Hvordan kan vi fø så mange?
Marta Fernández-Rebollos, Spania
Som Hjelpeforeningens president var jeg overveldet av de behov og utfordringer enkelte familier i vår lille gren sto overfor. Det hadde vært vanskelige tider, og mange medlemmer hadde mistet jobben.
Utenfor Kirken kunne man se motløshet, tristhet og håpløshet i øynene til mange som hadde problemer med å forsørge sine familier. Til og med barn og unge utstrålte usikkerhet og uro.
Grenens ledere følte behov for å bringe litt håp og kjærlighet til de mest trengende – noe som kunne hjelpe mennesker i vårt samfunn å føle at en kjærlig himmelsk Fader visste om deres prøvelser og våket over dem.
Ettersom julen nærmet seg, foreslo vi å invitere de fattigste barna i vårt lokalsamfunn til en middag. Grenens medlemmer skulle samle inn penger, kjøpe mat fra en hurtigmat-kjede og klargjøre møtehuset for å ta imot våre gjester. Alle engasjerte seg, inkludert Primær-barn, unge kvinner og unge menn.
Vi avtalte at hurtigmat-kjeden skulle levere maten, og vi kontaktet sosialarbeidere for å finne familier med størst behov. Arbeiderne ga oss en liste med ca 100 barn, noe som var mer enn vi hadde forventet. Vi mistet ikke motet, men det virket umulig å skaffe nok penger til å kjøpe mat til så mange barn.
Da dagen for middagen vår kom, tok grenspresidenten, ledsaget av flere diakoner, pengene vi hadde samlet inn og dro til restauranten, usikre på hvordan vi skulle fø så mange barn med våre begrensede midler. De ba før de gikk, og tenkte at vi kanskje bare skulle invitere de minste barna, dele måltidene i to eller avblåse aktiviteten.
Da de kom til restauranten, la grenspresidenten pengene på disken. Det var da deres bønner ble besvart.
Restaurant-bestyreren så på dem, og med et smil sa han at restauranten gjerne ville bidra med så mange måltider som nødvendig – kostnadsfritt! Jeg kan ikke uttrykke gleden vi alle følte da vi fikk høre om denne gode gjerningen, som gjorde oss i stand til å gi litt glede – og rikelig med mat – til en stor gruppe trengende barn.
Takket være restaurantens gavmildhet kunne vi bruke pengene vi hadde samlet inn, til å kjøpe mat og lage matkurver til de mest trengende familiene.
Av denne erfaringen lærte vi at ingen innsats er forgjeves når vi gir våre talenter og gode ønsker til tjeneste for våre medmennesker. Våre vitnesbyrd ble styrket om at Herren åpner dører når vi har gjort alt vi kan.