Historieteppet
Hvem kunne ant at så mange historier kunne være pakket inn i ett teppe?
“Vi som er barna, kan finne våre kjære, bevare dem hos oss i kjærlighet” (“Sannhet fra Elijah,” Liahona, okt. 2001, B10).
Katy hoppet og spratt langs fortauet mot den store eiken på hjørnet av gaten hennes. Det gamle treet gjorde mormors hus lett å finne.
Som vanlig satt mormor i stuen og flettet og sydde strimler av fargerikt stoff. Det blankpussede tregulvet i mormors hus var prydet med vakre tepper som mormor hadde laget selv.
“Hei, vennen,” sa mormor da Katy kom inn. Snart snakket de om det mormor kalte “gamle dager”. De så på svart-hvitt-fotografier sammen. Katy likte spesielt å se sine slektningers klær og frisyrer da de var yngre.
“Ting var veldig annerledes da,” sa mormor med et sukk. “Vi hadde ikke biler eller TV-er eller mobiltelefoner.”
Katy kunne ikke engang forestille seg å måtte gå overalt. “Hva gjorde du for å ha det gøy, mormor?” spurte Katy.
“Vi elsket å synge sammen. Vi samlet oss rundt pianoet om kvelden og sang våre favorittsanger. Noen ganger sang vi til vi ble hese! Det var en morsom tid.”
Mormor kikket ut på tunet som om hun kunne spole tilbake årene og se dem om igjen.
Katy satt ved siden av det sammenrullede teppet som lå på mormors fang. Hun fulgte de omhyggelige stingene med fingrene.
“Jeg har tenkt,” sa mormor langsomt, “hva med å lage ditt eget fletteteppe?”
Katy hoppet opp og klappet i hendene.
“Veldig gjerne, mormor! Kan vi begynne i dag?”
Mormor humret. “Tja, det er noe du må gjøre først. Gå hjem og samle sammen gamle klær som vi kan klippe i strimler.”
Øynene hennes skinte formelig da hun lente seg mot Katy og hvisket som om hun fortalte en hemmelighet.
“Det er det som gjør teppet spesielt. Fordi det er laget av klær, kan teppet fortelle historien om livet ditt. Hvert bånd er som et kapittel i en bok om deg. Å se på stoffet av en gammel kjole kan hjelpe deg å huske stedene hvor du brukte den og hva du gjorde da du hadde den på deg.”
Katy sperret opp øynene. Hun pekte på teppet som mormor flettet.
“Husker du alt om stoffet i dette teppet?”
Mormor smilte. “Det skal være visst! Denne røde delen er fra kjolen jeg hadde på da du ble født. Jeg husker at jeg trykket nesen mot glassvinduet til barnerommet for å få en nærmere titt på deg. Du var fortsatt rosa og rynkete.”
Katy og mormor lo sammen mens mormor fortsatte å fortelle Katy historier om teppet. Så snart Katy kom hjem den kvelden, fant hun og mamma frem gamle klær som Katy kunne bruke.
Neste dag tok Katy stoffet med seg til mormors hus. Mormor viste Katy hvordan hun skulle klippe stoffet i lange strimler, flette dem og sy flettene sammen.
Hver dag etter skolen arbeidet Katy med teppet hjemme hos mormor.
Litt etter litt vokste teppet. Etter hvert som dagene gikk, lærte Katy mange av mormors historier utenat. Noen dager var det hun som fortalte mange historier til mormor.
En dag, etter å ha lagt til en blå del på teppet som hadde vært en av hennes favorittjeans, strøk Katy hånden over de fargerike flettene.
“Tror du ikke det teppet er omtrent ferdig?” spurte mormor og så opp fra arbeidet sitt.
“Ikke ennå,” sa Katy med et smil. Hun ville ikke at denne stunden sammen med mormor skulle ta slutt.
Illustrasjon: G. Bjorn Thorkelson