Dere er ikke lenger fremmede
I denne kirken, er det ingen fremmede eller utstøtte. Det er bare brødre og søstre.
De fleste av oss har på ett eller annet tidspunkt vært i en situasjon som var ny for oss, der vi følte oss fremmede og usikre. Dette skjedde med familien vår for ca fem år siden, etter at president Thomas S. Monson kalte meg som generalautoritet i Kirken. Dette kallet gjorde det nødvendig for familien å flytte fra det vakre stedet hvor vi hadde bodd i over 20 år. Min hustru og jeg husker fortsatt våre barns umiddelbare reaksjon da de fikk vite om endringen. Vår 16 år gamle sønn utbrøt: “Det er ikke noe problem i det hele tatt. Dere kan dra. Jeg blir her!”
Han besluttet imidlertid snart å bli med oss og tok trofast imot denne nye muligheten i sitt liv. Å bo i nye omgivelser i løpet av de siste årene har vist seg å være en hyggelig læringsopplevelse for familien vår, spesielt på grunn av de siste-dagers-helliges varme mottakelse og godhet. Når vi har bodd i forskjellige land, har vi begynt å forstå at fellesskapet blant Guds folk over hele verden er noe ekte og håndgripelig.
Mitt kall har ført meg til mange land og har gitt meg det utsøkte privilegium å presidere på mange møter. Når jeg ser ut over forskjellige forsamlinger, ser jeg ofte medlemmer fra mange land, språk og kulturer. Et fantastisk aspekt ved vår evangelieutdeling er at den ikke er begrenset til et geografisk område eller en gruppe nasjoner. Den er verdensomspennende og universell. Den forbereder Guds Sønns strålende tilbakekomst ved å samle hans “barn fra jordens fire hjørner”.1
Selv om Kirkens medlemmer vokser i mangfold, overgår vår hellige arv våre forskjeller. Som medlemmer av Kirken, blir vi tatt opp i Israels hus. Vi blir brødre og søstre, jevnbyrdige arvinger til den samme åndelige avstamning. Gud lovet Abraham at “så mange som tar imot dette evangelium, skal kalles etter [hans] navn og skal regnes til [hans] ætt, og de skal stå frem og velsigne [ham] som sin far.”2
Et løfte er gitt alle som blir medlem av Kirken: “Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk.”3
Ordet fremmed kommer av det latinske ordet extraneus, som betyr “ytre” eller “utenfra”. Det betegner vanligvis en som er en “utenforstående” av forskjellige grunner, enten det skyldes opprinnelse, kultur, oppfatninger eller religion. Som Jesu Kristi disipler som gjør vårt beste for å være i verden, men ikke av verden, føler vi oss noen ganger som utenforstående. Vi vet bedre enn mange at enkelte dører kan være stengt for dem som blir regnet som annerledes.
Gjennom tidene har Guds folk blitt befalt å ta vare på alle som er fremmede eller som kan bli sett på som annerledes. I oldtiden nøt en fremmed den samme gjestfrihet som en enke eller en foreldreløs. I likhet med dem, var den fremmede i en svært sårbar situasjon, og hans overlevelse var avhengig av beskyttelsen han fikk av lokalbefolkningen. Israels folk fikk presise instruksjoner om dette emnet: “Den fremmede som bor hos dere, skal regnes som en innfødt blant dere, og du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært fremmede i landet Egypt.”4
Under sitt jordiske virke var Jesus et eksempel på en som gikk langt utover den enkle forpliktelse til gjestfrihet og toleranse. De som ble ekskludert fra samfunnet, de som ble avvist og ansett for å være urene av de selvrettferdige, fikk hans medfølelse og respekt. De fikk en lik del av hans læresetninger og tjeneste.
For eksempel gikk Frelseren imot de etablerte skikker på sin tid ved å snakke til kvinnen i Samaria og be henne om litt vann. Han satte seg ned for å spise med tollere og skatteoppkrevere. Han nølte ikke med å nærme seg den spedalske for å berøre ham og helbrede ham. Han beundret den romerske høvedsmannens tro, og sa til folkemengden: “Sannelig sier jeg dere: Ikke hos noen i Israel har jeg funnet så stor tro!”5
Jesus har bedt oss om å overholde den fullkomne kjærlighets lov, som er en universell og betingelsesløs gave. Han sa:
“Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme?
Og om dere hilser bare på deres brødre, hva stort gjør dere da? Gjør ikke også tollerne det samme?
Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.”6
I denne kirken er det ingen fremmede eller utstøtte. Det er bare brødre og søstre. Kunnskapen om at vi har en evig Fader hjelper oss å være mer følsomme for det brorskap og søsterskap som skulle finnes blant alle menn og kvinner på jorden.
Et avsnitt fra romanen Les misérables belyser hvordan prestedømsbærere kan behandle dem som anses som fremmede. Jean Valjean hadde nettopp blitt løslatt fra fengsel. Utmattet etter en lang reise og i ferd med å dø av sult og tørst, kommer han til en liten by og søker et sted å finne mat og husly for natten. Når nyheten om hans ankomst sprer seg, stenger alle innbyggerne sine dører for ham. Ikke hotellet, ikke herberget, ikke engang fengselet ville invitere ham inn. Han blir avvist, drevet bort, forvist. Til slutt, helt tappet for styrke, faller han sammen ved inngangsdøren til byens biskop.
Den gode biskopen er fullstendig klar over Valjeans bakgrunn, men han inviterer landstrykeren inn i sitt hjem med disse medlidende ordene:
“Dette er ikke mitt hus, men Jesu Kristi hus. Denne døren spør ikke ham som kommer, om han har et navn, men om han har en sorg. Du lider, du er sulten og tørst. Du er velkommen… Hvorfor trenger jeg vel å vite navnet ditt? Dessuten, før du fortalte meg [navnet ditt] hadde du ett som jeg kjente.’
[Valjean] åpnet øynene i forundring.
‘Ja vel? Du visste hvem jeg var?’
‘Ja,’ svarte biskopen, ‘du er min bror.’”7
I denne Kirken eier vi ikke våre menigheter og våre quorumer. De tilhører Jesus Kristus. Alle som kommer inn i våre møtehus, skulle føle seg hjemme. Ansvaret for å ønske alle velkommen, har økende betydning. Den verden vi lever i er inne i en periode med store omveltninger. På grunn av den økte tilgjengeligheten av transport, hastigheten på kommunikasjon og globaliseringen av økonomien, har jorden blitt en stor landsby der folk og nasjoner møtes, får kontakt og omgås som aldri før.
Disse store verdensomspennende endringene tjener den allmektige Guds hensikter. Innsamlingen av de utvalgte fra de fire verdenshjørner foregår ikke bare ved å sende misjonærer til fjerne land, men også ved at folk fra andre områder kommer til våre egne byer og nabolag. Mange blir, uten å vite det, ledet av Herren til steder der de kan høre evangeliet og komme inn i hans hjord.
Det er svært sannsynlig at den neste som blir omvendt til evangeliet i deres menighet, vil være en som ikke kommer fra deres vanlige krets av venner og bekjente. Dere kan merke dette ved hans eller hennes utseende, språk, påkledning eller hudfarge. Denne personen kan ha vokst opp i en annen religion, med en annen bakgrunn eller en annen livsstil.
Fellesskapsfremmende arbeid er et viktig prestedømsansvar. Quorum i Det aronske og Det melkisedekske prestedømme skulle samarbeide med søstrene under ledelse av biskopen for å sikre at alle ønskes velkommen med kjærlighet og vennlighet. Hjemmelærere og besøkende lærerinner vil være årvåkne for å sikre at ingen blir glemt eller ignorert.
Vi må alle samarbeide om å bygge opp åndelig samhold i våre menigheter og grener. Et eksempel på fullkomment samhold fantes blant Guds folk etter at Kristus besøkte Amerika. Opptegnelsen forteller at det ikke var “lamanitter eller andre slags -itter, men de var alle ett, Kristi barn og arvinger til Guds rike”.8
Samhold oppnås ikke ved å isolere medlemmer som virker å være annerledes eller svakere, og holde oss til dem som er som oss. Tvert imot oppnås samhold ved å ønske velkommen og tjene dem som er nye og har spesielle behov. Disse medlemmene er en velsignelse for Kirken og gir oss anledninger til å tjene vår neste og dermed rense vårt eget hjerte.
Så, mine brødre, det er deres plikt å strekke dere ut til alle som kommer til deres kirkebygningers dør. Ønsk dem velkommen med takknemlighet og uten fordommer. Hvis noen dere ikke kjenner, kommer til et av deres møter, ta varmt imot dem og inviter dem til å sitte sammen med dere. Vær så snill å ta det første skrittet for å hjelpe dem å føle seg velkommen og elsket, istedenfor å vente til de kommer til dere.
Etter den første velkomsten, skulle dere overveie hvordan dere kan fortsette å hjelpe dem. Jeg hørte en gang om en menighet der to fantastiske søstre, etter at to døve søstre hadde blitt døpt, bestemte seg for å lære tegnspråk slik at de bedre kunne kommunisere med disse nye konvertittene. For et strålende eksempel på kjærlighet til andre brødre og søstre i evangeliet!
Jeg bærer vitnesbyrd om at ingen er fremmed for vår himmelske Fader. Det finnes ingen hvis sjel ikke er dyrebar for ham. Sammen med Peter, vitner jeg om at “Gud [gjør] ikke… forskjell på folk, men blant hvert folk tar han imot dem som frykter ham og gjør rettferdighet”.9
Jeg ber om at når Herren samler sine får på den siste dag, må han si til hver og en av oss: “Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.”
Da vil vi si til ham: “Når så vi deg fremmed og tok imot deg?”
Og han vil svare oss: “Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”10
I Jesu Kristi navn. Amen.