Jeg håper noen vil elske henne
Brittney Pyne, Utah, USA
Da min sønn var tre år gammel og min datter var fire, var de med i en førskolegruppe i nabolaget. Den vinteren besluttet de av oss som hadde ansvar for gruppen, å gjennomføre et juleprosjekt som innbefattet at hvert barn skulle gi en leke til en trengende familie.
Vi holdt mange leksjoner i de foregående ukene om at takknemlighet og at det å dele med andre gjør oss lykkelige. Jeg ba barna mine begynne å tenke på hvilke leker de ønsket å gi bort, ettersom jeg ønsket at de skulle få opplevelsen av å velge hva de skulle gi. Familiens økonomi var begrenset, og jeg var nysgjerrig på hvilke av deres få leker de ville være villige til å gi avkall på.
En lørdag morgen fortalte jeg barna at det var på tide å velge deres bidrag. Jeg hjalp Hunter å pakke inn lastebilen han hadde valgt, og så gikk jeg for å se hvordan det gikk med Mikelle. Det jeg så fra døråpningen til rommet hennes, ga meg tårer i øynene.
Mikelle holdt sin favorittdukke, Mella, kledd i sine beste dukkeklær, og hun sang for henne. Så la hun et lite teppe i bunnen av en gavepose. Hun smilte til dukken, klemte og kysset henne og la henne kjærlig ned i posen. Da hun fikk øye på meg, sa hun: “Mella er klar, mamma. Jeg håper noen vil elske henne.”
Jeg visste hva min datter følte for denne dukken, og jeg ble sjokkert over at hun ga henne bort. Jeg hadde nesten lyst til å fortelle Mikelle at hun ikke behøvde å gi bort favorittdukken sin, men jeg bet det i meg.
“Hun forstår det å gi,” tenkte jeg. “Hun gir bort det beste hun har.”
Plutselig gikk det opp for meg at en del av meg var villig til å gi og dele, men ikke hvis det kostet meg altfor mye. Jeg hadde lagt begrensninger på min nestekjærlighet, og jeg visste at jeg måtte forandre meg.
Jeg tenkte på at vår himmelske Fader ga avkall på sin eneste fullkomne Sønn og lot ham lide og dø for meg. Jeg så for meg en kjærlig Fader i himmelen kysse sin elskede Sønn og sende ham til jorden som spedbarn, idet han håpet at vi ville elske og følge ham.
Frelseren selv holdt ingenting tilbake og ga alt han hadde å gi.
Jeg lurte på om Mikelle ville ombestemme seg før juleprogrammet, da lekene skulle gis bort, men det gjorde hun ikke. Jeg lurte på om hun senere ville angre på sitt valg og være lei seg, men det var hun ikke.
Etter å ha sett min datters Kristus-lignende eksempel besluttet jeg at om jeg har mye eller lite å gi, vil jeg alltid med glede gi mitt beste når jeg har en mulighet til å dele.