Budskap fra Det første presidentskap
Gjenoppdag julens ånd
For mange år siden, som ung eldste, ble jeg sammen med andre tilkalt til et sykehus i Salt Lake City for å gi velsignelser til syke barn. Da vi kom dit, la vi merke til et juletre med dets strålende og vennlige lys, og så omhyggelig innpakkede gaver under dets utstrakte grener. Vi gikk gjennom korridorene der små gutter og jenter – noen med gips på en arm eller et ben, andre med plager som kanskje ikke var like lette å kurere – hilste oss velkommen med smilende ansikter.
En ung, alvorlig syk liten gutt ropte til meg: “Hva heter du?”
Jeg sa hva jeg het, og han spurte: “Vil du gi meg en velsignelse?”
Velsignelsen ble gitt, og da vi snudde oss for å forlate sengen hans, sa han: “Tusen takk.”
Vi gikk noen skritt, og så hørte jeg ham rope: “Å, bror Monson, god jul.” Så lyste et flott smil opp ansiktet hans.
Den gutten hadde julens ånd. Julens ånd er noe jeg håper vi alle har i vårt hjerte og i vårt liv – ikke bare nå i julen, men også resten av året.
Når vi har julens ånd, husker vi ham hvis fødsel vi feirer på denne tiden av året: “I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad” (Lukas 2:11).
I vår tid spiller ønsket om å gi gaver en viktig rolle i julefeiringen. Jeg lurer på om vi kunne hatt godt av å spørre oss selv: Hvilke gaver ville Herren ønsket at jeg skulle gi ham eller andre på denne vidunderlige tiden av året?
Jeg tror at vår himmelske Fader ønsker at hver enkelt av oss skal gi ham og hans Sønn lydighetens gave. Jeg tror også at han ville be oss om å gi av oss selv og ikke være egoistiske eller grådige eller kranglete, slik hans dyrebare Sønn antyder i Mormons bok:
“Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som har stridighetens ånd, er ikke av meg, men av djevelen som … oppegger menneskenes hjerter til å stride i vrede mot hverandre.
Se, det er ikke min lære å oppegge menneskenes hjerter til vrede mot hverandre, men det er min lære at slike ting skal avskaffes” (3 Nephi 11:29-30).
I denne strålende evangelieutdelingen i tidenes fylde er våre muligheter til å elske og gi av oss selv ubegrensede, men de er også forgjengelige. I dag er det hjerter å glede og gode ord å uttale, gjerninger å gjøre og sjeler å redde.
En som hadde skarp innsikt i julens ånd, skrev:
Jeg er julens ånd –
Jeg kommer inn i fattigdoms hjem og får bleke barn til å sperre opp øynene av glede og undring.
Jeg får gnierens lukkede hånd til å slappe av og dermed male en lys flekk på hans sjel.
Jeg får den aldrende til å fornye sin ungdom og å le på den gamle gode måten.
Jeg holder romantikken i live i barndommens hjerte og lyser opp søvnen med drømmer vevet av magi.
Jeg får ivrige føtter til å gå opp mørke trapper med fylte kurver, og etterlate seg hjerter forbauset over den godhet som finnes i verden.
Jeg får den fortapte til å stoppe opp et øyeblikk på sin ville, ødslende vei og sende til engstelige kjære et lite tegn som frigir gledestårer – tårer som vasker bort sorgens harde linjer.
Jeg trer inn i mørke fengselsceller og minner arrete manndom om hva som kunne ha vært, og peker på gode dager som fortsatt kan komme.
Jeg kommer sakte inn i smertens stille, hvite hjem, og lepper som er for svake til å snakke, bare skjelver i taus, men veltalende takknemlighet.
På tusen måter får jeg den trette verden til å se opp i Guds ansikt, og for en stakket stund glemme de tingene som er små og jammerlige.
Jeg er julens ånd.1
Måtte vi alle på ny oppdage julens ånd – som er Kristi ånd.
Undervis fra dette budskapet
Når du fremlegger president Monsons budskap for familien, kan du vurdere å vektlegge spørsmålet han stilte om hvilke gaver Herren ville ønske at vi ville gi til ham eller til andre nå i julen. Oppfordre familiemedlemmene til å skrive ned sine tanker og ideer (eller små barn til å tegne et bilde) om hvordan vi “på ny [kan] oppdage julens ånd – som er Kristi ånd”.
Kristus og den rike unge mannen, av Heinrich Hofmann, gjengitt med tillatelse fra C. Harrison Conroy Co.