Sanne hyrder
Hjemmelærerarbeidet besvarer mange bønner og lar oss se forvandlinger som kan finne sted i menneskers liv.
I kveld er de som bærer Guds prestedømme, forsamlet i Konferansesenteret i Salt Lake City og på steder fjernt og nær. Dere er virkelig “et kongelig presteskap” og “en utvalgt ætt”, slik apostelen Peter erklærte.1 Det er en ære å ha privilegiet å tale til dere.
I min oppvekst kjørte familien min hver sommer til Provo Canyon, ca 70 km syd og litt øst for Salt Lake City, der vi oppholdt oss på familiens hytte i flere uker. Vi gutter var alltid ivrige etter å komme oss til fiskeelven eller dammen, og vi prøvde å presse bilen til å kjøre litt fortere. Den gangen kjørte far en Oldsmobile 1928-modell. Hvis han kjørte over 55 km i timen, pleide mor å si: “Ta det med ro! Ta det med ro!” Jeg sa: “Klampen i bånn, pappa! Kjør på!”
Pappa kjørte i ca 55 km i timen hele veien opp til Provo Canyon, eller til vi kom rundt en sving og måtte stoppe for en flokk med sauer. Vi så på mens hundrevis av sauer gikk på rekke forbi oss, tilsynelatende uten gjeter, men med noen hunder som bjeffet i hælene på dem. Helt bakerst kunne vi se sauegjeteren på hesten sin – uten bissel, men med grime. Innimellom satt han sammensunket i salen og halvsov, siden hesten visste veien, og de bjeffende hundene gjorde jobben.
Sammenlign dette med noe jeg så i München i Tyskland for mange år siden. Det var en søndag morgen, og vi var på vei til en misjonærkonferanse. Da jeg kikket ut av vinduet på misjonspresidentens bil, så jeg en gjeter med en stav i hånden, som ledet sauene. De fulgte ham hvor han enn gikk. Hvis han svingte til venstre, fulgte de ham til venstre. Hvis han svingte til høyre, fulgte de ham i den retningen. Jeg gjorde sammenligningen mellom den sanne hyrde som ledet sine sauer og gjeteren som red makelig bak sauene sine.
Jesus sa: “Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine får.”2 Han gir oss det fullkomne eksempel på hva en sann hyrde skulle være.
Brødre, som Guds prestedømme har vi et gjeteransvar. Herrens visdom har gitt oss retningslinjer som kan hjelpe oss å være hyrder for Kirkens familier, hvor vi kan tjene, undervise og vitne for dem. Dette kalles hjemmeundervisning, og det er dette jeg ønsker å tale om i kveld.
Biskopen i hver menighet i Kirken fører tilsyn med hvilke prestedømsbærere som utpekes som hjemmelærere, for å besøke medlemmenes hjem hver måned. De går to og to. Der det er mulig, ledsager en ung mann som er prest eller lærer i Det aronske prestedømme, en voksen med Det melkisedekske prestedømme. Når de kommer inn i hjemmene til dem de er ansvarlige for, skulle bæreren av Det aronske prestedømme ta del i undervisningen som finner sted. Et slikt oppdrag vil bidra til å forberede disse unge mennene til å reise på misjon, så vel som til et helt liv i prestedømstjeneste.
Hjemmelærerprogrammet er et svar på nyere åpenbaring, som gir dem som er ordinert til prestedømmet, i oppdrag “å undervise, forklare, formane, døpe… og å besøke hvert enkelt medlems hjem og formane dem til å be høyt og i lønndom og ivareta alle plikter overfor familien, [og] våke over kirken, være til hjelp for medlemmene og styrke dem, og se til at det ikke er noen ugudelighet i kirken, ei heller hårdhet mot hverandre, ei heller løgn og baktalelse eller ond tale”.3
President David O. McKay formante: “Hjemmeundervisningen er en av de mest maktpåliggende og givende anledninger vi har til å bygge opp og inspirere, til å gi råd og veiledning til vår Faders barn… Det er en guddommelig tjeneste, et guddommelig kall. Som hjemmelærere er vi forpliktet til å bringe [Ånden] inn i hvert enkelt hjem og hjerte. Å elske arbeidet og gjøre vårt beste vil bringe grenseløs fred, glede og tilfredshet til en edelmodig, trofast lærer for Guds barn.”4
I Mormons bok leser vi at Alma innviet “alle deres prester og alle deres lærere, og ingen ble innviet uten at de var rettferdige menn.
Derfor våket de over sitt folk og livnærte dem med det som har med rettferdighet å gjøre.”5
Når vi utfører våre oppgaver som hjemmelærere, gjør vi lurt i å lære og forstå utfordringene til medlemmene av hver familie, slik at vi kan være effektive til å undervise og gi nødvendig hjelp.
Et hjemmelærerbesøk vil også mer sannsynlig være vellykket hvis det gjøres avtale på forhånd. For å illustrere dette poenget, vil jeg fortelle om noe jeg opplevde for noen år siden. Den gangen besto Misjonærprogrammets utøvende komité av Spencer W. Kimball, Gordon B. Hinckley og Thomas S. Monson. En kveld var bror og søster Hinckley vertskap for en middag i sitt hjem for komiteens medlemmer og våre hustruer. Vi hadde nettopp avsluttet et nydelig måltid da det banket på døren. President Hinckley åpnet døren, og en av hans hjemmelærere sto der. Hjemmelæreren sa: “Jeg vet at jeg ikke hadde en avtale om å komme, og jeg har ikke med meg ledsageren min, men jeg følte jeg skulle komme i kveld. Jeg visste ikke at dere hadde gjester.”
President Hinckley inviterte vennlig hjemmelæreren inn for å undervise tre apostler og våre hustruer om vår plikt som medlemmer. Litt nervøst gjorde hjemmelæreren sitt beste. President Hinckley takket ham for at han kom, og deretter skyndte han seg av sted.
Jeg skal nevne et eksempel til på feil måte å gjøre hjemmelærerarbeidet på. President Marion G. Romney, som var rådgiver i Det første presidentskap for noen år siden, pleide å fortelle om sin hjemmelærer som en gang kom hjem til familien Romney en kald vinterkveld. Han holdt hatten i hånden og beveget seg nervøst da han ble invitert til å sitte ned og gi sitt budskap. Han ble stående og sa: “Vel, du skjønner, bror Romney, det er kaldt ute, og jeg lot bilen stå med motoren i gang så den ikke skulle stoppe. Jeg kom bare så jeg kunne fortelle biskopen at jeg hadde gjort mine besøk.”6
Etter å ha fortalt om president Romneys erfaring på et møte for prestedømsbærere, sa president Ezra Taft Benson: “Vi kan gjøre bedre enn som så, brødre – mye bedre!”7 Jeg er enig.
Hjemmelærerarbeidet er mer enn et mekanisk besøk en gang i måneden. Det er vårt ansvar å undervise, inspirere, motivere, og når vi besøker dem som ikke er aktive, bringe Guds sønner og døtre til aktivitet og til slutt til opphøyelse.
Som hjelp i våre anstrengelser, formidler jeg dette kloke råd som sikkert gjelder for hjemmelærere. Det kommer fra Abraham Lincoln, som sa: “Hvis du vil vinne en mann for din sak, må du først overbevise ham om at du er hans oppriktige venn.”8 President Ezra Taft Benson oppfordret: “Vær først og fremst en sann venn for de enkeltpersoner og familier dere underviser… En venn gjør mer enn å avlegge et pliktbesøk hver måned. En venn er mer opptatt av å hjelpe mennesker enn å få anerkjennelse. En venn har omsorg. En venn [viser kjærlighet]. En venn lytter, og en venn anstrenger seg for å hjelpe.”9
Hjemmelærerarbeidet besvarer mange bønner og lar oss se forvandlinger som kan finne sted i folks liv.
Et eksempel på dette er Dick Hammer, som kom til Utah med organisasjonen Civilian Conservation Corps under depresjonen. Han møtte og giftet seg med en siste-dagers-hellig ung kvinne. Han åpnet Dick’s Café i St. George, Utah, som ble et populært møtested.
Willard Milne, en venn av meg, ble tildelt oppgaven som hjemmelærer for familien Hammer. Siden jeg kjente Dick Hammer også, etter å ha trykt menyene til kafeen hans, spurte jeg min venn bror Milne når jeg besøkte St. George: “Hvordan går det med vår venn Dick Hammer?”
Svaret var som regel: “Han kommer seg, men sakte.”
Når Willard Milne og hans ledsager besøkte familien Hammers hjem hver måned, klarte de alltid å presentere et evangeliebudskap og bære vitnesbyrd for Dick og familien.
Årene gikk, og så en dag ringte Willard meg med gode nyheter. “Bror Monson,” begynte han, “Dick Hammer er omvendt til evangeliet og skal bli døpt. Han er i sitt 90. år, og vi har vært venner hele vårt voksne liv. Beslutningen hans varmer mitt hjerte. Jeg har vært hjemmelæreren hans i mange år.” Willards stemme brast litt da han ga meg dette kjærkomne budskapet.
Bror Hammer ble døpt, og et år senere trådte han inn i det vakre St. George tempel, og der mottok han sin begavelse og sine beseglingsvelsignelser.
Jeg spurte Willard: “Ble du noen gang motløs som hans hjemmelærer i så lang tid?”
Han svarte: “Nei, det var verdt enhver anstrengelse. Når jeg ser den gleden som har kommet til familien Hammer, blir mitt hjerte fylt med takknemlighet for velsignelsene som evangeliet har bragt inn i deres liv, og for privilegiet jeg har hatt til hjelpe på et eller annet vis. Jeg er en lykkelig mann.”
Brødre, i årenes løp vil vi få anledning til å besøke og undervise mange mennesker – de som er mindre aktive, så vel som de som er fullt ut engasjert. Hvis vi er pliktoppfyllende i vårt kall, vil vi få mange muligheter til å velsigne andre. Våre besøk til dem som har trukket seg bort fra aktivitet i Kirken, kan være nøkkelen som til slutt vil åpne dørene til deres tilbakekomst.
Med dette i sinne, la oss strekke oss ut til dem vi har ansvar for, og føre dem til Herrens bord så de kan fryde seg ved hans ord og nyte godt av hans ånd og “ikke lenger [være] fremmede og utlendinger, men… de helliges medborgere og Guds husfolk”.10
Hvis noen av dere har glidd inn i selvtilfredshet med hensyn til deres hjemmelærerbesøk, vil jeg si at ingen tid er som i dag til på nytt å bestemme dere for å oppfylle deres hjemmelærerplikter. Bestem dere nå for å gjøre det som trengs for å nå inn til dem dere har fått ansvar for. Til tider kan det også være nødvendig med litt ekstra overtalelse for å hjelpe hjemmelærerledsageren deres å finne tid til å bli med, men hvis dere står på, vil dere lykkes.
Brødre, vår innsats som hjemmelærere er kontinuerlig. Arbeidet vil aldri bli avsluttet før vår Herre og Mester sier: “Det er nok.” Det finnes liv å lyse opp. Det finnes hjerter å berøre. Det finnes sjeler å frelse. Det er vårt hellige privilegium å lyse opp, berøre og frelse de dyrebare sjeler som er betrodd oss. Vi skulle gjøre det trofast og med hjertet fylt med glede.
Til slutt vil jeg nevne ett bestemt eksempel for å beskrive den slags hjemmelærere vi skulle være. Det finnes én lærer hvis liv overskygger alle andres. Han underviste om liv og død, om plikt og bestemmelse. Han levde ikke for å bli betjent, men for å tjene, ikke for å motta, men for å gi, ikke for å berge sitt liv, men for å ofre det for andre. Han beskrev en kjærlighet som er vakrere enn begjær, en fattigdom rikere enn skatter. Det ble sagt om denne læreren at han underviste med myndighet og ikke som de skriftlærde gjorde.11 Hans lover ble ikke gravert på stein, men på menneskenes hjerter.
Jeg snakker om Mesteren blant lærere, Jesus Kristus, Guds Sønn, verdens Frelser og Forløser. Bibelens beretning sier om ham at han “gikk omkring og gjorde vel”.12 Med ham som vår ufeilbarlige veileder og vårt forbilde, vil vi kvalifisere oss til hans guddommelige hjelp i vår hjemmeundervisning. Mange vil bli velsignet. Hjerter vil bli trøstet. Sjeler vil bli frelst. Vi vil bli sanne hyrder. Jeg ber om at det må bli slik, i den store hyrde, Jesu Kristi navn. Amen.