Historier fra konferansen
Lær å være lydig
Fra “Lydighet gir velsignelser,” Liahona, mai 2013, 89-90.
Hver sommer i min oppvekst, fra begynnelsen av juli til begynnelsen av september, bodde min familie på hytta vår i Vivian Park i Provo Canyon i Utah.
En av mine beste venner i denne bekymringsløse tiden i dalen var Danny Larsen, hvis familie også hadde hytte i Vivian Park. Hver dag vandret han og jeg omkring i dette gutteparadiset, fisket i bekken og elven, samlet steiner og andre skatter, gikk turer, klatret og nøt hvert minutt av hver time av hver dag.
En morgen fant Danny og jeg ut at vi ville ha et leirbål den kvelden sammen med alle våre venner i dalen. Vi måtte bare rydde et område på et nærliggende jorde hvor vi alle kunne samles. Junigresset som dekket jordene, hadde blitt tørt og stikkende, slik at jordet var uegnet til vårt formål. Vi begynte å dra i det høye gresset, og planla å rydde et stort, rundt område. Vi slet og dro alt vi orket, men klarte bare å få opp små håndfuller av det gjenstridige ugresset. Vi visste at denne oppgaven ville ta hele dagen, og allerede nå var energien og entusiasmen avtagende.
Og så kom det jeg trodde var den perfekte løsningen, til mitt åtte år gamle sinn. Jeg sa til Danny: “Vi trenger bare å tenne på ugresset. Vi kan bare brenne en sirkel i ugresset!” Han trengte ingen overtalelse, og jeg løp til hytta for å hente fyrstikker.
Så ingen av dere skal tro at vi i en alder av åtte hadde lov til å bruke fyrstikker, vil jeg gjøre det klart at både Danny og jeg var forbudt å bruke dem uten tilsyn av en voksen. Vi hadde begge blitt advart gjentatte ganger om farene ved ild. Jeg visste imidlertid hvor familien hadde fyrstikkene, og vi måtte rydde dette jordet. Uten å tenke meg om løp jeg til hytta og tok noen fyrstikker, og jeg passet på at ingen så meg. Jeg gjemte dem raskt i lommen.
Jeg løp tilbake til Danny, glad for at jeg hadde løsningen på problemet vårt i lommen. Jeg tenkte at brannen bare ville brenne så langt som vi ønsket, og så, som ved et trylleslag, slukke seg selv.
Jeg tente en fyrstikk på en stein og satte fyr på det tørre junigresset. Det antente som om det var dynket i bensin. Til å begynne med var Danny og jeg begeistret da vi så ugresset forsvinne, men det ble snart klart at brannen ikke ville dø ut på egen hånd. Vi fikk panikk da vi skjønte at vi ikke kunne gjøre noe for å stoppe den. De faretruende flammene begynte å følge villgresset opp fjellsiden, og satte furutrær og alt annet i sin vei i fare.
Til slutt hadde vi ingen annen mulighet enn å løpe etter hjelp. Snart løp alle tilgjengelige menn og kvinner i Vivian Park frem og tilbake med våte striesekker og slo på flammene i et forsøk på å slukke dem. Etter flere timer ble de siste gjenværende glørne slukket. De eldgamle furutrærne var reddet, og det samme hadde husene som flammene til slutt ville ha nådd.
Danny og jeg fikk flere vanskelige, men viktige lærdommer den dagen – ikke minst hvor viktig lydighet var.
Det finnes regler og lover som skal bidra til vår fysiske sikkerhet. På samme måte har Herren gitt retningslinjer og bud for vår åndelige sikkerhet, slik at vi kan navigere gjennom dette ofte lumske jordelivet og til slutt vende tilbake til vår himmelske Fader.