Julelommetørkleet
Hvert år da jeg var ung, hjalp jeg min mor å pakke inn familiens julegaver. Jeg hadde 5 gifte søsken og 13 nieser og nevøer, så dette var ingen enkel oppgave. Men selv i det fargerike rotet la jeg merke til at vi alltid syntes å pakke inn et lommetørkle til min søster. Selv om min mor ga henne en nattkjole eller en bluse eller en eller annen form for kjøkkenutstyr, så var lommetørkleet til Ann der igjen. Jeg forsto at lommetørklær var praktisk og rimelig, men jeg begynte å lure på hva min søster ville synes om å motta denne gaven så ofte.
En desember sa jeg til slutt: “Enda et lommetørkle til Ann? Mamma, det virker som om du gir henne et nesten hvert år. Har du tenkt på at hun kanskje har nok nå? Hvor mange trenger hun? Og enda en gave gjør familiepakken hennes dyrere å sende. Jeg tror ikke du behøver å gjøre dette.”
Mor la saksen sin til side. “La meg fortelle deg en historie. Da vil du kanskje forstå. Dette hendte lenge før du ble født.
“Du vet hvordan jeg kom til dette landet.” (Det gjorde jeg. Min mors familie ble overrasket da hun giftet seg med en enkemann med fire barn, men sjokkert da det innebar at hun ville forlate Holland for å flytte til USA.) Men visse ting vet man bare ikke. Da vi kom hit hadde vi ingenting. Livet var vanskelig. Din far hadde to jobber, men med svært lav lønn. Jeg utførte klesvask og stryking. Likevel hadde vi ikke nok penger.
Ann var 17 den gangen og forsto hvor mye penger vi skyldte. Hun fant ut at hun kunne hjelpe til. Hun begynte å arbeide. Hun fant seg en jobb på en godteributikk i byen. Hun måtte ta bussen dit og stå ved disken hele dagen. Hun ga oss nesten hele lønnen sin, og beholdt bare nok til bussen og til litt lunsj, ettersom hun ikke kunne ha mat bak disken.
Ann sa at hun var glad for at hun hadde en jobb og at lønnen hennes kunne hjelpe oss. Men hun sa ikke at hun var bekymret for sine yngre brødre. Julen nærmet seg. Deres nye amerikanske venner snakket om lekene de hadde ønsket seg av julenissen. Hva om julenissen ikke kom med noen gaver til oss?
Noen dager før jul ga Ann meg litt penger. Men det var ikke lønningsdagen hennes. Jeg spurte henne hvor hun hadde fått tak i disse pengene. Hun sa hun hadde spart dem ved ikke å spise lunsj. Det var ikke mye penger, men jeg visste det betydde at hun ikke hadde spist lunsj på flere uker. Hun ba meg ta pengene og kjøpe julegaver til brødrene hennes. Hun stolte på at jeg, den nye stemoren, ville kjøpe det som var best.
Jeg måtte kjøpe små ting. Men jeg bestemte meg for at jeg kunne lage jul for hele familien. Mandariner å spise, teddybjørnsåper, fargeblyanter, små lekebiler, sokker til faren din. Og jeg kjøpte Ann et lommetørkle. Det var enkelt, men jeg var oppe sent for å brodere det og gjøre det vakkert. Jeg var så glad for at min nye datter ga oss jul. Jeg ville at hun også skulle ha noe spesielt til jul.
Julen kom. Vi ble overrasket da våre venner i Kirken kom med et juletre og en kasse full av presanger. De beklaget at det var enkle ting som var innpakket i avispapir, men det var fantastisk! Det var så mange nyttige ting og god mat å spise. Og så enda en overraskelse, Anns og min hemmelige overraskelse: Julenissen hadde kommet til oss! Brødrene dine ble så glade! Snart var de på gulvet i den lille dagligstuen og kjørte biler over og under avispapiret. Avispapir overalt! Og Ann åpnet presangen sin og fant lommetørkleet. Hun gråt. Jeg gråt også litt.
Vi laget julemåltidet vårt. Vi spiste godsaker som vi ikke hadde spist på lenge! Så ryddet vi opp. Ann gikk for å legge bort lommetørkleet sitt. Men det var borte. Vi lette overalt. Da ble jeg redd fordi faren din hadde kastet avispapiret i ovnen. Hadde lommetørkleet blitt med inn i flammene? Det må det ha gjort, for vi fant det aldri. Men Ann klaget ikke. Ingen vits i å gråte over spilt melk. Hun sa hun var lykkelig fordi brødrene hennes var lykkelige.
Julen etter ga jeg Ann et lommetørkle. Jeg passet på at dette ikke ble borte. Da hun giftet seg og flyttet bort, sendte jeg henne et julelommetørkle i posten. Jeg gir henne ikke lenger et lommetørkle fordi jeg tror hun trenger det. Nå gir jeg henne et lommetørkle for å fortelle henne at jeg aldri vil glemme det hun gjorde for vår første jul sammen.”
Mange år etter at min mor fortalte meg denne historien fikk hele familien anledning til å feire jul sammen. Mitt i oppstyret fulgte jeg med mens min søster pakket opp et lommetørkle. Jeg så at hun fikk tårer i øynene da hun strakte seg over for å klemme mors hånd. Jeg forsto. Det var ikke bare et lommetørkle. Det var deres spesielle minne om kjærlighet, gaver og offer. Og på sitt enkle vis minnet det meg på hvorfor vi feirer jul – på grunn av en meget stor og kjærlig gave som krevde offer.
Illustrasjon: Sam Lawlor