Veien tilbake til Kirken
Artikkelforfatteren bor i California, USA.
Jeg prøvde å finne svar utenfor evangeliet, men alt jeg fant var tomhet.
Fotoillustrasjon: Nathaniel Ray Edwards
Jeg vokste opp i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, men på universitetet bestemte jeg meg for at jeg ikke trengte Kirken lenger. Jeg innledet en overfladisk, egoistisk søken etter “sannhet” andre steder. Da jeg ikke fant noen svar som ga meg fred eller glede, falt jeg inn i et dypt åndelig mørke. Jeg følte at jeg aldri ville bli lykkelig igjen.
Men jeg kunne fortsatt se at jeg hadde vært lykkeligere da jeg var aktiv i Kirken. Jeg begynte rutinemessig å gå i kirken, i håp om å finne en viss befrielse fra det mørket som kontrollerte mitt liv. Min halvhjertede innsats oppnådde imidlertid ikke stort. Jeg fokuserte på studiene, i håp om at de ville hjelpe meg å glemme tomheten jeg følte. Dette hjalp midlertidig, men det ga ingen virkelig løsning.
Etter å ha snublet rundt og innsett at jeg ikke kom noen vei, bestemte jeg meg for å ta en pause fra skolen for å reise. Jeg hadde spart litt penger, men ikke nok til å vare så veldig lenge. Før jeg dro, bestemte jeg meg for å utøve litt virkelig tro og betale tiende av mine beskjedne sparepenger. Det var ikke lett. Jeg ville være langt hjemmefra, og snart jeg ville være blakk. Likevel håpet jeg det fantes en Gud, og jeg visste at jeg ville trenge hans hjelp.
Jeg skrev en sjekk på min tiende, sendte den til biskopen, pakket min Mormons bok og dro av gårde. Nesten umiddelbart følte jeg Åndens varme. Jeg ble overrasket da jeg følte min tvil og sorg bli erstattet med forståelse og optimisme. Fra Idaho til Washington, DC var Kirkens medlemmer hyggelige mot meg, og ikke minst hjalp de meg å utvikle tro og rettferdige ønsker. Jeg følte meg hjemme uansett hvor jeg kom.
Etter en kort tid visste jeg at jeg ville avslutte reisen før tiden – ikke av mangel på penger, men fordi en mye bedre reise ventet meg. Da jeg kom hjem, snakket jeg med biskopen og stavspresidenten. Med deres hjelp tjente jeg snart Herren som misjonær.
Hver gang jeg betaler min tiende eller møter Kirkens ledere nå, husker jeg “begynnelsen” av min sanne omvendelse. Siden da har jeg opplevd oppturer og nedturer, men jeg har anstrengt meg for å holde meg åndelig sterk. Jeg vil alltid være takknemlig for at vår himmelske Fader aksepterte mitt beskjedne offer i tro og strakte ut sin kjærlige arm til meg.