For ingenting er umulig for Gud
Artikkelforfatteren bor på New Zealand.
For ca 12 år siden flyttet jeg sammen med min hustru og fire sønner fra Syd-Korea til New Zealand. Da jeg jobbet som skoleinspektør ved en koreansk skole på New Zealand, møtte jeg mange koreanere som strevde med å tilpasse seg den nye kulturen, nye retningslinjer og fremgangsmåter. Jeg ønsket å hjelpe dem og samtidig bidra til New Zealand, så jeg tenkte at å bli advokat ville være én måte å bygge bro mellom de to folkene og landene på. Så, etter å ha bedt om en bekreftelse på min beslutning, bestemte jeg meg i en alder av 53 for å studere jus.
Jeg visste det ville bli krevende. Men da jeg fikk lærebøkene, innså jeg at det ville bli mye vanskeligere enn jeg forventet. Hver bok virket å være altfor tykk, og innholdet virket hinsides min fatteevne. Selv om jeg hadde hjulpet til med å tolke fra engelsk til koreansk under generalkonferansen i nesten 10 år og hadde tatt en mastergrad i lingvistikk på New Zealand, syntes juridiske termer å være en helt annen type engelsk.
Da jeg kom hjem fra skolen den første dagen, måtte jeg vurdere seriøst om jeg skulle fortsette eller slutte før jeg hadde begynt. I løpet av denne tiden med usikkerhet, var det én tanke som skilte seg ut: Jeg kunne lykkes hvis jeg stolte fullt og fast på Herren.
Fordi jeg vet at Gud lever og besvarer våre bønner, spurte jeg ham om hjelp. Jeg husket ett skriftsted i Bibelen som ga meg stor lindring: “For ingenting er umulig for Gud” (Lukas 1:37). Dette skriftstedet ga meg styrke til å gå videre.
Når jeg møtte problemer under mitt studium, beredte alltid Gud en vei eller sendte engler – hjelpsomme mennesker – til å veilede meg gjennom dem.
En dag strevde jeg med å gjøre en oppgave. Jeg gjorde mitt beste, men jeg klarte ikke å finne ut hva foreleseren ønsket at vi skulle gjøre. Da søndagen kom, la jeg til side alle studier for å fokusere på mine oppgaver i Kirken. Som høyrådsmedlem besøkte jeg en tildelt menighet for å holde en tale på nadverdsmøtet. Etter møtet kom en mann bort til meg og sa at han hadde sett meg i klasserommet. Jeg visste ikke at han også var jusstudent. Da han spurte meg hvordan det gikk med oppgaven, fortalte jeg ham ærlig at jeg hadde problemer. Han tilbød seg så å komme hjem til meg for å hjelpe meg. Hvis jeg ikke hadde dratt til den menigheten og møtt ham, kunne jeg ikke ha levert oppgaven i tide. Han var en engel som Gud hadde sendt for å besvare min bønn.
I et av mine vanskeligste fag underviste foreleseren i to timer uten stans hver gang vi hadde forelesning. Ikke bare var innholdet i undervisningen vanskelig å forstå, men også foreleserens aksent, så jeg fikk tillatelse til å spille inn forelesningene for repetisjon. En dag fikk jeg en e-post fra en kvinne jeg ikke kjente. Hun presenterte seg som en klassekamerat og spurte om jeg kunne dele mine opptak med henne fordi hennes arbeidsplan noen ganger hindret henne i å delta på forelesningene.
Selvfølgelig ga jeg henne med glede kopier av opptakene mine. Jeg trodde at jeg hjalp henne, men jeg fant snart ut at hun var enda en engel som Gud hadde sendt for å hjelpe meg. For å bestå faget, måtte vi levere inn to oppgaver og ta en tre-timers eksamen. Hun hjalp meg med å fullføre oppgavene og forberede meg til eksamen. Uten hennes hjelp, tror jeg ikke jeg ville ha bestått.
I tillegg til vanskelighetene ved å være en eldre student og at engelsk ikke var mitt morsmål, hadde jeg andre oppgaver som gjorde det krevende å gjennomføre utdannelsen. Mitt arbeid, forpliktelser i lokalsamfunnet og kall i Kirken tok mye av min tid, og jeg forsøkte også å gi mine viktigste oppgaver som ektemann, far og bestefar den omsorg og oppmerksomhet de fortjente. Da en av mine kolleger fikk vite om alt jeg hadde å gjøre i tillegg til mine studier, sa han at det var galskap av meg å studere jus med tanke på alle mine andre forpliktelser. Jeg var imidlertid overbevist om at “det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud” (Lukas 18:27).
I en alder av 55 ble jeg prosederende advokat ved New Zealands Høyesterett. Jeg er takknemlig for at jeg ikke bare ble advokat til tross for språkbarrieren, men også fikk et sterkere vitnesbyrd om at Gud lever og besvarer våre rettferdige bønner. Jeg vet at ingenting er umulig med hans hjelp.
Herren velsignet bror Sang-Ick Han på mange måter for å hjelpe ham å fullføre jusstudiet som 55-åring.
Illustrasjon: Dilleen Marsh; foto gjengitt med tillatelse fra Sang-Ick Han