Tilbakelevert med ære
Artikkelforfatteren bor i New York, USA.
Jeg ønsker ikke å være en tyv, ikke engang ved et uhell.
Illustrasjon: Greg Newbold
Da skoledagen var slutt en sen ettermiddag, stoppet jeg ved en liten antikvitetsbutikk på hjemveien – et ærend jeg ønsket å bli ferdig med til tross for at det regnet stadig kraftigere. Jeg var den eneste i butikken, og kvinnen som jobbet der, hjalp meg med lampen jeg hadde sett meg ut.
Idet hun åpnet en handlepose, la jeg merke til en utstilling med fargerike armbånd på disken. Jeg tok opp et akkurat idet hun la lampen i posen. Hun dyttet til utstillingen, og ca halvparten av armbåndene smalt i gulvet. Hun så litt oppskjørtet ut, men gjorde seg ferdig med å registrere kjøpet mitt. Jeg forlot butikken med paraply i den ene hånden og posen med lampen i den andre.
Jeg gikk hjem, tok av meg de våte støvlene og satte på litt musikk. Da jeg løftet lampen opp av posen, la jeg merke til noe i bunnen av posen. Det var et rødt armbånd. Det må ha falt fra utstillingen og ned i posen min. Jeg smilte og tenkte på hvor mye dette øyeblikk begynte å ligne en historie fra Unge kvinners gamle håndbok: “Da kom Valerie til å tenke på leksjonen de nettopp hadde hatt i Laurbærpikenes klasse.”
Jeg slengte armbåndet på sengen og plugget lampen i støpselet. Den ga den grå ettermiddagen en varm glød. Jeg kikket ut av vinduet. Det regnet enda striere, og snøen på bakken var i ferd med å bli til skittent slaps.
Jeg så på armbåndet. Det var kirsebærrødt. Jeg festet det rundt håndleddet mitt. Prislappen viste 20 dollar. Selvfølgelig skulle jeg levere det tilbake. Noe annet falt meg aldri inn. Jeg tok det av meg og la det på en haug med bøker som det var meningen at jeg skulle legge bort. Jeg gikk inn i det andre rommet for å lage en kopp varm sjokolade.
Så gikk jeg inn igjen.
Hvor lenge hadde jeg utsatt å gjøre noe med disse bøkene? En stund. Hvor lenge ville det armbåndet være der hvis jeg utsatte å levere det tilbake?
Jeg hadde tenkt å levere det tilbake. Men når da? Ville jeg vente så lenge at det ville føles pinlig å levere det tilbake? Ville jeg glemme det?
Jeg nølte litt til. Jeg kikket ut av vinduet igjen. Jeg tenkte på at føttene mine nettopp hadde begynt å bli varme. Jeg tenkte på den deilige varme sjokoladen.
Så tok jeg armbåndet, dro på meg støvlene og gikk ut igjen.
Da jeg kom til butikken, holdt kvinnen på med å hjelpe en annen. Jeg sto og ventet. Da hun var ferdig, tok jeg armbåndet opp av jakkelommen og forklarte hvordan det hadde havnet der. Hun virket ganske overrasket, litt forvirret, sa takk, og det var det. Hun ga meg ingen belønning for min ærlighet. Hun var ikke overstrømmende takknemlig. Og det var ingen andre som så det heller.
Da jeg gikk hjem, tenkte jeg på at jeg alltid hadde ansett meg selv som en ærlig person. Det er en egenskap jeg setter pris på og ser etter i andre. Men ekte ærlighet, akkurat som ekte kjærlighet og ekte nestekjærlighet, er en aktiv egenskap. Uansett hvor hederlige og oppriktige mine hensikter var, ble jeg først en ærlig person da jeg tok på meg støvlene og handlet i samsvar med mine hensikter.
Jeg kjente mitt bare håndledd inne i jakken min og smilte litt.