Budskap fra Det første presidentskap
Verden trenger pionerer i dag
For mange begynte ikke pionerenes vandring i 1847 i Nauvoo, Kirtland, Far West eller New York, men mye lenger unna, i England, Skottland, Skandinavia eller Tyskland. Små barn kunne ikke fullt ut forstå den dynamiske troen som motiverte foreldrene til å forlate familie, venner, komfort og sikkerhet.
En liten en kunne kanskje spørre: “Mamma, hvorfor drar vi hjemmefra? Hvor skal vi hen?”
“Kom, min skatt, vi skal til Sion, vår Guds by.”
Mellom hjemmets sikkerhet og løftet om Sion sto det mektige Atlanterhavets frådende og lumske farvann. Hvem kan fatte hvilken frykt som grep menneskehjertet under den farefulle overfarten? Påvirket av Åndens stille hvisken, oppholdt av en enkel, men fast tro, stolte disse pionerene på Gud og satte seil.
Endelig kom de frem til Nauvoo, bare for igjen å legge ut på reise og møte motgang på veien vestover. Gravsteiner av salvie og stein markerte graver langs hele ruten fra Nauvoo til Salt Lake City. Dette var prisen noen pionerer betalte. Deres legemer er gravlagt i fred, men deres navn lever for evig.
Trette okser trasket, vognhjul pep, modige menn strevde, krigstrommer lød og prærieulver ulte. Men pionerene, som var inspirert av tro og drevet av forfølgelse, kjempet videre. Ofte sang de:
Kom, hellige, gå frem og frykt nå ei,
gå med mot, fremad dra!
Om tornestrødd kan synes denne vei,
Gud er med oss hver dag…
Alt er vel! Alt er vel!1
Disse pionerene husket Herrens ord: “Mitt folk må prøves i alle ting så de kan være beredt til å motta den herlighet jeg har for dem – ja, Sions herlighet.”2
Tidens gang fordunkler våre minner og reduserer vår takknemlighet for dem som gikk på smertens vei og etterlot seg en tåremerket rad av navnløse graver. Men hva med dagens utfordringer? Er det ingen steinete veier å forsere, ingen forrevne fjell å bestige, ingen kløfter å krysse, ingen veier å merke, ingen elver å krysse? Eller er det et høyst tilstedeværende behov for denne pionerånden til å lede oss bort fra farene som truer med å sluke oss, og lede oss til et Sion av sikkerhet?
I årene etter 2. verdenskrig har moralnormene sunket stadig dypere. Kriminaliteten stiger til nye høyder, mens anstendigheten faller som et lodd. Mange er på en gigantisk berg- og dalbane på vei til katastrofe, idet de søker øyeblikkets spenning, men ofrer evighetens gleder. Slik gir vi avkall på fred.
Vi glemmer hvordan grekerne og romerne hersket storslagent i en barbarisk verden og hvordan denne triumfen endte – hvordan svakhet og ettergivenhet til slutt fikk overhånd og førte til deres undergang. Til syvende og sist ønsket de sikkerhet og et behagelig liv mer enn de ønsket frihet, og de mistet alt – komfort og sikkerhet og frihet.
Gi ikke etter for Satans fristelser, men stå fast på sannheten. Sjelens uoppfylte lengsler vil ikke bli oppfylt av en uendelig jakt etter fornøyelse midt i spenningen av sensasjon og last. Last fører aldri til noe godt. Hat fremmer aldri kjærlighet. Feighet gir aldri mot. Tvil inspirerer aldri tro.
Noen synes det er vanskelig å motstå tåpeliges spott og smakløse bemerkninger som latterliggjør kyskhet, ærlighet og lydighet mot Guds bud. Verden har imidlertid alltid nedvurdert overholdelse av prinsipper. Da Noah ble befalt å bygge en ark, så den tåpelige befolkningen på den skyfrie himmelen og lo og gjorde narr – helt til regnet kom.
Må vi lære slike kostbare lærdommer om og om igjen? Tidene forandrer seg, men sannheten vedvarer. Når vi ikke klarer å lære av fortidens erfaringer, er vi dømt til å gjenta dem med all den hjertesorg, lidelse og kvaler som følger. Har vi ikke visdom til å adlyde Ham som kjenner begynnelsen fra enden – vår Herre, som utformet frelsesplanen – snarere enn den slange som foraktet dens skjønnhet?
En ordbok definerer en pioner som “en som går foran for å berede eller åpne veien så andre kan følge etter”.3 Kan vi på en eller annen måte mønstre det mot og den besluttsomhet som preget pionerene i en tidligere generasjon? Kan du og jeg faktisk være pionerer?
Det vet jeg at vi kan. Verden trenger virkelig pionerer i dag!
Undervis fra dette budskapet
Skriftene forklarer at hjemmelærere skulle “advare, forklare, formane og lære, og innby alle til å komme til Kristus” (L&p 20:59). Overvei å vise til advarslene og oppfordringene som finnes i president Monsons budskap til dem du besøker. Du kan gjerne snakke med dem om hvordan de kan gjenkjenne og følge rettferdige eksempler, unngå bedrag og lære av andres feil. Spør dem du underviser, hvordan de kan være pionerer i dag.
Barn vil kanskje ha glede av å lære mer om pionerene ved å lese serien ”På vei vestover” på side 62 i dette nummeret.
Fotoillustrasjon: Welden C. Andersen