Tjeneste i Kirken
En TV og en oppløftet ånd
Artikkelforfatteren bor i Mississippi, USA.
Min mann er helt døv og dypt hengiven til evangeliet. Etter å ha strevd i mange år med å forstå ukentlige møter i Kirken, ble han imidlertid motvillig til å delta på ytterligere prestedømsmøter og sendinger. Selv om menighetens medlemmer var vennlige og oppmuntrende, gjorde deres mangel på forståelse av den tekniske assistanse han trengte for å kunne delta på møter, ofte min mann ensom og frustrert.
Vi var nye i menigheten, og det var tid for generalkonferanse. Min mann forberedte seg motstrebende til å gå på prestedømsmøtet, idet han lurte på hvilke problemer han ville møte når han prøvde å se sendingen. Da han kom, var det ingen som visste hvordan man fikk teksting på det store lerretet, og derfor ble en TV rullet inn og satt opp i hjørnet. Det var imidlertid et mindre problem. Ledningen som trengtes for å koble til TV-en, hadde uforvarende blitt brukt til å koble opp projektoren, og dermed var TV-en ubrukelig. Min mann, som er vant til slike situasjoner, gikk til biblioteket og begynte å lete etter projektorledningen. Etter å ha lett gjennom en rekke kasser og skap, fant han den korte ledningen som var beregnet på projektoren.
Ettersom sendingen var i ferd med å begynne, var alle engstelige med tanke på å skulle koble fra og justere noe. Ledningen min mann hadde funnet, var for kort til å nå TV-en på trallen, så TV-en måtte flyttes til et lavere bord. Han rullet trallen ut av kirkesalen og inn i et nærliggende rom. Han begynte så å løsne TV-en, og lurte på om noen ville komme for å hjelpe ham å løfte den. I det øyeblikket følte han at noen kom inn i rommet. Det var biskopen. Min mann ble lettet da de to satte TV-en på bordet. Min mann fikk TV-en til å fungere mens biskopen fant en stol og satte den vendt mot skjermen.
Min mann takket ham for hjelpen og tok ham i hånden, og biskopen snudde seg og gikk mot døren. Til min manns store overraskelse, gikk biskopen forbi døren og videre til der noen stoler sto lent mot en vegg. Han tok en og satte seg ved siden av min mann. De to satt ved siden av hverandre gjennom hele møtet.
I dag deltar min mann ivrig på sine møter. Biskopens enkle velgjerning ga min mann oppmuntring og gjorde ham takknemlig. Selv om det fortsatt oppstår noen problemer, føler han seg ikke lenger alene eller uønsket. Min manns perspektiv ble endret for alltid gjennom de inspirerte handlingene til en av Kristi hyrder.
Illustrasjon: J. Beth Jepson