Se fremover og ha tro
I Herrens øyne handler det ikke så mye om hva vi har gjort eller hvor vi har vært, men mye mer om hvor vi er villige til å gå.
Da jeg var ung og arbeidet ute på åkeren sammen med min mor, lærte hun meg en av livets viktigste lærdommer. Det var sent på formiddagen, solen var oppe og vi hadde hakket i det jeg syntes var svært lang tid. Jeg stoppet opp for å se tilbake på det vi hadde gjort, og sa til mor: “Se på alt vi har gjort!” Mor svarte ikke. Jeg trodde at hun ikke hadde hørt meg, så jeg gjentok det jeg hadde sagt litt høyere. Hun svarte fortsatt ikke. Jeg gjentok det igjen, enda litt høyere. Til slutt snudde hun seg mot meg og sa: “Edward, se deg aldri tilbake. Se fremover på hva vi fortsatt har å gjøre.”
Mine kjære brødre og søstre, den pakt vi inngikk med Herren da vi ble døpt, om å “stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder [vi] måtte være” (Mosiah 18:9), er en livslang forpliktelse. President Dieter F. Uchtdorf har sagt: “De som har gått ned i dåpens vann og har mottatt Den hellige ånds gave, har satt sine føtter på disippelens vei og blir pålagt å følge stødig og trofast i vår Frelsers fotspor” (“Hellige i alle tider,” Liahona, sep. 2013, 5). Gjennom sine tjenere kaller Herren oss til å tjene i forskjellige kall, som vi mottar med fullt engasjement. Når vi har blitt avløst og kalt til en annen oppgave, aksepterer vi det med glede idet vi vet, slik våre forfedre visste, at “i Herrens tjeneste er det ikke viktig hvor du tjener, bare hvordan” (J. Reuben Clark jr., i Conference Report, april 1951, 154).
Med andre ord, når en stavspresident eller biskop blir avløst, aksepterer han med glede sin avløsning, og når han blir kalt til å tjene på en hvilken som helst måte som Herren, gjennom sine tjenere, “finner gavnlig” (Mosiah 3:19), lar han ikke sin tidligere erfaring overskygge ham, og han ser heller ikke tilbake og tenker at han har tjent nok. Han er “ikke [trett] av å gjøre godt”, for han vet at han “legger grunnvollen til et stort verk,” i visshet om at slike anstrengelser velsigner mennesker for evigheten. “Ut av små ting kommer det som er stort” (L&p 64:33).
Vi skulle alle “arbeide ivrig for en god sak, og gjøre mange ting av egen fri vilje og tilveiebringe mye rettferdighet” (L&p 58:27).
Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum har sagt: “Det er meningen at vi skal lære av fortiden, men ikke leve i den. Vi ser oss tilbake for å dra lærdom av gode erfaringer, ikke for å gjenoppleve det som er forbi. Når vi har lært det vi trenger å lære og tatt med oss det beste av det vi har erfart, skulle vi se fremover og huske at tro alltid er rettet mot fremtiden” (“Det beste har ennå ikke hendt,” Liahona, jan. 2010, 18).
Selv om min mors undervisning om å se fremover var rettet mot det synlige ugresset i åkeren, var denne utfordringen liten i forhold til hva de tidlige hellige gjennomgikk. Eldste Joseph B. Wirthlin beskrev denne opplevelsen så godt: “I 1846 forlot mer enn 10 000 mennesker den blomstrende byen Nauvoo, som hadde blitt bygget på bredden av Mississippi-elven. Med tro på profetiske ledere forlot de første medlemmene ‘Den vakre by’ og la ut i ødemarken ved Amerikas koloniseringsgrense. De visste ikke nøyaktig hvor de skulle, hvor mange mil som lå foran dem, hvor lang tid reisen ville ta, eller hva fremtiden hadde i vente for dem. Men de visste at de ble ledet av Herren og hans tjenere” (“Våre fedres tro,” Lys over Norge, juli 1996, 3).
De visste hvordan det var å se fremover og tro. 15 år tidligere var noen av disse medlemmene tilstede da en åpenbaring ble mottatt:
“For sannelig sier jeg dere, velsignet er den som holder mine bud, enten i liv eller død, og den som er trofast i trengsel, skal få større lønn i himmelens rike.
Dere kan ikke med deres naturlige øyne i øyeblikket se hvilken plan deres Gud har med det som skal komme heretter, og den herlighet som skal følge etter stor trengsel” (L&p 58:2–3).
Vi kan også se fremover og tro. Vi kan ta imot vår Herres invitasjon, som med utstrakte, åpne hender inviterer oss:
“Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!
Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.
For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett” (Matteus 11:28–30).
Vår kjære profet, president Thomas S. Monson, hans rådgivere og De tolv apostlers quorum har oppfordret oss alle til å delta i arbeidet med å frelse sjeler. Nye konvertitter, ungdom, unge voksne, de som er pensjonert fra sine yrker, og heltidsmisjonærer, må stå sammen om å fremskynde arbeidet med å frelse sjeler.
President Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, så en gang en drakamp med okser, der han utledet en analogi. Han sa om denne opplevelsen: “En trekjelke ble lastet med sementblokker – nesten fem tonn… Målet var at oksene skulle flytte kjelken tre fot [91 cm]… Jeg la merke til et godt tilpasset par svært store, spraglete, blågrå dyr… [de] store blå oksene fra tidligere tider.”
Om resultatet av konkurransen sa han: “Det ene spannet etter det andre ble slått ut… De store blå oksene kvalifiserte seg ikke engang! To små, ubestemmelige dyr, som ikke engang var like store, flyttet kjelken alle tre gangene.”
Han fikk deretter en forklaring på det overraskende utfallet: “De store blå var større og sterkere og bedre tilpasset i størrelse enn det andre spannet. Men de små oksene hadde bedre samarbeid og koordinasjon. De dro åket sammen. Begge dyrene rykket fremover på nøyaktig samme tid, og kraften beveget lasten” (“Equally Yoked Together,” tale under et seminar for regionalrepresentanter, 3. april 1975; i Teaching Seminary: Preservice Readings [2004], 30).
Når vi ser fremover og har tro, trenger vi denne samme laginnsatsen for å fremskynde arbeidet med å frelse sjeler, idet vi innbyr andre til å komme til Kristus. Hver for oss må vi følge rådet fra president Dieter F. Uchtdorf om å “stå tett sammen og løfte der vi står” (“Løft der dere står,” Liahona, nov. 2008, 56). Vi kan utnytte våre muligheter fullt ut, akkurat som eldste L. Tom Perry i De tolvs quorum sa: “Når jeg reiser over hele Kirken, blir jeg forundret over alle de positive tingene som skjer. Men jeg føler aldri at vi, som folk, utnytter våre muligheter fullt ut. Min oppfatning er at vi ikke alltid samarbeider, at vi fortsatt er for interessert i egne ambisjoner om æresbevisninger og fremgang, og viser for lite interesse for det felles mål å bygge Guds rike” (“Forenet i oppbyggingen av Guds rike,” Lys over Norge, juli 1987, 29).
Måtte vi alle forenes om det felles mål “å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv” (Moses 1:39).
Vår Frelser Jesus Kristus, som ser fra begynnelsen til enden, visste utmerket godt hva som ventet ham på veien til Getsemane og Golgata, da han erklærte: “Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike” (Lukas 9:62). I Herrens øyne handler det ikke så mye om hva vi har gjort eller hvor vi har vært, men mye mer om hvor vi er villige til å gå.
Våre styrende prinsipper ble lært oss av profeten Joseph Smith: “De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen; og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette” (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith [2007], 49).
Jeg vitner om at når vi følger vår Frelser Jesu Kristi eksempel og løfter armen i rett vinkel for å oppholde vår kjære profet, president Thomas S. Monson, vil vi finne fred, trygghet og glede, og vi skal “ete det gode i [landet] i disse siste dager” (L&p 64:34). I Jesu Kristi navn. Amen.