Overbevisning med medfølelse
Tilpasset fra en Kirkens skoleverks andakt som fant sted 9. september 2012. Du finner hele talen på engelsk med tittelen “Israel, Israel, God Is Calling” på cesdevotionals.lds.org.
Hvordan vi reagerer på folk og situasjoner, må reflektere den fulle bredden av vår religiøse tro og våre evangelieforpliktelser.
For en tid siden ble jeg invitert til å tale på en andakt for unge voksne i en stav. Idet jeg kom inn bakdøren på stavssenteret, kom en ung kvinne i 30-årene inn i bygningen omtrent samtidig. Selv i trengselen av mennesker på vei til kirkesalen, var det vanskelig ikke å legge merke til henne. Så vidt jeg husker, hadde hun et par tatoveringer, en rekke øre- og neseringer, piggete hår i alle farger som nå er tilgjengelige som iskrem, et skjørt som var for kort og en bluse som var for kort.
Var denne kvinnen en kjempende sjel, ikke av vår tro, som hadde blitt ledet – eller enda bedre, hadde blitt med noen – til denne andakten under veiledning av Herren i et forsøk på å hjelpe henne å finne evangeliets fred og veiledning som hun trengte i sitt liv? Eller var hun et medlem som hadde kommet litt på avveie fra noen av de håp og normer som Kirken fremsetter for sine medlemmer, men som, gudskjelov, fortsatt var med og hadde valgt å delta på denne kirkeaktiviteten den kvelden?
Uansett hvordan man ville reagere på den unge kvinnen, er regelen alltid at i all vår omgang og alle våre handlinger, må vi gjenspeile den fulle bredden av vår religiøse tro og våre evangelieforpliktelser. Derfor må vår reaksjon i enhver situasjon gjøre ting bedre, ikke verre. Vi kan ikke opptre eller reagere på en slik måte at vi er skyldige i en større overtredelse enn, i dette tilfellet, hun er. Det betyr ikke at vi ikke har meninger, at vi ikke har normer, at vi ser helt bort fra guddommelig fastsatte “du skal” og “du skal ikke” i livet. Men det betyr at vi må etterleve disse normene og forsvare disse “du skal” og “du skal ikke” på en rettferdig måte, etter beste evne, slik Frelseren levde og forsvarte dem. Han gjorde alltid det som burde gjøres for å gjøre situasjonen bedre – fra å undervise i sannheten til å tilgi syndere og rense templet. Det er ingen liten gave å vite hvordan du gjør slike ting på den rette måten!
Så, med hensyn til vår nye bekjente med den uvanlige påkledningen og personlige pleien, begynner vi fremfor alt ved å huske at hun er en datter av Gud og av evig verdi. Vi begynner med å huske at hun er noens datter her på jorden også, og under andre omstendigheter kunne hun godt ha vært min datter. Vi begynner med å være takknemlige for at hun er på en aktivitet i Kirken, og ikke unngår den. Kort sagt prøver vi å være på vårt beste i denne situasjonen av et ønske om å hjelpe henne å være på sitt beste. Vi fortsetter å be innvendig: Hva er det rette å gjøre her? Og hva er det rette å si? Hva vil i siste instans gjøre denne situasjonen og henne bedre? Å stille disse spørsmålene og virkelig prøve å gjøre det Frelseren ville gjøre, er det jeg tror han mente da han sa: “Døm ikke etter synet, men fell en rettferdig dom” (Johannes 7:24).
Når det er sagt, vil jeg minne oss alle på at samtidig som vi strekker oss ut til og hjelper tilbake et lam som har forvillet seg, har vi også et stort ansvar for de 99 som ikke har forvillet seg, og overfor Hyrdens ønsker og vilje. Det er en fårekve, og vi er alle ment å være i den, uavhengig av den sikkerhet og de velsignelser som kommer til oss når vi er der. Mine unge brødre og søstre, denne kirken kan aldri “fordumme” sin lære for å oppnå sosial velvilje av politiske hensyn eller av noen annen grunn. Det er bare høydene av åpenbart sannhet som gir oss fotfeste til å løfte en annen som kanskje føler seg engstelig eller forlatt. Vår medfølelse og vår kjærlighet – grunnleggende kjennetegn på og krav til vår kristendom – må aldri tolkes som at vi går på akkord med budene. Som den fantastiske George MacDonald sa en gang, er vi i slike situasjoner “ikke bundet til å si alt vi [tror på], men vi er bundet til å ikke engang gi inntrykk av det vi ikke [tror]”.1
Når vi må dømme
I denne forbindelse kan det noen ganger oppstå misforståelser, særlig blant unge mennesker som kanskje tror at vi ikke skal dømme noe som helst, at vi aldri skal gjøre en verdivurdering av noe slag. Vi må hjelpe hverandre med dette fordi Frelseren gjør det klart at i enkelte situasjoner må vi dømme, vi er forpliktet til å dømme – som da han sa: “Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin” (Matteus 7:6). Det høres ut som en dom for meg. Det uakseptable alternativet er å overgi seg til den postmoderne moralske relativisme som, hvis den presses langt nok, tar for gitt at til syvende og sist er ingenting evig sant eller spesielt hellig, og derfor teller intet standpunkt i en gitt sak mer enn et annet. Og i Jesu Kristi evangelium er dette ganske enkelt ikke sant.
I denne evalueringsprosessen er vi ikke kalt til å fordømme andre, men vi er kalt til å ta avgjørelser hver dag som gjenspeiler dømmekraft – forhåpentligvis god dømmekraft. Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum omtalte en gang slike avgjørelser som “foreløpige dommer”, som vi ofte må foreta for vår egen eller andres sikkerhet, i motsetning til det han kalte “endelige dommer”, som bare kan foretas av Gud, som kjenner alle fakta.2 (Husk at i skriftstedet jeg siterte tidligere, sa Frelseren at dette skulle være “rettferdige dommer”, ikke selvrettferdige dommer, som er noe helt annet.)
For eksempel vil ingen klandre foreldre som hindrer et barn i å løpe ut i en gate med tett trafikk. Så hvorfor klandre foreldre som bryr seg, når barna er litt eldre, om når disse barna kommer hjem om kvelden eller i hvilken alder de går på stevnemøter eller om de eksperimenterer med narkotika eller pornografi eller begår seksuelle overtredelser? Nei, vi tar beslutninger og standpunkter og bekrefter våre verdinormer – kort sagt, avsier vi “foreløpige dommer” – hele tiden, eller i det minste burde vi det.
“Har ikke andre sin handlefrihet?”
Unge mennesker kan lure på om den universelle anvendelsen av et standpunkt vi har tatt, eller en retningslinje som er laget av Kirken, og si: “Vi vet hvordan vi skulle oppføre oss, men hvorfor må vi tvinge andre mennesker til å akseptere våre normer? Har de ikke sin handlefrihet? Er vi ikke selvrettferdige og fordømmende når vi tvinger vår tro på andre og krever at de også handler på en bestemt måte?” I slike situasjoner vil dere på fintfølende vis måtte forklare hvorfor noen prinsipper blir forsvart og noen synder motarbeidet uansett hvor de finnes fordi problemstillingene og lovene som er involvert, ikke bare er sosiale eller politiske, men har evige konsekvenser. Og samtidig som vi ikke ønsker å støte dem som tror annerledes enn oss, er vi enda mer engstelige for å støte Gud.
Det er omtrent som om en tenåring sier: “Nå som jeg kan kjøre, vet jeg at jeg skal stoppe på rødt lys, men trenger vi virkelig å være fordømmende og prøve å få alle andre til å stoppe på rødt lys også?” Da må man forklare at ja, vi håper at alle vil stoppe på rødt lys. Og man må gjøre dette uten å fornedre dem som begår overtredelser eller som tror annerledes enn vi tror, fordi, ja, de har sin handlefrihet. Men vær aldri i tvil om at det innebærer fare hvis noen velger ikke å adlyde.
Mine unge venner, det finnes mange ulike trosoppfatninger i verden, og alle har sin handlefrihet, men ingen har rett til å handle som om Gud er stum angående disse emnene eller som om bud bare betyr noe hvis det er offentlig enighet om dem.
Jeg vet ikke om noen viktigere evne og ingen større integritet enn at vi viser at vi går den varsomme veien – og tar et moralsk standpunkt i henhold til hva Gud har erklært og lover han har gitt, men gjør det med medfølelse, forståelse og stor kjærlighet. Snakk om en vanskelig ting å gjøre – å skille fullkomment mellom synden og synderen! Jeg vet ikke om mange nyanser som er vanskeligere å skjelne og noen ganger vanskeligere å forklare, men vi må kjærlig forsøke å gjøre nettopp det.