Pionerenes tro og tapperhet da og nå

Av eldste M. Russell Ballard

i De tolv apostlers quorum

Fra en tale holdt i Ogden, Utah 15. juli 2012.

Vi må vandre sammen som dagens pionerer, leve Kristus-lignende liv, støtte gode formål i vårt samfunn og styrke våre familier og hjem.

De tidlige årene i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges historie var år med store prøvelser. Ledere som overlevde denne tidlige tiden, for eksempel Brigham Young, Heber C. Kimball, John Taylor, Wilford Woodruff, Lorenzo Snow og Joseph F. Smith, ble kanskje dermed i stand til å overleve de nesten uoverstigelige prøvelsene av å krysse slettene og etablere Kirken i Rocky Mountains.

Jeg tror fortidens pionerer ville smile om de så hva som er oppnådd blant de siste-dagers-hellige. Vi skylder pionerene mye, og må aldri glemme at fremgangen i dag er bygget på skuldrene og motet til fortidens ydmyke kjemper.

Om våre trofaste pionerer sa president Gordon B. Hinckley (1910-2008): “Det er godt å se bakover for å bli takknemlig for nåtiden og få perspektiv over fremtiden. Det er godt å kunne betrakte hvilke dyder de hadde som har gått foran oss, så vi kan hente styrke til det som ligger foran oss. Det er godt å kunne tenke på arbeidet til dem som har arbeidet så hardt og fått så lite i denne verden, men fra deres drømmer og tidlige planer som ble så godt ivaretatt, har det kommet en stor innhøsting som vi nyter godt av. Deres fantastiske eksempel kan bli en overbevisende motivasjon for oss alle, for hver enkelt av oss er en pioner i sitt eget liv.”¹

Tro til å følge

Det var ikke bare de som var ledere som hadde tro nok til å følge Brigham Young til den golde ørkenen. Mange vanlige, men modige medlemmer av Kirken, kom også. I Kirkens historie kan vi lese om Oliver Huntingtons foreldre, som i 1836 forlot velstand i Watertown, New York, blant annet en gård på 93 hektar med et godt steinhus og to reisverkslåver, og som familie la ut på reisen for å slutte seg til de hellige i Kirtland, Ohio.

Etter at de hadde lagt det hele bak seg, skrev Oliver: “Det var smertefullt for hver [av mine foreldre] å se den andre i nød, og enda verre [å] se sine barn gråte etter brød og ikke ha noe å gi dem eller vite hvor det neste skulle komme fra.” Oliver bekreftet denne familiens tro ved å si at han aldri hørte foreldrene knurre eller klage mot noen av Kirkens autoriteter eller uttrykke tvil om verkets sannhet.²

Emily Partridge, datteren til Kirkens første biskop i denne evangelieutdeling, husket da hun forlot sitt komfortable hjem i Painesville, Ohio for å flytte til Jackson County, Missouri i 1831, da hun var bare syv år gammel.³ Ikke lenge etter ble hennes familie drevet fra sitt hjem av mobben og måtte flytte til Clay County. Hun beskrev hvordan de til slutt fant en “gammel tømmerhytte som hadde blitt brukt som stall… Det var ett stort rom og et halvtak, men det hjalp ikke mye, ettersom gulvet var nesten helt revet opp og rottene og klapperslangene var større enn vi satte pris på. Det var en stor peis i det ene beboelige rommet, og tepper ble hengt opp et par meter bak peisen, og de to familiene, femten eller seksten i tallet, samlet seg innenfor disse teppene for å unngå å fryse, for det var ekstremt kaldt, så kaldt at blekket frøs i pennen som far satt og skrev med i nærheten av peisen.⁴

Familien flyttet senere til Illinois. Emily oppsummerte deres erfaringer: “Det var en vanskelig tid, og vi var svært fattige etter å ha blitt ranet og drevet fra våre hjem og våre eiendeler så mange ganger, og etter å ha opplevd så mye sykdom.”⁵

Phoebe Carter ble også ledet 1200 km fra Scarboro i Maine til Kirtland, Ohio i 1835. Phoebe var 28 år gammel da hun bestemte seg for at hun ville være sammen med Kirkens medlemmer, selv om hun måtte foreta reisen alene. Hun fortalte senere: “Mine venner undret seg over mitt valg, og det gjorde jeg også, men noe inni meg drev meg videre. Min mors sorg da jeg dro hjemmefra var nesten mer enn jeg kunne utholde, og hadde det ikke vært for ånden inni meg, ville jeg til slutt ha gitt etter. Min mor fortalte meg at hun heller ville se meg begravet enn å vandre slik alene ut i en hjerteløs verden…‘Phoebe,’ sa hun ettertrykkelig, ‘vil du komme tilbake til meg hvis du finner ut at mormonismen er falsk?’ Jeg svarte tre ganger: ‘Ja, mor, det vil jeg.’ …Da tiden for min avreise var kommet, våget jeg ikke å si farvel av frykt for å vakle, så jeg skrev mitt farvel til hver enkelt og la dem på bordet mitt, før jeg løp ned trappen og hoppet opp i vognen. Slik forlot jeg mitt elskede barndomshjem for å leve mitt liv sammen med Guds hellige.”⁶

På dette tidspunktet hadde Phoebe ingen anelse om at hennes steg i tro ville føre henne ut på en reise som var mye lenger enn de 1200 kilometerne til Kirtland. Hun skulle gifte seg med Wilford Woodruff og bli med ham på reisen gjennom Missouri til Nauvoo og deretter på den 2170 km lange vandringen gjennom villmarken til Saltsjødalen.

Min oldefar Henry Ballard sluttet seg til Kirken i februar 1849 i Thatcham i England som 17-åring. For å betale for sin reise til Amerika, arbeidet Henry i to år for et selskap som delvis var eid av Lorenzo og Erastus Snow. Han ble ansatt for å drive en flokk med sauer vestover til Saltsjødalen. Henry beskrev sin ankomst til dalen med følgende ord:

“I oktober, da jeg drev sauene nedover fjellsiden og gjennom utløpet av Emigration Canyon, fikk jeg se Saltsjødalen for første gang. Samtidig som jeg frydet meg over å se ‘det lovede land’, var jeg redd for at noen skulle se meg. Jeg gjemte meg bak buskene hele dagen til etter mørkets frembrudd, for fillene jeg hadde på meg, dekket ikke kroppen, og jeg skammet meg over å være blottstilt på denne måten. Etter mørkets frembrudd krysset jeg over jordet til et hus der et lys skinte… og banket engstelig på døren. Heldigvis var det en mann som åpnet døren, og stearinlyset blottstilte meg ikke for de andre medlemmene av husstanden hans. Jeg ba om klær til å dekke min nakne kropp, slik at jeg kunne fortsette min reise og finne foreldrene mine. Jeg fikk noen klær, og dagen etter fortsatte jeg min reise og kom til Salt Lake City den 16. oktober 1852, idet jeg følte stor takknemlighet til Gud for at jeg hadde kommet til mitt fremtidige hjem i sikkerhet.”⁷

Med våre rike velsignelser i dag, er mitt hjerte fylt med kjærlighet og beundring for en så edel og modig stamfar.

Min oldemor var en skotsk jente som het Margaret McNeil, som kom til Utah sammen med foreldrene da hun var 13 år gammel. Hun gikk over slettene og drev en ku, mens hun bar sin yngre bror James på ryggen mye av veien. Hun og hennes familie slo leir i utkanten av Ogden, og hun skrev senere dette i selvbiografien sin:

“På den andre siden av åkeren fra der vi var, var det et lite hus, og ute på tunet var det en stor haug med zucchini. Vi var alle nær ved å sulte i hjel. Min mor sendte meg til dette stedet for å be om å få en zucchini, for vi hadde ingen penger, og noen av barna var veldig svake på grunn av matmangel. Jeg banket på døren, og en gammel dame kom ut og sa: ‘Kom inn, kom inn, jeg visste du ville komme, og har fått beskjed om å gi deg mat.’ Hun ga meg et stort, ferskt brød og ba meg si til mor at hun snart måtte komme bort. Det var ikke lenge før hun kom med en deilig tilberedt middag, noe vi ikke hadde hatt på lenge.”⁸

Fysisk og åndelig redning

Av pionerenes erfaringer skjønner vi hvilken tro og tapperhet som skulle til for å krysse slettene for 165 år siden. Selv om håndkjerrepionerene representerer færre enn 10 prosent av de siste-dagers-hellige innvandrerne fra 1847 til 1868, har de blitt et viktig symbol i de siste-dagers-helliges kultur, et symbol på pionergenerasjonens trofasthet og offer.

Som du vet, kom Willies og Martins kompanier ut for tidlig snø i Wyoming, og mange av de hellige omkom i kulden. På en vandring for noen år siden, hvor vi fulgte i deres fotspor, sto min familie og jeg og så ut over Sweetwater-området, der Willie-kompaniet hadde vært strandet, forfrosne og sultne. Vi leste fra dagbøkene deres om deres alvorlige prøvelser og deres glede da de ble reddet. John Chislett skrev:

“Akkurat i det solen på vakkert vis forsvant bak fjellene i det fjerne, så vi flere prærievogner komme mot oss. Nyheten gikk gjennom leiren som ild i tørt gress. …Gledesrop fylte luften. Sterke menn gråt så tårene strømmet fritt nedover deres rynkete og solbrente kinn…

… For første gang på ganske lang tid, kunne Sions sanger høres i leiren den kvelden… Da den gnagende sulten var blitt stilt og våre hjerter var fylt med takknemlighet til Gud og våre gode brødre, forenet vi oss alle i bønn, for så å legge oss for kvelden.”⁹

Da vi sto på høyden som nå kalles “Eminence”, ble jeg tilskyndet til å bære mitt vitnesbyrd for min familie og de andre som var med oss. Jeg sa: “Så takknemlige som disse trofaste pionerene enn var for å se redningspatruljen, hvor mye større er ikke redningen vi mottar på grunn av vår Herre Jesu Kristi forsoning?” Jeg minnet gruppen på at uavhengig av religiøs tilhørighet, står vår Herre Jesus Kristus – verdens Frelser – sentralt i all kristen tro, og han reddet hele menneskeheten. Ved sin forsoning gir han oss alle håp i dag og trygghet i evigheten.

Overvinn dagens villmark

Pionerenes lidelse utviklet en styrke i deres liv som har blitt videreført til oss. Å pakke noen få eiendeler i vogner eller håndkjerrer og vandre 2090 km, er ikke den måten de fleste av oss vil bli bedt om å vise vår tro og tapperhet på. Vi står overfor andre utfordringer i dag – andre fjell å bestige, andre elver å krysse, andre daler å få til å “blomstre som en lilje” (Jesaja 35:1). Men selv om villmarken vi har fått til å erobre, desidert er annerledes enn den grove og steinete veien til Utah og det golde landskapet som våre pionerforfedre møtte, er den ikke mindre krevende og anstrengende for oss enn den var for dem.

Vår kamp består i å leve i en verden preget av synd og åndelig likegyldighet, hvor nytelsessyke, uærlighet og grådighet synes å finnes overalt. Dagens villmark består av forvirring og motstridende budskap. Pionerene måtte kjempe seg over steinete fjell og støv- eller snødekte fjellveier, med sin tro rettet mot Sion og etableringen av Kirken i Saltsjødalen.

Vi må forplikte oss til å tjene Herren og våre lokalsamfunn med den samme iver og tro som pionerene hadde. Vi må alltid være på vakt så vi ikke tar lett på å holde Guds bud, følge hans lover og være ærlige og pålitelige i alt vi gjør. Vi må unngå ondskapens feller på Internett, som er så lett tilgjengelig gjennom våre datamaskiner, nettbrett og mobiltelefoner. Hvis vi blir skjødesløse med disse tingene, vil Lucifer finne en måte å sløve vårt engasjement og ødelegge vår tro og vår kjærlighet til Herren og til hverandre, og vi vil gå oss bort i verdens villmark.

Å unngå verdens fristelser og onder krever tro og heltemot av ekte pionerer i vår tid. Vi må vandre sammen som dagens pionerer, leve Kristus-lignende liv, støtte gode formål i vårt samfunn og styrke våre familier og hjem.

Når vi virkelig tror, spør vi ikke: “Hva må jeg gjøre?” men snarere: “Hva mer kan jeg gjøre?” Når vår tro bekreftes for vår sjel ved Guds ånd, blir troen en utløsende kraft i vårt liv som driver hver tanke, hvert ord og hver handling mot himmelen. Vi ber med tillit om styrke og veiledning – akkurat som våre forfedre gjorde. Det er det som betyr å gå med tro i hvert steg. Det var slik for våre pionerforfedre, og det må være slik for oss i dag. Vi må innprente i våre barn og barnebarn den samme ånd som drev pionerenes skritt.

Måtte vi stå sammen som pionerer i dag, idet vi alltid søker Guds hjelp til å veilede vår familie. Måtte vi lære av fortiden viktigheten av å hedre våre foreldre, besteforeldre og forfedre, og måtte vi finne styrke og mot til å møte vår fremtid slik de møtte sin. Måtte vår Herre Jesu Kristi liv og virke skinne klart i vårt hjerte og sinn. Og måtte vårt vitnesbyrds flamme brenne i våre ben – akkurat som den gjorde i de siste-dagers-hellige pionerers liv.

“Vi skylder pionerene mye, og må aldri glemme at fremgangen i dag er bygget på skuldrene og motet til fortidens ydmyke kjemper,” sier eldste Ballard, som er avbildet ovenfor samme med unge pionerskuespillere.

Phoebe Carter hadde ingen anelse om at hennes steg i tro ville føre henne ut på en reise som var mye lenger enn de 1200 kilometerne fra hennes hjem i Scarboro i Maine til Kirtland i Ohio.

Henry Ballard kom frem til Saltsjødalen i filler. Da det ble mørkt, “ba jeg om klær til å dekke min nakne kropp, slik at jeg kunne fortsette min reise og finne foreldrene mine.”

“Det var en vanskelig tid, og vi var svært fattige etter å ha blitt ranet og drevet fra våre hjem og våre eiendeler så mange ganger, og etter å ha opplevd så mye sykdom,” mintes Emily Partridge.

“Vi var alle nær ved å sulte i hjel,” sa Margaret McNeil etter at hennes familie kom til Utah. “Min mor sendte meg til dette stedet for å be om å få en zucchini, for vi hadde ingen penger, og noen av barna var veldig svake på grunn av matmangel.”

foto gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk bibliotek; illustrasjoner: Dan Burr