Tilgi den du ser i speilet
Hvis vi har omvendt oss og føler at Herrenhar tilgitt oss, hvorfor er det noen ganger så vanskelig å tilgi oss selv?
Bli bedre ett trinn av gangen
For mange av oss som lever i moderne tid, er det vanskelig å forestille seg livet uten elektrisk lys. Et mørkt rom kan øyeblikkelig bli oversvømt med lys ved å trykke på en bryter. Enkle oppgaver som for ikke så lenge siden måtte vente til daggry eller måtte gjøres i den svake flimringen av stearinlys, kan nå gjøres enkelt ved hjelp av en oppfinnelse som var alt annet enn lett å utvikle.
Thomas Edison arbeidet i mange år og forsøkte mer enn 1000 forskjellige materialer før han fant en passende glødetråd som kunne gi langvarig, rimelig lys. Som den evige optimist, så Edison på hvert materiale som ikke fungerte, ganske enkelt som et springbrett til å finne et som ville fungere. Og da han gjorde det, ble verden aldri den samme igjen.
Se inn i deg selv
Det finnes utallige andre inspirerende historier om idrettsutøvere, tenkere, kunstnere og andre som visste hvordan de kunne lære av sine feil og fortsette å prøve. Prøve, prøve, prøve og deretter lykkes – det er en historie vi aldri synes å bli lei av å høre. Med mindre helten i den aktuelle historien tilfeldigvis er oss selv.
Med hensyn til å holde budene, er det altfor mange av oss som krever uavbrutt fullkommenhet av oss selv. Dette er som å forvente å skape den neste store oppfinnelsen uten å måtte justere det første designkonseptet, eller håpe å vinne et stort mesterskap uten å tape en eneste kamp i løpet av sesongen. Når vi synder og kommer til kort, klarer vi altfor ofte ikke å tilgi oss selv og fortsette å prøve.
President Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap, har sagt: “Når Herren krever at vi tilgir alle mennesker, så innbefatter det å tilgi oss selv. Noen ganger er den som er vanskeligst å tilgi – samt kanskje den som har størst behov for vår tilgivelse – av alle mennesker i verden, den personen som møter vårt blikk i speilet.”1
En forvandlet sjel
Men hvordan gjør vi det? Et studium av Ammons liv, profeten i Mormons bok, kan gi oss perspektiv.
Ammons misjonærerfaringer blant lamanittene er like mirakuløse som de er inspirerende. Fra å forsvare kongens sauer til å forkynne for kong Lamoni til å bidra til å bringe evangeliet til en hel nasjon, er fortsatt Ammons liv og virke en av de store inspirerende historier i alle Skriftene.
Ammon var imidlertid ikke alltid den rettskafne mannen med den sterke troen som forkynte så kraftfullt for lamanittene. Han gjorde feil – alvorlige feil. Som en av Mosiahs sønner, var Ammon en gang blant dem som gikk omkring og “forsøkte å ødelegge kirken og føre Herrens folk på villspor, stikk i strid med Guds… befalinger” (Mosiah 27:10).
Sammen med sine brødre og Alma den yngre, var Ammon så skadelig for Guds verk at en Herrens engel viste seg for dem, talte “som med en tordenrøst som fikk jorden de sto på, til å skjelve” (Mosiah 27:11), og kalte dem til omvendelse.
Ammon hadde helt klart alvorlige overtredelser som han trengte å omvende seg fra, og det gjorde han. Men hva om han ikke hadde tilgitt seg selv? Hva om han aldri hadde reist på misjon fordi han mente det var for sent for ham? Hvis han ikke hadde gjort det, da ville han ikke ha vært i stand til å glede seg sammen med sine brødre mange år senere over deres fremgang blant lamanittene. “Se, nå kan vi se fruktene av vårt arbeide, og er de få?” spurte Ammon sine brødre. “Jeg sier dere: Nei, de er mange. Ja, og vi kan vitne om deres oppriktighet på grunn av den kjærlighet de har til sine brødre og også til oss” (Alma 26:31). Tusenvis fant sannheten som følge av deres misjonærarbeid.
Detalj fra Det bortkomne lammet, av Del Parson, kopiering ikke tillatt.
Faren ved motløshet
Selv med så klare råd fra Kirkens ledere og eksempler fra Skriftene, er det noen av oss som fortsatt tror at vi er et unntak til forsoningen, at det er for sent å frelse oss. Vi klarer ikke å slippe den tunge byrden av vår egen skyld, selv etter oppriktig omvendelse. Noen slutter til og med å prøve.
Tross alt, hvorfor gjøre seg umaken med å reise seg fra bakken hvis man bare kommer til å falle igjen? Det er i det minste hva motstanderen ønsker at du skal tenke. En slik tankegang er ikke bare åndelig og følelsesmessig ødeleggende, men fullstendig falsk.
Skriftene lærer oss at Frelserens forsoning er altomfattende og tilgjengelig for alle. “Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull” (Jesaja 1:18). Vi kan lykkes. Vi kan prøve igjen. Vi har Herrens hjelp hele veien.
Det er aldri for sent
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum har gitt klare råd mot å gi opp overfor oss selv. “Uansett hvor mange sjanser dere tror dere har gått glipp av, hvor mange feil dere føler at dere har gjort eller talenter dere tror dere ikke har, eller hvilken avstand fra hjem og familie og Gud dere føler at dere har reist, vitner jeg om at dere ikke har reist utenfor rekkevidden av guddommelig kjærlighet. Det er ikke mulig for dere å synke lavere enn det uendelige lys av Kristi forsoning skinner.”2
Eldste Holland lærer oss videre å ha vårt blikk rettet mot Guds godhet: “Formelen for tro er å holde ut, stå på, fullføre og la tidligere timers nød – virkelig eller innbilt – bli utvisket av den endelige belønningens overflod.”3
Fylt med håp
Selv om synd aldri kan tas lett på, er omvendelsen reell. Tilgivelsen er reell. Frelserens forsoning gir oss en sjanse til å starte på nytt med blanke ark. Akkurat som Ammon fant tilgivelse, kan du også gjøre det.
Vi kan virkelig håpe på lysere dager. Apostelen Paulus forkynte: “Må så håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan være rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft” (Romerne 15:13).
På grunn av omvendelsens gave, kan vi alle tro på oss selv igjen.
T.v.: Foto © Thinkstock/iStockphoto; høyre: foto © Thinkstock/Hemera