Julepynt og Kristus-lignende venner
Da jeg forberedte pynting av juletreet vårt, pakket jeg ut en kasse fylt med julepynt som jeg ikke hadde sett eller brukt på flere år. Mens jeg lette gjennom julelysene og sengetøyet, oppdaget jeg en kjoleeske fylt med julepynt jeg hadde samlet da jeg var enslig og underviste i skolen. Jeg fant en enkel korsstingssydd pynteduk hvor det sto “Åpent hus – julen 1984.” Tankene mine gikk tilbake til det året. Jeg var ugift og hadde med engstelse flyttet fra en menighet for unge enslige voksne til en familiemenighet.
Jeg elsker julen, men noen av dem hadde vært svært ensomme for meg. Da jeg var i 30-årene, enslig uten barn, følte jeg meg noen ganger utenfor. Det var lett for meg å synes synd på meg selv, å falle tilbake i det jeg kalte “stakkars lille meg-syndromet”. Akkurat det året, 1984, husker jeg at jeg tok en bevisst beslutning om å overvinne syndromet og se utover meg selv og se hva jeg kunne gjøre for at julen skulle bli gledelig for andre.
Jeg var relativt ny i menigheten og tenkte at å åpne min beskjedne leilighet for medlemmer av Hjelpeforeningen ville hjelpe meg å feire høytiden og bli bedre kjent med søstrene.
Mens jeg mimret om denne sammenkomsten, husket jeg det lille juletreet som var pyntet med min kasse med pynt, duften av sandkakene som mine enslige venner hjalp meg å bake, og den deilige smaken av mors “hvite julepunsj” som jeg serverte til gjestene.
Da jeg studerte de ulike pyntegjenstandene, fylte varme følelser av kjærlighet og takknemlighet mitt hjerte idet jeg tenkte på de mange Kristus-lignende vennene, unge og gamle, som elsket og veiledet meg gjennom krevende tider.
Jeg tok opp det stivede, kniplingsbesatte snøfnugget en eldre kvinne hadde heklet til meg, og ble minnet om hennes omsorgsfulle væremåte. Jeg tenkte på de eldre søstrene i de mange menighetene der jeg hadde bodd, som hadde videreført sin kunnskap til meg. Jeg lærte å hekle, strikke, sy og slå nupereller av disse gode søstrene som var villige til å gi av sin tid og ikke minst tålmodighet slik at jeg kunne få glede av det de hadde glede av.
Jeg holdt det lille messinghornet og tenkte på invitasjon fra den musikalsk begavede kordirigenten som inviterte meg med på tidlige morgenøvinger til et spesielt musikkprogram som tenåring. Hennes tillit vekket i meg en kjærlighet til klassisk musikk og frimodighet til å delta i kor resten av mitt liv.
Med et smil tok jeg opp Mikke Mus-pynten og var takknemlig for paret som delte sine smårollinger med meg. Deres barn ble mine barn. Jeg holdt dem i kirken, leste for dem, lekte med dem og elsket dem, noe som bidro til å fylle et smertefullt tomrom.
Frelseren lærte oss i Matteus 10:39: “Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.”
Den bevisste beslutningen i 1984 om å “miste mitt liv” ved å se utover, var virkelig et vendepunkt med hensyn til å “finne” meg selv. Da jeg grunnet på fortiden, skjønte jeg at mange i sin tur hadde fulgt vår Frelsers ord og mistet sitt liv for meg. Julepynt hadde blitt en hyggelig påminnelse om Kristus-lignende venner.
Foto © Busath Photography; illustrasjon: Scott Snow