Pionerer i alle land
Siste-dagers-hellige i Italia en trosarv
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Kirkens historie i Italia begynner på nytestamentlig tid, da hovedstaden i Romerriket var hjemmet til en gruppe trofaste kristne. Bibelen forteller oss ikke hvem som opprinnelig bragte evangeliet til Roma, men en gren av Kirken hadde vært der i “mange år” (Romerne 15:23) da apostelen Paulus sendte brev til romerne cirka år 57 e.Kr..
Paulus beskrev de kristne i Roma som “fulle av godhet” (15:14). Han ble kjent med noen av dem, og brevet hans inneholdt en lang liste med avholdte hellige som han sendte hilsener til (se 16:1-15).
Paulus berømmet de kristnes tro og fortalte dem at han ba inderlig for dem. Han lengtet etter å se dem og håpet Gud ville gjøre det mulig for ham å besøke dem snart (se 1:8-15).
Da han til slutt reiste til Roma, var det som fange, men Kirkens medlemmer gledet seg slik til at han skulle komme at noen av brødrene reiste 69 km for å møte ham ved Forum Appii. Da han så dem, “takket han Gud og fattet mot” (Apostlenes gjerninger 28:15).
Senere led Paulus martyrdøden i Roma, hvor de kristne ble alvorlig forfulgt av Nero og andre keisere. Omsider falt Kirken i frafall, men de tidlige romerske hellige etterlot seg en trosarv i sentrum av riket, noe som åpnet veien for at kristendommen kunne spre seg over hele verden.
Et folk som var skjult av Herren
I 1849 ble eldste Lorenzo Snow (1814-1901) i De tolv apostlers quorum kalt til å opprette en misjon i Italia. Mens han tenkte på hvor han skulle begynne, fikk han høre om valdenserne, et religiøst samfunn i Piemonte-fjellene i Nordvest-Italia.
Valdenserne hadde utholdt ekstreme forfølgelser gjennom syv århundrer på grunn av sin tro. Flere hundre år før den protestantiske reformasjonen forkynte de at det som tidligere var Kristi kirke, hadde falt i frafall. De skilte seg ut fra Den romersk-katolske kirke og ble erklært kjettere, drevet ut fra byer, torturert og massakrert. Istedenfor å avsverge sin tro, flyktet de opp i fjellet.1
“Det var som om lyset strømmet til mitt sinn da jeg tenkte på [valdenserne],” skrev eldste Snow. I et brev hjem skrev han: “Jeg tror at Herren har gjemt seg et folk i Alpene.”2
I andre deler av Italia var ikke lovene gunstige for misjonsvirksomhet. Men to år før eldste Snow ankom, hadde valdenserne i Piemonte-regionen fått religionsfrihet etter århundrer med forfølgelse.3 Ikke bare det, men flere av dem hadde mottatt bemerkelsesverdig drømmer og syner som forberedelse til å motta misjonærenes budskap.4
Eldste Snow, sammen med to misjonærledsagere, innviet Italia for evangeliets forkynnelse 19. september 1850. Eldste Snow skrev: “Fra den dagen av begynte det å dukke opp muligheter til å forkynne vårt budskap.”5
I løpet av de neste fire årene førte misjonærenes innsats til både fremgang og motstand. De publiserte to misjonærtraktater og en italiensk oversettelse av Mormons bok. De døpte en rekke konvertitter. Men innen 1854 hadde arbeidet sluttet å bære frukt – misjonærene ble kalt bort til andre områder, de mest standhaftige konvertittene utvandret til Utah, og forfølgelsen ble verre. I 1862 ble all proselyttering avviklet, og misjonen ble stengt i 1867.
Den italienske misjon var bare aktiv i 12 år, men i løpet av den tiden omvendte 12 familier og syv enkeltpersoner seg til evangeliet og utvandret til Utah. Valdensere som tok imot evangeliet, styrket Kirken i Utah, og i dag kan titusener av medlemmer spore sin arv tilbake til de 72 trofaste valdenserne som forlot sitt fedreland for å slutte seg til de siste-dagers-hellige i Rocky Mountains.6
Fremskynd arbeidet
Etter at Den italienske misjon ble stengt, ble det ikke utført offisielt misjonærarbeid i Italia på nesten hundre år. Da evangeliets lys igjen begynte å skinne i Italia, var det midt i 2. verdenskrig, da siste-dagers-hellig militærpersonell fra USA var stasjonert i byer over hele Italia. Disse medlemmene dannet grupper som møttes til søndagsmøter, og gruppene fortsatte etter krigen da medlemmene ble beordret til militærbaser i Italia.
I løpet av de neste 20 årene fremskyndet Herren sitt verk. Innfødte italienere begynte å slutte seg til Kirken etter å ha møtt misjonærer i nærliggende land. Militære medlemsgrupper i Napoli og Verona ble organisert til grener under ledelse av Den sveitsiske misjon. Misjonen fikk igjen Mormons bok oversatt til italiensk og publisert. Tiden nærmet seg da misjonærer igjen skulle sendes til Italia.
I 1964 ble Italia organisert som et distrikt i Den sveitsiske misjon, og snart ble italiensktalende misjonærer sendt til flere byer. I 1966 ble Den italienske misjon organisert, 99 år etter at den opprinnelige italienske misjon ble stengt. Eldste Ezra Taft Benson (1899-1994) i De tolvs quorum holdt bønnen for gjeninnvielsen av Italia for evangeliets forkynnelse.
Ti år etter at misjonen ble åpnet, hadde antall medlemmer i Italia økt fra ca 300 til 5000. Dette antallet hadde doblet seg innen 1982. I de senere årene har veksten vært dramatisk. Fra 2005 til 2010 ble fire nye staver opprettet, slik at det totale antall staver kom opp i syv. I dag er det nesten 25 000 siste-dagers-hellige i Italia.
Kirken befester sin stilling
Eldste Craig A. Cardon i De sytti er en av tusenvis av siste-dagers-hellige som kan spore sine røtter tilbake til Phillipe Cardon, en valdensisk konvertitt som innvandret til Utah i 1854. Eldste Cardon har sett Herrens arbeid utspille seg i sitt fedreland, først som misjonær i den nyåpnede italienske misjon i 1960, og deretter som president for Italia Roma misjon i 1980.
Da eldste Cardon ble kalt som misjonspresident i 1983, var alle unntatt ett av møtehusene i Roma leide bygninger. Den gangen ble nye kirkebygninger delvis finansiert ved donasjoner fra medlemmer i området. Ettersom de trengte å finansiere flere bygninger, virket det på papiret umulig for medlemmene å kunne bidra så mye. Etter at saken hadde vært gjenstand for bønn og overveielse, ble de italienske medlemmene oppfordret til å ta de pengene de ville ha brukt til jul det året, og gi dem til byggefondet. Istedenfor gaver skulle familiene legge en murstein under juletreet som et symbol på sitt offer.
“Det som skjedde den gangen, var et mirakel,” sier eldste Cardon. “Bidragene oversteg behovet. På grunn av dette og de helliges fortsatte trofasthet med hensyn til tiende, utøste Herren rike åndelige velsignelser over misjonen og de hellige i hele området, idet de velvillig gjorde alt de kunne for å grunnfeste Kirken. Jeg er overbevist om at deres engasjement var en sentral del av det som gjorde det mulig for Kirken å fortsette å vokse til en stav kunne organiseres og nå et tempel kan bygges i Roma.”7
Før han ble kalt som generalautoritet, reiste eldste Cardon til Italia i 2005 for å være tilstede da Roma Italia stav ble opprettet. Det var en flott opplevelse. “Her var det prestedømsstyrke,” sier han, “prestedømmets nøkler, Skriftenes definisjon av et tilfluktssted – en stav – ble nå opprettet i Roma.”
Et tempel i Roma
På generalkonferansen i oktober 2008, da president Thomas S. Monson bekjentgjorde at et tempel skulle bygges i Roma, hørtes et gisp og glad hvisking over hele Konferansesenteret. I Italia jublet medlemmer som var forsamlet for å se sendingen via satellitt. En søster forteller: “Da vi dro hjem, var det som om vi ble båret på vinger, med glede i hjertet.”
Hvorfor er det så betydningsfullt med et tempel i Roma? Foruten å være klar over templets dype åndelige betydning, er medlemmene klar over byens historiske betydning, sier eldste Cardon: “Dens styre og makt i storhetstiden, dens oppdagere, kunstnere, forskere og oppfinnere som har bidratt så mye til verden, og den velsignelse som den religiøse makt i Roma har vært til å bidra til å innføre kristendommen over hele verden er alt en del av Romas historie, nå har de i tillegg fått et Herrenstempel.” Under spadestikkseremonien i 2010 sa president Monson: “Når det gjelder templet som vil bli bygget på dette stedet, betyr det alt for siste-dagers-hellige.”8
I over 40 år har italienske medlemmer reist til Bern Sveits tempel, og noen har måttet reise i to dager for å komme dit. Massimo De Feo, tidligere president i Roma stav og nå en områdesytti, mener at Roma tempel er et tegn på at Herren har sett de siste-dagers-helliges mange års tjeneste og offer, og er klar over deres store ønske om et tempel.
Da templet ble bekjentgjort, sier eldste De Feo, var gleden som på et stadion når et lag vinner i siste sekund, og gleden kunne sammenlignes med det han forestiller seg at vi følte i det førjordiske liv da frelsesplanen ble fremlagt. De hellige omfavnet hverandre, smilte og gråt. Det var sann lykke.
“Det er fantastisk å tjene Herren i vår tid,” sier eldste De Feo, “som er så spesiell for Italia, for Roma.” Han vitner: “Jeg vet at Herren virkelig velsigner denne delen av sitt rike.”9
Medlemmer i Italia
|
1854 |
66 |
|
1965 |
287 |
|
1975 |
3 929 |
|
1985 |
12 000 |
|
1995 |
17 000 |
|
2005 |
21 791 |
|
2013 |
25 453 |
Ungdom i Roma Italia øst stav hjelper til med å rydde og male et senter for hjemløse.
Eldste Ezra Taft Benson (i midten) møter misjonærer i den nyopprettede italienske misjon.
Møtehuset til Catania menighet på kysten av Sicilia. Catania gren ble dannet i 1967, et år etter at Den italienske misjon ble organisert.
Foto: Massimo Criscione, unntatt der annet er oppgitt; foto av Cinque Terre: Daniel John Anderson; fotografi av fjell © Corbis
Foto av statue av Konstantin: Tetra images/Thinkstock
Lengst til venstre: foto: Massimo Criscione og Kimberly Reid; til høyre: Romerske søyler: hamai/iStockphoto/Thinkstock