kormedlemmene, som hadde jobbet hardt for å forberede seg til konserten. Jeg tenkte på Frelseren og hans fødsel, liv og offer. Jeg visste hva jeg måtte gjøre.
De tilkjennegivelser av kjærlighet vår familie fikk av kormedlemmene kvelden etter, rørte oss dypt, og den harmoni som rådet blant dem, ga meg et inderlig ønske om å berøre dem som deltok.
Ettersom vi arrangerte festivalen, sang vårt stavskor sist. Da pianoet og fiolinen spilte innledningen til “Den første sang”, strømmet tårene nedover kinnene mine. Så, da stemmene smeltet sammen med instrumentene, ble jeg overveldet av en følelse av at jeg var på et vakkert sted.
Da vi var ferdige, snudde jeg meg og så at de fleste tilhørerne hadde tårer i øynene. Folk som kanskje aldri hadde hørt evangeliets budskap om fred og kjærlighet, hadde følt det skjønne og underfulle ved Guds Sønns fødsel.
Etterpå sa dirigenten for et av de andre korene til oss: “Vi hadde god teknikk, men dere sang fra hjertet.”
På julaften takket min mann og jeg Gud for at han sendte Kira hjem til oss og for at han sendte sin Sønn til jorden. På grunn av Sønnens forsoning og at vi er beseglet i templet vet vi at Abril en dag vil bli vår igjen.