Popcorn, pionerer og fred
Shirlee Hurst Shields, Utah, USA
Mor la murstein i ovnen og pakket dem deretter i tepper så føttene våre kunne holde seg varme når vi kjørte i bilen vår uten varmeapparat. Det var 1935, og vi foretok den 96 km lange kjøreturen fra Salt Lake City til Payson i Utah for å besøke mine besteforeldre i begynnelsen av desember. Snøen falt lett rundt oss og virvlet i noe som lignet små tornadoer på veien foran oss. Min storebror Fred og jeg satt innpakket i tykke jakker og kløende ullsokker og skjerf. Kjøreturen virket endeløs for meg som syvåring.
Vi foretok denne reisen i desember hvert år. Julen begynte ikke for alvor før vi var i bestemor og bestefar Tanners lune kjøkken og laget popcornkuler. Bestefar tente i peisen, og bestemor fylte opp en trådkurv med popcorn og ristet den kraftig over flammene til den fyltes med oppblåste, hvite maiskorn. Så helte bestemor varmt honningsmør over popcornet i en stor støpejernkjele og blandet i peanøtter. Når blandingen var blitt avkjølt, formet vi med våre smørdekkede hender festlige kuler til å dele med familie og venner.
Denne julen skulle imidlertid bli annerledes. Fred og jeg pleide som regel å sitte i baksetet, men dette året satt vi kilt mellom mor og far på sofasetet foran. En liten hvit kiste med liket av min ett år gamle bror, Gerold, dekket baksetet. Et tilfelle av meslinger hadde gått over til lungebetennelse og tatt hans unge liv. Tidligere hadde vi vært i likhuset for å hente den lille trekisten.
På den to timer lange bilturen ledet pappa oss i sang av julesanger. Mor og far sang tostemt, og den vakre musikken trøstet oss i sorgen over tapet av babyen vår.
Da vi kom til bestefars hus, ventet den som regel joviale gruppen familie og slektninger tynget av alvor. Kisten ble løftet fra baksetet og bragt inn i bestemors plettfrie stue. Mine besteforeldres biskop uttalte noen vennlige ord, og så var vi tilbake i bilen for å kjøre til kirkegården, hvor vi alle gråt da denne dyrebare lille gutten ble lagt i den frosne jorden.
Julen kom. Peisen ble tent, popcornet ble poppet, og de festlige popcornkulene ble levert på bestefars hest og slede. Det var sorg den dagen, men også en gjennomtrengende fred mens jeg lyttet til mine trofaste besteforeldre lese historien om Kristi fødsel.
Mine besteforeldre hadde blitt født av pionerforeldre som hadde lagt mange barn i jorden. Mens vår familie sørget over tapet, vendte vi oss til det samme som våre forfedre hadde vendt seg til – nemlig Guds Sønn og hans ord. Jeg husket juleevangeliet med en annen innstilling det året, for det var på grunn av barnet som ble født i en krybbe, at barnet vi hadde lagt i jorden skulle oppstå igjen og bli vårt.
Mange tiår har gått siden da, men hver jul heller jeg fortsatt honningsmør over popcorn, blander i peanøtter, former blandingen til kuler og mimrer.