Mine somre ved templet
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Store velsignelser kom da min familie brukte våre ferier til å gå i templet hver sommer.
Foto av Stockholm Sverige tempel av Stefan Hallberg, kopiering ikke tillatt; bakgrunn og ramme © Thinkstock/iStockphoto
Jeg er oppvokst i Norge. Nærmeste tempel er i Stockholm, 8 til 10 timers kjøretur unna. Naturligvis skulle det nøye planlegging og overveielse til for å gjennomføre en tur til templet. Staven planla to tempelbesøk for ungdom hvert år. Flere menigheter gikk sammen om å leie en buss og reise til templet for en helg. Det var moro å reise sammen med andre ungdommer, men min familie og jeg ønsket å reise til templet sammen en gang.
Ett år bestemte vi oss dermed for å dra til Stockholm i sommerferien. Det var en stor opplevelse, og det ble snart en fast tradisjon om sommeren. Vi bodde på en campingplass nær templet. Hver morgen sto vi opp tidlig for å delta på en dåpssesjon sammen med andre familier fra Norge som hadde kommet til templet. Etterpå spilte vi fotball og badet på campingplassen.
Disse somrene er hellige minner for meg nå. Selv om vi ikke bodde nær nok til templet til å dra dit hver måned, var det alltid en spesiell anledning når vi kunne dra. Og selv om bilturen var lang og kjedelig, velsignet Herren oss for vårt offer. De åndelige opplevelsene jeg hadde i templet, hjalp meg å utvikle min kjærlighet til templet og dets ordinanser. De førte oss også nærmere som familie.
En spesiell opplevelse jeg husker, var da jeg gikk gjennom en litt opprørsk periode. Det føltes som om jeg kunne se så mange av mine foreldres feil, og jeg følte ikke at de hadde noen rett til å fortelle meg hvordan jeg skulle leve. Selv om jeg levde verdig til å reise til templet, satte jeg spørsmålstegn ved min fars rolle som leder av familien. Når vi dro til templet sammen for å utføre dåp og bekreftelser, følte jeg imidlertid en god ånd. Når min far la sine hender på mitt hode for å bekrefte meg på vegne av andre som var gått bort, følte jeg Ånden bekrefte for meg at han handlet ved den sanne prestedømsmyndighet. Dette fikk meg til å innse at selv om min far ikke var fullkommen, var han likevel en god far, og jeg var velsignet ved å være hans sønn. Jeg følte at jeg måtte omvende meg fra min oppsetsighet og prøve å se visdommen og kjærligheten i hans formaninger.
Nå, så mange år senere, er disse somrene ved templet fremdeles levende i min erindring. Templet har blitt et av de virkelig vakre stedene i verden, slik Mormons vann var det for Almas folk: “Hvor skjønne er de ikke for deres øyne som der kom til kunnskap om sin Forløser” (Mosiah 18:30).