Vi må fremskynde Herrens slagplan!
Vi må alle utarbeide og gjennomføre vår egen personlige slagplan med entusiasme sammen med heltidsmisjonærene.
For noen år siden trengte jeg å snakke med hustruen til en av biskopene i staven vår, så jeg ringte hjem til dem. En ung sønn tok telefonen. Jeg sa: “Hallo. Er moren din hjemme?”
Han svarte: Ja, det er hun. Jeg skal hente henne. Hvem er dette?”
Jeg svarte: “Si at det er president Nielsen.”
Etter en kort pause hørte jeg en svært oppspilt stemme si: “Hei, mamma, president Hinckley er i telefonen!”
Jeg kan ikke forestille meg hva hun må ha tenkt. Det må ha vært den lengste veien til telefonen hun noensinne har gått. Tanken streifet meg: “Skal jeg?” Jeg gjorde det ikke, men vi lo godt. Nå som jeg tenker på det, må hun ha blitt så skuffet da hun bare fikk snakke med meg.
Hva ville dere ha gjort om Herrens profet virkelig ville dere noe? Det vil han! President Thomas S. Monson har kalt hver og en av oss til et meget viktig arbeid, slik han gjorde igjen i formiddag. Han sa: “Nå er tiden inne for medlemmer og misjonærer til å komme sammen, til å samarbeide, til å arbeide i Herrens vingård for å bringe sjeler til ham” (“Tro i arbeidet med å frelse sjeler” [verdensomspennende opplæring for ledere, juni 2013]; lds.org/broadcasts).
Har vi hørt etter?
Over hele verden opplever staver, distrikter og misjoner et nytt energinivå, idet Frelserens erklæring til Joseph Smith i 1832 er i ferd med å bli oppfylt: “Se, jeg vil fremskynde mitt verk i dets tid” (L&p 88:73).
Brødre og søstre, nå er tiden inne! Jeg føler det, og jeg er sikker på at dere også gjør det.
Jeg ønsket å omsette min begeistring og min tro på Jesus Kristus i handling. Da jeg spilte fotball, tenkte jeg på slagplaner. Det var ingen tvil om at hvis laget vårt var forberedt med riktige strategier, ville vi lykkes. Jeg snakket imidlertid nylig med den legendariske BYU-treneren Lavell Edwards om slagplanene våre, og han sa: “Jeg blåste i hvilken strategi du beordret, så lenge vi scoret touchdown!” Som en av quarterbackene hans, trodde jeg det var mye mer komplisert enn som så, men kanskje hans enkle filosofi er grunnen til at han har et stadion oppkalt etter seg.
Siden vi alle er på Herrens lag, har vi alle vår egen slagplan for å vinne? Er vi klare til å spille? Hvis vi som medlemmer virkelig var glad i vår familie, våre venner og kolleger, burde vi ikke da ønske å bære vitnesbyrd for dem om det gjengitte evangelium?
På seminaret for nye misjonspresidenter i juni var det rekordmange 173 nye presidenter og deres hustruer som fikk siste instruksjoner før de begynte i tjeneste. Alle 15 medlemmer i Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum talte til denne spesielle gruppen.
Eldste L. Tom Perry ga disse avsluttende kommentarene: “Dette er den mest bemerkelsesverdige epoken i Kirkens historie. Dette er på nivå med de store hendelsene i vår tidligere historie, som det første syn, Mormons boks frembringelse, evangeliets gjengivelse og alle de tingene som bygger på denne grunnvollen, så vi kan gå ut og undervise i vår himmelske Faders rike” (“Concluding Remarks” [tale på et seminar for nye misjonspresidenter, 26. juni 2013], 1, Kirkens historiske bibliotek, Salt Lake City).
Vi må være mer engasjert enn noensinne for å matche våre lederes iver og våre heltidsmisjonærers engasjement. Dette arbeidet vil ikke gå videre slik Herren mente det uten oss! Som president Henry Eyring har sagt: “Uansett alder, kapasitet, kall i Kirken, eller sted, er vi alle som én kalt til arbeidet med å hjelpe Ham i hans innhøsting av sjeler” (“Vi er ett,” Liahona, mai 2013, 62).
La meg dele med dere en slagplan jeg har følt meg tilskyndet til å gjennomføre etter å ha bedt og lest kapittel 13 i Forkynn mitt evangelium, og grunnet på tidligere erfaringer. Jeg vil be dere overveie disse tre punktene når dere tenker på deres plan.
For det første: Be uttrykkelig om å kunne bringe noen nærmere Frelseren og hans evangelium hver dag. Dere kan gjøre dette ved å se alle mennesker som sønner og døtre av Gud, som hjelper hverandre på reisen hjem. Tenk på de nye vennene dere vil få.
For det annet: Be for misjonærene i deres område og deres undersøkere ved navn hver dag. Den eneste måten å gjøre dette på er å hilse på dem, se på skiltet deres, kalle dem ved navn og spørre dem hvem de underviser. Eldste Russell M. Nelson sa forstandig: “Inntil du kjenner en persons navn og ansikt, kan ikke Herren hjelpe deg å kjenne hans eller hennes hjerte.”
Jeg var tilstede ved dåpen til en fantastisk søster som bar sitt vitnesbyrd. Jeg vil alltid huske da hun sa: “Jeg har aldri hatt så mange som ber for meg, og følt så mye kjærlighet! Jeg vet at dette verk er sant!”
For det tredje: Inviter en venn på en aktivitet i eller utenfor deres hjem. Uansett hvor dere går eller hva dere gjør, tenk på hvem som ville hatt glede av det, og lytt så til Åndens veiledning.
Frelseren har lært meg en viktig lærdom i mitt personlige studium av evangeliet som jeg tror passer utmerket på å “fremskynde”. Når jeg er oppspilt over noe, viser det seg i det jeg skriver, og det ender ofte med et utropstegn, som pr definisjon formidler en “sterk følelse [eller en] indikasjon av stor betydning” (Merriam-Webster’s Collegiate Dictionary, 11. utg. [2003], “exclamation point”).
Jeg ble fascinert da det begynte å dukke opp skriftsteder om “innsamlingen” med utropstegn på slutten, som Almas inderlige bønn: “Om jeg var en engel og kunne få mitt hjertes ønske oppfylt, så jeg kunne gå ut og tale med Guds basun, med en røst som kunne ryste jorden, og rope omvendelse til alle mennesker!” (Alma 29:1).
Undersøkelser viser at det er 65 skriftsteder som viser den slags sterke misjonærfølelser, heriblant disse:
“Hvor stor er ikke hans glede over den sjel som omvender seg! …
Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!
Og nå, hvis deres glede vil bli stor med én sjel som dere har bragt til meg i min Faders rike, hvor stor skal ikke deres glede bli om dere skulle bringe mange sjeler til meg!” (L&p 18:13, 15–16).
Min oppvåkning til disse unike versene spilte en viktig rolle i mitt første oppdrag som områdesytti. Jeg var litt nervøs fordi jeg skulle ledsage en apostel, eldste Quentin L. Cook, på en stavskonferanse. Da jeg kom inn på stavspresidentens kontor til det første møtet den helgen, la jeg merke til et par utslitte bronsefargede sko på buffeten bak skrivebordet, sammen med et skriftsted med utropstegn på slutten. Da jeg leste det, følte jeg at Herren var oppmerksom på mitt studium, hadde besvart mine bønner, og at han visste nøyaktig hva jeg trengte for å roe meg.
Jeg ba stavspresidenten fortelle meg historien om skoene.
Han sa:
“Dette er skoene til en ung konvertitt til Kirken hvis familiesituasjon var anstrengt, men han var fast bestemt på å dra på misjon, og gjorde det i Guatemala. Da han kom hjem, møtte jeg ham for å avløse ham med heder, og så at skoene hans var utslitt. Denne unge mannen hadde gitt alt til Herren uten mye, om noen, støtte fra familien.
Han la merke til at jeg stirret på skoene hans og spurte: ‘President, er det noe galt?’
Jeg svarte: ‘Nei, eldste, alt er i skjønneste orden! Kan jeg få de skoene?’”
Stavspresidenten fortsatte: “Min respekt og kjærlighet for denne hjemvendte misjonæren var overveldende! Jeg ønsket å minnes opplevelsen, så jeg fikk skoene hans bronsefarget. Det er en påminnelse for meg når jeg kommer inn i dette kontoret, om den innsatsen vi alle må yte uavhengig av våre omstendigheter. Verset var fra Jesaja: ‘Hvor fagre er på fjellene hans føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud regjerer!’ (Jesaja 52:7).”
Mine kjære brødre og søstre, den gode biskopens hustru lurte kanskje på hvorfor profeten ringte henne. Jeg vitner om at hun og vi ikke lenger behøver å undres lenger – UTROPSTEGN.
Jeg vet at vi alle må utarbeide og gjennomføre vår egen personlige slagplan med entusiasme sammen med heltidsmisjonærene – UTROPSTEGN!
Jeg tilføyer mitt vitnesbyrd til profeten Joseph Smiths: “Og nå, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av dem alle: At han lever!” (L&p 76:22). I Jesu Kristi hellige navn. Amen.